Europabloggen.no

Valg i februar, regjering i april. To måneder med politisk teater tok det før Italia fikk ny statsminister og regjering. Det ble omtrent som statsmannen (!) Silvio Berlusconi gikk inn for fra start: En bred koalisjon. Statsminister Enrico Letta (46) fra sosialdemokratiske PD betegnes som flittig, beskjeden, kompromissvillig og Europa-vennlig. Dessuten er han den ideelle megler mellom venstre- og høyresiden, som nevø av Berlusconis høyre hånd Gianni Letta (og erklært AC Milan-tilhenger).

Hvordan vil Letta posisjonere Italia i eurokrisen? Han har gått raskt ut og krevd en stopp i sparepolitikken, og kan fort styre mot en konfrontasjon med Angela Merkel.

Statsrådene i regjeringen hentes både fra PD, Berlusconis PDL, Mario Monti-listen og de Radikale, dessuten også tre uavhengige. Beppe Grillos femstjernersbevegelse holder ord og står utenfor – Grillo kaller regjeringen en bunga-bunga-orgie…

Blant enkelte Europa-analytikere ble valget av Emma Bonino som utenriksminister spesielt godt tatt imot.

Påsken er tiden for grublerier. Om Jesu oppstandelse, krim-mysterier eller påskeharens opprinnelse – eller Europa. (Grafikk: The Economist)

Det britiske tidsskriftet The Economist har grublet på hvordan Europa ville ha sett ut om det hadde vært logisk bygget opp. Til å være en EU-skeptisk avis (ukemagasinet kaller seg fortsatt avis) er det særdeles interessert i Europas geografi og historie – ofte med et britisk skråblikk.

Denne gangen foreslår de anonyme journalistene å gruppere land med lik kultur, religion, rikdom og historie i nærheten av hverandre. En skikkelig påskenøtt.

Det betyr f.eks. at Sveits flyttes opp i Skagerak og blir liggende mellom rike og rolige Norge, Sverige og Danmark. At Norge og Sveits er utenfor EU, men flittige ikke-medlemmer passer jo bra. Danmark og Sverige heller jo ikke blant de mest EU-integrerte. Uten euro som de er.

Baltikum og Polen får flytte ut i Atlanteren for å få fredeligere naboer etter århundrer med krig og undertrykking. Polakkene ville nok vært fornøyd med sine katolske irske trosfeller som naboer.. Det forente kongedømme Storbritannia flyttes sørover mot Spania og Portugal p.g.a. den økonomiske krisen de har felles. Mer sol og varme er også noe britene drømmer om.

Belgia med sin uforsonlige og uforståelige språkstrid, passer nærmere Balkan, mener Economist. De liberale tsjekkerne med sin tunge historie får flytte vestover til de liberale nederlenderne. Ukraina og Hvite-Russlnd skyves nærmere Norden for å få mer positiv politisk påvirkning fra det moderne Europa, mens Russland skyves østover og unna Øst-Europa.

Et par ikke-eksisterende land er det også blitt plass til. Ruritania, Syldavia, Borduria og Vulgaria er alle land fra litteraturhistorien.

Du kan lese hvor de finner sin plass i det nye Europa her:

Den første dagen med åpne banker på Kypros forløp uten noe stormløp eller opptøyer. Folk sto pent i kø. Men debatten om kapitalkontrollen fortsetter; skepsisen er stor til at begrensningene på uttak vil bli fjernet om en uke, slik regjeringen har sagt. EU-kommisjonen har foreløpig godkjent begrensningene.

Skjærtorsdag skal etter planen bankene åpne igjen på Kypros. Etter alt å dømme vil det bli lagt begrensninger på kapitalflyten. Det sies at de skal være kortvarige, men i realiteten kan de komme til å vare lenge, kanskje i årevis, mener mange eksperter. Realiteten er at Kypros får en euro som er mindre verdt — et klart brudd på prinsippene for valutaunionen. Zsolt Darvas og Guntram Wolff i tankesmien Bruegel advarer i sterkest mulige ordelag mot kapitalkontrollen, og sier det ikke er for sent å snu.

