Europabloggen.no

De nordlige landene i eurosonen tjener mest på den felles valutaen, ifølge en studie fra McKinseys Tyskland-kontor. I 2010 kunne Østerrike takke euroen for hele 7,8 prosent av BNP. De neste på listen er Finland (6,7%), Tyskland (6,6%) og Nederland (6,2%). På grunn av sin størrelse stakk Tyskland av med 165 milliarder euro, nesten halvparten av den totale gevinsten det ga eurolandene å ha felles valuta i 2010.

Overfor Business Week forklarer rapportskriverne den positive effekten av euroen på samfunnsøkonomien slik:

The removal of nominal exchange rates within the euro zone lowered transaction costs, trade within the euro zone increased, competitiveness rose as firms benefited from economies of scale and scope, and investment and consumption were boosted by low interest rates.

Økningen av handel innenfor eurosonen er på 15 prosent som følge av euroen, ifølge McKinsey.

Kanskje påvirker slike tall opinionen i de nordlige euro-landene noe, der mange er lei av å høre om stadige nye krisepakker til de sørlige landene. Men problemene i eurosonen består — studien er en god illustrasjon på de økonomiske ubalansene.

PS: Både Italia og Spania har i dag klart å selge statsobligasjoner til lavere rente enn ved forrige sammenlignbare auksjon.

Etter 18 års søknadsbehandling – har Russland fått grønt lys for sitt medlemskap i WTO.

Strenge krav
Men Russland må gå med på en ganske streng og krevende liste med premisser dersom landet skal få være med i handelsorganisasjonen. Spørsmålet er hva russerne faktisk vil få igjen for et slikt medlemsskap?

Noen av premissene WTO har fastsatt er blant annet at en rekke tollsatser på import må senkes. Toll på blant annet kjøtt, korn og elektriske artikler må ned.

WTO krever også at Russland ikke lenger får gi bøndene eksport-subsidier som gjør det lettere for russiske bønder å eksportere korn til utlandet. En del statseide selskaper må også privatiseres.

Luftslott?
Kravene er klare, men hva som blir utfallet for Russland er uklart. Eksperter og forkjempere for WTO peker på at Russland vil få en mer ”gjennomsiktig” økonomi med ekte konkurranse, fremfor korrupsjon. Dersom Russland blir medlem vil det altså bli mer forutsigbart for utenlandske investorer å investere i Russland. Men er det så enkelt? Vil stereotypiene om å investere Russland endres kun som en følge av et WTO medlemskap? For ikke å snakke om Russlands egen organisering av business… Trolig vil lite endres med det første.
(more…)

Et utvalg saker fra dagens krisedekning i europeiske medier:

Møtet mellom eurosonens finansministre i Luxembourg varte til over midnatt. Resultatene vil neppe berolige stressede finansmarkedsaktører. Beslutningen om å frigi den neste porsjonen med kriselån (8 milliarder euro) til Hellas ble utsatt til “senere i oktober”. Grekerne trenger ikke pengene før i november, ifølge ministrene (grekerne har imidlertid før hevdet at statskassen vil være tom i midten av oktober).

Den belgiske storbanken Dexia har alvorlige problemer. Banken trenger trolig mer kapital og er eksponert mot gresk statsgjeld.

Tysklands næringsminister (og FDP-leder) Philipp Rösler har fått utarbeidet en plan for restrukturering av Hellas’ gjeld. Det bryter med offisiell politikk, som er at Hellas ikke skal misligholde gjelden.

EU trenger en tiårsplan (veikart) for løsning av krisen, mener SPDs parlamentariske leder Frank-Walter Steinmeier. Han vil ha en Delors-plan II med politisk union som mål, med harmonisering av skatter, en felles strategi for styring av de systemkritiske storbankene og en enhetlig regulering av finansmarkedene.

Men hva om EU ikke finner en løsning, og resultatet blir oppløsning – desintegrering – istedenfor mer integrasjon? Jan Zielonka i European Council on Foreign Relations skisserer tre mulige varianter av desintegrering, ingen av dem særlig lystelig lesning: Ukontrollert kollaps; desintegrasjon framskyndes av velment integrasjonssprang; landene later som det er business as usual i EU, men lar prosjektet forfalle i det stille. Integrasjon må finnes opp på ny, mener Zielonka, og tror ideene til dette heller vil komme fra grasrota enn fra toppen.

Michael Cembalest hos den amerikanske banken J. P. Morgan har vært i det kreative hjørnet når han har brukt legofigurer til å illustrere gjeldskrisen i Europa. Blant de mest… interessante er tyrefekteren og og Formel 1-føreren (1) som representerer Italia, Spania og resten av EUs periferi; krigerne med hjelm (2) som skal være de tyske regjeringspartiene CDU/CSU og FDP; maleren og pantomimekunstneren (9) fra Frankrike; og stormtroppene fra “Star Wars” (11) er EU-kommisjonen og Eurogruppens finansministre.

