Europabloggen.no

Eurosonekrisekaoset — dødelig seriøse, gravalvorlige saker. Desto større grunn til å humre over “@Angela D. Merkels” fortløpende, infame krisekommentarer. Som denne fra i går:

These bloody men are just scared of commitment. Some of us believe in fiscal union BEFORE sharing our assets.

Twitter er som skapt for slike skurkestreker. @Westerwave holder stadig koken med umulig tysk-engelsk fra Tysklands “outside minister”.

Men — i denne sjangeren er det vel ennå ingen som slår @Queen_UK?

Gulasj*kommunisme ble det kalt. Under det øst-europeiske jernteppet og den nådeløse sovjetiske panserhånda, hadde det ungarske kommunistpartiet klart å blåse opp en liten luftlomme. Der kunne man i tillegg til den obligatoriske lukten av lavoktanbensin og brunkull, kjenne en eim av ”ein bisschen Freiheit” og litt mer paprika til folket enn i nabolandene.

Første halvår i år ledet Ungarn EU-klubbens 27 medlemsland, et formannskap som befolkningen i hovedstaden Budapest best merket ved hylende sirener og blålys som blinker i kveldslyset, eskorterende blanke sorte limousiner av tysk merke, ikke helt ulikt hvordan det var før Berlin-murens fall. Men da var det sovjetiske biler av merket ZIL som banet seg veg i tilnærmet biltomme gater.

Nå er det bare gulasjen tilbake. Kommunismens helter er med jorda jevnet og henvist, nei ikke til historiens skraphaug, men til en slags øst-europapreget, Disney-aktig minnepark utenfor byen.

Den mer alvorlige delen av historien finnes i et eget terrormuseum midt i byen. Men det er ikke vår tids Bin Laden-type terror som vises, men en langt mer omfattende psykisk og fysisk terror fordelt over to regimer, det fascistiske og det kommunistiske. Utenfor på veggene i hodehøyde finnes det portretter av noen av dem som satte livet til i oktoberdagene 1956. Opprøret ble brutalt valset over av sovjetiske tanks, noe som skapte en flyktningestrøm som også nådde Norge – uten at det den gang ble reist spørsmål om dette var ekte flyktninger. Ny undertrykkelse til tross, vokste det fram et litt friere økonomisk styresett som baserte seg på at ingen i hvert fall skulle gå sultne til sengs, takket være utstrakt privat produksjon av en del landbruksvarer.
(more…)

Ingen tvil, Monty Python tok EU-ledernes beslutningsvegring på kornet i Life of Brian! (ideen har vi rappet fra en tweet av spignal. John Cleese er Sarko, Eric Idle er Merkel og euroen spilles av… Jesus/Brian).

EU-toppmøtene formerer seg, snart kan vel regjeringssjefene flytte til Brussel permanent? Søndagens planlagte møte i Det europeiske råd skal nemlig følges av enda et møte i neste uke, antakelig onsdag.

Oldefar var både stram og stolt der han sto i sin korporalsuniform ved siden av kvinnen som den dagen ble hans kone. Bildet ble tatt bare noen dager før han ble sendt til fronten som tysk soldat en kald januardag i 1915 til den tysk-franske grense i regionen Elsass.

Han kom aldri tilbake.

Historiens skjebne ville at deres eneste sønn, som vokste opp i det nå franske Alsace, ble sendt ut i en ny krig, denne gangen den andre vegen en generasjon senere. Bildet av ham i kapteinsuniform ved siden av sin mor hang også der på veggen i den lille spisestua som et minne og bevis på at Europa hadde en blodig historie som dramatisk rammet de fleste familier på begge sider av de skiftende grensene.

Sammen med millioner av andre hang bildene i små hus i Verdun, i Flandern, i Normandie, i Sussex eller i Hamburg. Nå er de vekk, erstattet av plakater og foto kjøpt på Ikea og hengt opp i det som nå er oldebarnas og barnabarnas feriehus. Som en historisk ironi eller skammelighet, alt ettersom, er det en fjern slektning av oldefar Fritz som bretter ut sin Baden-Baden-stol på Omaha Beach, der D-dagen i 1944 startet.

Slik har historien gått sin gang, men i et lyst øyeblikk, mens den 2. verdenskrig ennå pågikk, tenkte noen sterke, kommende politiske ledere høyt: Aldri mer. Aldri mer krig mellom Tyskland og Frankrike. Aldri mer krig i Europa.
(more…)

På tampen av 2010 kombinerer jeg en anbefaling med et nyttårsforsett: NRK har gjennom året vist alle 35 delene av Geert Maks fabelaktige dokumentarserie “I Europa” (fortsatt tilgjengelig på nett-tv). Jeg har bare fått sett noen få episoder, men de har alle vært strålende eksempler på personlig preget journalistikk og historiefortelling.

Typisk er den aller siste episoden, som er spunnet rundt krigen i Bosnia-Hercegovina. Maks grep er effektivt og originalt: Istedenfor å gi et overblikk over krigens gang, tematiserer han det store spørsmålet “kan vi finne sannheten om – og i – krigen?” ved å følge en enkelt journalist tilbake til Banja Luka. Serberen, som flyktet fra hjembyen etter å ha blitt truet på livet da han skrev kritisk om den bosnisk-serbiske ledelsen, oppsøker gamle kjente. Samtalene fører til ny erkjennelse om journalistens sannhetssøken og enkeltmenneskets moralske dilemmaer. Ved å velge nettopp Bosnia-krigen og Balkan som avslutning på den store serien, får Mak samtidig slått fast hvordan denne krigen har formet, og fortsetter å forme, dagens europeere.