An eventual imposition of payments and capital controls in Cyprus would signal that a fundamental principle of monetary union can be discarded with the assistance of the Eurogroup and the ECB. That would set a really dangerous precedent. It is not yet too late to drop this idea.

Darvas og Wolff mener kontrollen ikke bare vil være i strid med EU-traktaten, den vil også destabilisere situasjonen på Kypros. Et stormløp på bankene kommer uansett, men istedenfor kapitalkontroll burde burde Den europeiske sentralbanken stille med likviditet til situasjonen roer seg og innskuddene tar seg opp igjen, noe som nå skjer i Hellas:

Deposits are guaranteed up to €100,000 and depositors should be given full access to their savings. A massive bank run will likely take place in any case, but with the emergency liquidity assistance (ELA) of the ECB, the situation can be manageable. After the siutaion has stabilised, deposits also started to return to eg Greek banks and we expect the same for Cypriot banks. But if lasting payment and capital controls are introduced (except perhaps a 2-3 days control of the Bank of Cyprus for insured deposits, to allow for a proper merger with the “good” part of the failed Laiki Bank, and the freezing of uninsured deposits at the Bank of Cyprus till recapitalisation of the bank is completed), we see very little prospect for returning confidence in Cypriot banks.

Et stort problem ved kapitalkontroll vil være smutthull, forskjellsbehandling og vilkårlig håndheving av reglene. Antakelig har det allerede skjedd skandaler ved at store pengesummer ble sluset ut av Kypros etter at den første, katastrofale avtalen ble gjort i Brussel for halvannen uke siden. Dette skal nå granskes av parlamentet. Folk vil også lete etter alle mulige utveier for å omgå kapitalkontrollen.

Det ser ikke lyst ut.

Håndteringen av Kypros-krisen må være den mest miserable i hele den triste eurokrise-sagaen til nå. Her har alle involverte gjort seg bort, både kypriotiske ledere, eurosonens finansministre og EU-toppene. Og det stopper ikke. Selv etter at redningsplanen var i mål langt på overtid, klarte eurogruppens ferske leder Jeroen Dijsselbloem i går å tråkke i salaten. I et intervju med Reuters og FT proklamerte han at Kypros-planen er en modell eller mal for senere redningsaksjoner. For lite søvn, for mye kaffe? Det virker rimelig å tolke dette som en oppfordring til investorer og bankkunder om å ta penga og løpe, slik FT Alphaville skrev:

It’s a direct call to depositors across the eurozone — retail and corporate alike — to move cash now and spread it across a portfolio of the largest available banks. It’s direct advice to dump bank debt. And it’s a direct invitation to speculate that the EFSF, the ESM, and the rest of the alphabetic bailout soup is going to be discarded in favour of calling on depositors’ money across the Continent.

Litt senere kom den patetiske “oppklaringen” i form av en ultrakort pressemelding:

Cyprus is a specific case with exceptional challenges which required the bail-in measures we have agreed upon yesterday. Macro-economic adjustment programmes are tailor-made to the situation of the country concerned and no models or templates are used.

Kypros er ikke malen likevel, altså. Dijsselbloem forsøkte også å ro ved å si at han ikke hadde brukt ordet mal (template), fordi ordet ikke finnes i hans engelske vokabular! Men dette er flisespikkeri, “template” er journalistenes helt rimelige oppsummering av hans uttalelser i intervjuet. Her er for øvrig transkripsjonen av denne delen av intervjuet.

De kommende dagene og ukene vil vise hva følgene av Kypros-håndteringen blir, både på øya og i resten av eurosonen. Imens, les Hugo Dixon som har en av de beste oppsummerende analysene så langt:

Cyprus’ economy is going to suffer terribly in the next few years. Some of that is inevitable given how bloated the banking system had become. But the disastrous handling of the crisis, especially in the past week, will make things much worse. That said, the bailout deal that Cyprus reached with its euro zone partners in the early hours of Monday morning makes the best of an extremely bad job – both for the small Mediterranean island and its rescuers.