Inntil nylig ble eurobonds — felles statsobligasjoner garantert av alle landene i eurosonen — sett som en urealistisk ide klekket ut ved brüsselske tankesmie-skrivebord. Men de siste par ukene har debatten om eurobonds som essensiell ingrediens i en varig og stabil løsning på eurosonens problemer eksplodert, ikke minst i Tyskland. SPD og De grønne har lenge vært åpne for eurobonds, og i det siste har stemmer i Angela Merkels CDU også luftet muligheten — eller i hvert fall sagt at man ikke kan avvise den kategorisk. Nå i helgen kom Merkel riktignok opp med et stykke effektiv retorikk: Felles garantert gjeld løser ikke problemene, det fører lukt til en “gjeldsunion”.

Hva er så euro-obligasjonene? Jeg har bidratt til en grundig gjennomgang i en sak i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement). Mye av debatten har blitt fokusert rundt et opprinnelig forslag fra økonomene Jakob von Weizsäcker og Jacques Delpla. Essensen her er at eurosonens samlede gjeld deles i to. En “blå” del som utgjør opptil 60 prosent av et lands BNP (dette er gjeldsgrensen i Maastricht-avtalen) garanteres av alle 17 euroland i fellesskap. Har et land gjeld utover dette, må den finansieres av “rød” obligasjoner som landet selv må utstede. Ideen er at den blå gjelden får en lav rente og har førsteprioritet, mens den rød gjelden blir atskillig dyrere og har annenprioritet. Dermed skal hvert land gis et sterkt insentiv til å presse gjelden ned mot 60 prosent av BNP. Om dette virkelig vil fungere, er et omstridt spørsmål.

En rundspørring blant økonomer og finansfolk som Reuters gjorde sist uke, viser at et stort flertall ser eurobonds som del av en god løsning på eurokrisen. Mange tror de første obligasjonene kan utstedes alt neste år eller i 2013.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble ordvalg er spesielt verdt å følge i disse dager. Schäuble regnes som den tyske regjeringens mest overbeviste “europeer”; samtidig er han en dreven realpolitiker. Hans linje nå er at han sier at eurobonds ikke er aktuelt så lenge eurolandene ikke fører en felles finanspolitikk. Med andre ord, det kan bli aktuelt, hvis… I et intervju i helgen sa han at han “som privatperson” ikke ville hatt noen problemer med å delegere suverenitet til Brussel, og gjerne aksepterer en felles EU-finansminister (som ESB-sjefen har foreslått). Så fortsetter han: “Som tysk finansminister, derimot, sier jeg: Her og nå er det vår oppgave å løse problemene så raskt som mulig basert på de eksisterende traktatene. Vi kan ikke gå lenger og raskere på veien videre [mot politisk union] enn vi klarer å overbevise folk i medlemslandene og deres parlamentariske representanter om.”

Det er lett å forstå Schäubles posisjon. Spørsmålet om demokratisk legitimering av videre skritt mot en reell politisk union kan aldri neglisjeres. Thomas Klau i European Council on Foreign Relations mener toppmøte-krisehåndteringen i regi av statslederne har vist seg som et “ineffektivt oligarki” altfor dominert av de store landene. Krisen leder oss mot dypere integrasjon og sterkere europeiske institusjoner, ikke av idealisme, men av nødvendighet og av hensyn til behovet for effektiv beslutningstaking og ledelse, mener han:

As it is clearly not a sustainable option for the eurozone to grant its members full economic, budgetary, financial and fiscal room for manoeuvre, the only alternative to an inefficient oligarchy of national leaders is a strengthening of the political bodies less prone to takeover from the strongest and biggest nations, meaning the European Commission and the European Parliament. (…) The eurozone needs the powerful, politically game-changing instrument of eurobonds – and eurobonds will ultimately need federal, democratically controlled institutions to give them sufficient legitimacy.”

Grekerne kan være i ferd med å miste tilliten til sitt eget banksystem. I perioden fra januar 2010 til mars 2011 sank de totale private bankinnskuddene med 31 milliarder euro til 165,5 milliarder euro, skriver Spiegel Online med den greske sentralbanken som kilde.

Opplysningen er basert på harde data, mer anekdotisk melder tollvesenet at flere er blitt stoppet på vei ut av landet med for mye euro i kofferten. Det greske finansdepartementet går ut fra at en del av de forsvunne sparepengene går til forbruk, siden grekerne har hatt en kraftig inntektsnedgang siden krisen begynte. En del kontanter befinner seg antakelig også i skap og madrasser. Den greske bankforeningen forsøker å stoppe kapitalflukten, og viser til at innskuddene er garantert — men bare opptil 100.000 euro.

Onsdag kommer eksperter fra EU og IMF til Athen for å vurdere om den greske regjeringen gjør sin del av jobben med reformer og innsparinger. Så skal det besluttes om den neste porsjonen av støtte på 12 milliarder euro skal betales ut.