Derfor mitt nyttårsforsett: Se samtlige episoder av “I Europa” i begynnelsen av 2011. Godt nytt år!

OPPDATERING: Geert Mak holder Arena-forelesningen på Litteraturhuset i Oslo 16. februar.

Da er VM 2010 over – endelig vil noen si – og Spania kan kanskje glemme sin dårlige økonomiske situasjon for en stakket stund. De som tok undertegnedes tips om at Spania ville vinne over Nederland i finalen seriøst og tippet på det, vil ha tjent et par kroner. Skjønt hele analysen traff ikke like godt, f.eks. riktig på 8 av 13 når det gjaldt hvorvidt lag ville gå videre fra gruppespill eller ikke.

For Europas del så det en stund skummelt ut med tanke på topplasseringer: I 1/8-finalene møttes de 6 gjenværende europeiske landene, noe som naturlignok gjorde at kun 3 var igjen til kvartfinalene (mot f.eks. 6 i forrige VM). Men det endte som kjent med at alle medaljene ble med hjem til Europa, etter at Tyskland i tråd med tipset til en viss blekksprut slo Uruguay i bronsefinalen.

Neste VM finner sted i Brasil 2014. Men heldigvis er det EM før den tid, i Polen og Ukraina 2012.

At nasjonalstolthet og nasjonale symboler er kompliserte temaer i Tyskland, har naturlig nok med 2. verdenskrig å gjøre. Det at landet var delt i to i mellom 1949 og 1990 gjør heller ikke saken enklere.

Men fotball-VM (og EM) er tiden hvor det er lov å vise nasjonalfølelse. Avhengig av hvor langt landet når, kan det bli en måneds feiring. Flagg er overalt, og det er nesten ikke grenser for hva slags fan-artikler man kan finne. Øyevipper, BH-er, hårbøyler og revehaler er blant tingene man får kjøpt i de tyske fargene. Stern og Spiegel har laget oversikter over noen av dem.

Det er skrevet mye om hvordan fotball-VM 2006 hadde en forenende, patriotisk effekt på tyskerne, og at de endelig fikk utløp for følelser. Skjønt på fotballstadionet er det ikke noe nytt fenomen, noe man kan se på klipp fra VM i 1974 (Vest-Tyskland vant VM på hjemmebane) og 1990 (Tyskland vant VM i Italia).

Som blekkspruten Paul forutså, vant Tyskland kampen mot Ghana og er klar for 1/8-finale – noe som naturlig nok ble feiret. Nå har oppvarmingen til kampen mot England begynt, og overskriftene i både engelske og tyske aviser vil nok flomme over av metaforer og historiske henvisninger i dagene som kommer.

OK, dette blir litt ensidig, men tyskerne spiller ikke bare den beste VM-fotballen, de lager de beste videoene også! Her er en stilig versjon av Grand Prix-vinneren hvor du slipper Lenas merkelige engelsk.

100 % seriøs tysk fotballanalyse.

Fotball-VM har avspark i dag, og 13 europeiske nasjoner er blant deltakerlandene. Dessverre er Norge ikke med – skjønt det er kanskje ikke så mange utenfor Norges grenser som savner Norge. Danske Nikolas Bendtner gjør i hvert fall ikke det.

Som vanlig er flere av de europeiske lagene blant favorittene, sammen med i første rekke Argentina og ikke minst Brasil (som ifølge analytikere hos Danske Bank vil vinne VM). Tiden vil vise om vi får en reprise av 2006, da bare europeiske land var igjen da man kom så langt som til semifinalene.

Mer utførlige oversikter er å finne på mange nettsider, som for eksempel hos VG eller Nettavisen. Ivrige lesere av de nettsidene vil nok kjenne igjen noen argumenter her. Det er forøvrig ikke lett å predikere eksakt hvem som vil vinne eller hvor langt de ulike landene vil gå; tidligere landslagssjef Semb mener for eksempel at 9 land kan stikke av med seieren. Men her er i hvert fall en oversikt over europeiske deltakere, rangert etter hvor langt undertegnede tror de vil nå (synkende rekkefølge).

Spania: Er for mange en favoritt til å vinne turneringen. Statistisk sett blir det vanskelig for Spania. Sist gang en regjerende europamester vant VM var i 1974, da Vest-Tyskland tok hjem seieren. Men de slapp å transportere pokalen langt, de spilte nemlig på hjemmebane, noe som må sies å være en stor fordel i et slikt mesterskap. I tillegg har Spania for vane å ikke gjøre sitt aller beste i VM, og har aldri klart medalje i VM før. Men med Xavi, Iniesta, Fabregas, Torres og David Villa blant spillerne å velge fra kan det være at tiden er inne for å endre på det (og nevnte Fabregas og Torres er ikke engang garantert en plass i startoppstillingen). Riktignok har noen av nøkkelspillerne vært skadet til inntil nylig, men 6-0 over Polen nylig viser at storformen er inne. Har knapt tapt en kamp de par siste årene. (Artikkel fortsetter under bildet.)
(more…)