Etter Hellas, Portugal og Irland er Kypros det fjerde eurolandet som har fått (eller blitt utsatt for, som noen vil si) en redningspakke fra “troikaen” – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet IMF. Eller det femte, hvis man regner med hjelpen til Spanias banker. Kypriotene kan nå se fram til mange år med økonomiske nedgangstider, til det forhåpentligvis en gang snur igjen.

Landene er forskjellige, og årsakene til problemene er også ofte ulike. Men det er nå mulig å se at eurodramaene som utspiller seg på den politiske scenen har klare likhetstrekk. Historien gjentar seg. Her er eurokrisedramaets åtte akter.

1. Systemrelevans. Nødvendige, men ubehagelige politiske avgjørelser – f.eks. om å redusere en for stor statsgjeld, få en for stor finanssektor under kontroll, punktere en boble – utsettes. Og utsettes. Helt til problemet er blitt så stort at det ikke kan skjules lenger. Det truer eurolandets økonomi og setter eurosamarbeidet i fare. Problemet er blitt systemrelevant.

2. Nattskift. En redningsplan utformes i nattlige forhandlinger i Brussel. Rødøyde aktører forsøker å selge planen under en pressekonferanse i Justus Lipsius-bygningen rundt kl 04.00.

3. Jubel og ny tvil. Børsene åpner til stor jubel. Men det viser seg fort at redningsplanen har mange løse tråder, og stort rom for fortolkning. Finansfolket begynner å tvile, både på planen og på euroens framtid.

4. Protester. Planen viser seg å ha ubehagelige konsekvenser for folk flest i det kriserammede landet. Så fort dette blir klart, begynner folk å protestere.

5. Nazikortet. Tyskland får, rettmessig eller ei, skylden for ubehagelighetene som dukket opp i foregående akt. Angela Merkel sammenlignes med Adolf Hitler.

6. Dystre tider. En lang periode med nedskjæringer, krympende økonomi, økende arbeidsledighet og politikermisnøye innledes. Oppslutningen om EU-medlemskapet og euroen faller.

7. Friskmelding. EU-topper og statsledere erklærer at med denne redningsplanen er det verste over for eurokrisen. Man er nå på rett vei.

8. På’n igjen. Det neste landet havner i trøbbel, og man begynner på nytt med akt 1.

***
Hvor lenge kan dette fortsette? Tross alt er det bare 17 euroland. Men dette spørsmålet pleier også alltid å bli stilt underveis i dramaet. Kanskje det egentlig burde vært en egen akt?

Det er ikke bare i VM at det norske flagget blafrer i vinden. Sist uke kunne man også konstatere et enslig norsk flagg blant 27 EU-flagg utenfor Berlaymont-bygningen i Brussel hvor Europakommisjonen holder hus.

Flagget ble heist i anledning av statsminister Jens Stoltenbergs besøk, hvor han traff kommisjonspresidenten Barroso og den økonomiansvarlige, Olli Rehn. Tallene Rehn la fram, viser at hele eurosonen er inne i en resesjon med nedgang i BNP. Samtidig fortsetter ledigheten å øke fra dagens nivå på 26 millioner personer.

Flaggstengene har sin egen historie. I 1994 holdt Kommisjonen midlertidig til i en annen bygning mens Berlaymont-bygningen ble renset for asbest. EU skulle utvides med fire nye land til 16. Derfor ble det satt opp 16 flaggstenger utenfor bygget, ett for hver av de 12 gamle landene og ett for de fire nye, Østerrike, Finland, Sverige og Norge. Men da Norge sa nei, ble det en flaggstang for mye. Løsningen ble at der skulle EU-flagget henge, men ved statsbesøk fra ikke-EU-land benyttes den til dette landets flagg. Og slik ble det også i fortsettelsen, med den forskjell at de 27 medlemslandenes flagg erstattes med EU-flagg.