Forbeholdet mot euroen til tross, Danmark ønsker å bli med i den kommende konkurranseevnepakten for eurolandene:

Som medlem får Danmark bl.a. adgang til et årligt topmøde kun for eurolandenes stats- og regeringschefer, hvor det er meningen, at de skal lægge politisk pres på hinanden for at nå pagtens mål om at forbedre konkurrenceevnen i Europa. Til gengæld forpligter Danmark sig også til at tage skridt i samme retning

“Europakten” har aktualisert spørsmålet om ny folkeavstemning om EU-forbeholdene — enten alle samtidig eller bare om euroen. Men etter at det ble klart at danskene får være med i pakten uten å erstatte kronen med euroen, virker det rimelig sikkert at en folkeavstemning i hvert fall ikke kommer før etter høstens folketingsvalg.

Eurosonen har 17 medlemmer. Statsfinanskrisen som har rammet flere av landene har det siste året gradvis ledet til en erkjennelse av at hele euro-prosjektet er i krise. Hva har det gjort med den folkelige oppslutningen om euroen? Debatterer noen av landene seriøst å forlate fellesvalutaen — selv med de enorme vanskelighetene dette ville føre med seg? Spiegel Online har kartlagt situasjonen i 12 av landene (de fem ferskeste medlemmene utelatt). Både meningsmålinger og debatter er referert.

Kort om status: Kombinasjonen av fallende oppslutning og offentlig debatt om alternativer til euroen finnes særlig i Portugal, Tyskland og Nederland. Misnøyen med euroen er særlig stor på ytre høyre- og venstre fløy (av ulike grunner). I Frankrike er det anti-euro-stemning i disse gruppene. I enkelte land har man nostalgiske følelser for den gamle valutaen: Italia (!), Tyskland. Støtten til euroen er særlig solid i Finland, Østerrike, Belgia, Luxembourg og Hellas (uttreden av euroen betraktes i Hellas som et “skrekkscenario”, ifølge Spiegel). I Irland er det ennå ingen særlig debatt om å tre ut, men det kan komme i forbindelse med det ventede valget i vår.

Et broket bilde, preget av de nasjonale ulikhetene, altså ingen klar tendens. Men det er betydningsfullt i seg selv at flere av landene debatterer temaet.

I 2010 har EU-lederne ofte sett ut som overarbeidede brannmenn og -kvinner. Ikke før er flammene tilsynelatende slukket ett sted, så må de ile til neste land i brannbilene sine. På sist ukes toppmøte ble som ventet den permanente krisemekanismen for euroen vedtatt, men ingen tror dette er slutten på stresset for den felles valutaen. Ideer til nye tiltak lanseres hele tiden. Angela Merkel sørget for å holde tanken om en euro-obligasjon (eurobond) unna slutterklæringen, men ideen er langt fra død.

Her på bloggen må vi komme sterkere tilbake med analyser og oppfølging av euro-stresset, men først dokumentasjon av toppmøte-enigheten:

• Oppsummering fra Det europeiske råd
• Fullstendig erklæring fra møtet (pdf)

Tyskland har, motvillig, tatt lederrollen i EU i 2010. Spiegel kaller det siste toppmøtet Merkels ironiske seier. Hun bremser hele tiden de ivrigste forsøkene på å introdusere reell politisk-økonomisk samordning i eurosonen, men ender opp med å stå som en av den permanente krisemekanismens arkitekter — en mekanisme som nå altså skrives inn i selve EU-traktaten.

PS: Hvis EU ikke klarer å redde euroen på egen hånd, får de kanskje hjelp — fra Kina.

The Irish Economy har tilhørt en gruppe av anbefalte europeiske blogger en stund, og har stått på vår oversikt en tid (se “EU-blogger: Internasjonalt” i spalten til høyre). Den siste tidens utvikling har ikke gjort den noe mindre aktuell, for å si det sånn. Bloggen skrives, som navnet tilsier, av irske økonomer, mange av dem forskere i økonomi ved irske universiteter.

Dette er en gruppeblogg slik den skal lages: Hyppig oppdatert, lange analyser veksler med en-linjes lenketips. Og nå, naturligvis løpende kommentarer til Irlands dramatiske økonomiske og politiske situasjon. Eksempel — en kommentar om eventuell redningspakke fra EU og hvordan den ville bli mottatt i markedene:

Even though it’s hard to separate fact from fiction in the fast-moving bailout story, reports that the Commission and ECB are pushing for Ireland to avail of the EFSF for broader European stability reasons could change the calculation in an important way. I still believe that Ireland’s best bet is to regain creditworthiness through a demonstration of political capacity with the budget and the four-year plan. The alternative of being forced to seek a bailout would involve at least as much austerity as our own adjustment and would do long-term reputational damage. But acceding to a request to avail of the facility is potentially a different proposition. I don’t think our European partners could simply expect us to pursue a less nationally advantageous path in the interest of broader euro zone stability. The terms would have to be mutually advantageous relative to the next best options for both sides. One reasonable agreement that could meet this requirement is for our European partners to support our four-year plan with a credit line from the EFSF at a reasonable rate of interest (say the 5 percent rate provided to Greece). Access to the funds would be conditional on meeting the targets under the plan, which after all is being developed with input from the Commission and the ECB. The intention would still be to return to markets for funding rather than the use the facility, but the backstop of a dependable credit line on reasonable terms would give us a substantially greater chance of actually being able to access market funding both for the state and the banks.