Utfallet av det italienske valget – ulike flertallskonstellasjoner i underhuset og senatet – var hele tiden en mulighet i valgkampen, selv om det er uvanlig i Italia. Sensasjonen var at Beppe Grillos parti ble det største enkeltpartiet, større enn både Bersanis PD og Berlusconis PDL (de to gruppene ble bare større fordi de stiller sammen med mindre partier).

Wolfgang Münchau mener italienerne må prøve det mange sier er umulig – en storkoalisjon:

I am aware that almost every Italian political expert says this is not possible because of the confrontational style of politics and dozens of other reasons. I respectfully disagree. Italian parties have no experiences of a grand coalition, so much is true. Then again, the German politicians who entered grand coalitions in 1967 or 2005 did not either. Grand coalitions are certainly not a good way to govern countries over long periods because they leave radical fringe parties thriving in opposition. A grand coalition would leave Mr Grillo as the effective leader of the opposition. But grand coalitions can work well for a finite, predefined period, say for one parliamentary term.

Parlamentsvalg i Italia

Valg til underhuset (Camera dei Deputati) og Senatet i Italia 24-25. februar 2013. Valgdeltakelse: 75,2 prosent.

Parti	Prosent av stemmene (underhuset)	Mandater underhuset	Mandater senatet
Kilde: Elezioni 2013, Corriere della Sera
Sentrum-venstre-allianse, Bersani	29,5	340	113
PdL/LN, sentrum-høyre-allianse, Berlusconi	29,2	124	116
M5S, Grillo	25,5	108	54
Monti for Italia, sentrumsallianse	10,6	45	18

For en valgvake. Den begynte med meldingen om at Italia kom til å få en stabil sentrum-venstre-regjering. De lure hørte på den ustoppelige tvitreren Fabrizio Goria istedenfor:

Stay calm: these are INSTANT polls, not EXIT polls. #elezioni2013

— Fabrizio Goria (@FGoria) February 25, 2013

Åpenbart er italienske valgdagsmålinger gjort per telefon lite pålitelige. Men markedsaktørene handlet først og tenkte etterpå, så børsen og eurokursen kjørte bergogdalbane hele ettermiddagen. De endelige valgresultatene er ikke klare ennå, så vi tar forbehold fortsatt, men det ser altså ut til å gå mot en fastlåst politisk situasjon og kanskje et raskt nyvalg.

Dette er antitesen av det resten av EU/eurolandene ønsket seg. Istedenfor et stabilt Italia som viderefører, eventuelt nyanserer Montis reformer, får man kaos – i landet hvis økonomi er for stor til å kunne reddes. Anti-euro-kreftene – Grillo og Berlusconi – er de virkelige vinnerne.

I månedsvis har den ene etter den andre av EUs toppledere, i Brussel og medlemslandene, fortalt verden at eurokrisen er over, alternativt at det verste er over. Dette var aldri særlig troverdig. Snarere enn å rydde krisens årsaker av veien, har man fortrengt den. Men det fortrengte kommer tilbake, nå i form av en bloggende komiker og hans folkebevegelse av sinna og krisetrøtte borgere. Man kan ikke dikte opp noe bedre.

Latvia ønsker å bytte ut sin valuta lat med euro fra 1. januar 2014. Parlamentet vedtok overgangsloven med 52 mot 40 stemmer torsdag. Regjeringen vil sende søknaden om å bli euroland i februar eller mars. Landet skal være svært nær å oppfylle kriteriene for medlemskap.

Det er et “lite” problem: Befolkningen er for tiden veldig skeptisk til å bli euroland. To tredeler er imot, ifølge en meningsmåling. Bare finnene var mer skeptiske så kort tid før euro-innføringen. Latvierne, som har vært gjennom en økonomisk hestekur de siste årene, ser antakelig mørkt på å skulle bidra til krisepakker for sørlige euroland…

Oppdatering: Naboen Litauen ønsker å bli medlem nr. 19.