Europabloggen.no

Finnes det et reelt alternativ til EØS-avtalen og fullt EU-medlemskap — en tredje tilknytningsmåte for Norge? Det er tema for et nytt utredningsprosjekt som Bondelaget, Fagforbundet, El og IT-forbundet og Nei til EU står bak, skriver ANB. Prosjektleder Sigbjørn Gjelsvik, som tidligere har vært leder for Nei til EU, utdyper:

Vi er spesielt opptatt av to momenter. Det ene er å skissere hva Norge kan oppnå gjennom en frihandelsavtale med EU. Det andre er å se på om EØS-avtalen er for omfattende.

Det offentlige utvalget som skal utrede EØS-avtalens konsekvenser har ikke som mandat å se på alternative tilknytningsmåter. Det hullet vil den alternative utredningen fylle.

Vi på Europabloggen.no ser det som en viktig del av “jobben” å følge med på andre norske blogger og nettsider om Europa-spørsmål. At dette ikke har vært så krevende til nå, er et solid understatement. Da jeg her om dagen skulle skrive enda et innlegg preget av skuffelse over en skrantende norsk EU-debatt, kom jeg isteden over det meget lovende og ferske initiativet Vårt Europa.

Ved første øyekast kan det se ut som et prosjekt fra Europeisk Ungdom/Europabevegelsen, og ingenting galt i det. Men det er mer interessant enn som så. Et tverrpolitisk utvalg ungdomspolitikere står oppført som skribenter, selv om initiativtaker Erik Dale har stått for de fleste innleggene til nå (mange av dem importert fra hans tidligere blogg). Jeg sendte Dale en e-post med noen spørsmål, og han forteller:

“Vårt Europa er en slags 2.0 versjon av min egen personlige blogg. En stund blogget jeg svært aktivt som du kan se og fikk relativt stor respons. Derfor fikk jeg ideen om å videreutvikle bloggen til et hjemsted for en bredere debatt. Etter å ha utviklet siden tok jeg kontakt med Gen.Sek. i Europeisk Ungdom og lurte på om organisasjonen kunne betale for domene og webhotell, noe som var i orden, og dermed fikk man den siden man ser i dag.”

Han utdyper om den politiske profilen:

“Siden er fremdeles under utvikling. Når det gjelder andre skribenter har ungdomspolitikere fra en svært bred base sagt ja til å blogge på siden og vi holder nå på å organisere dette. Den politiske profilen til siden blir derfor som et tverrpolitiske samlingssted for Europa-debatt. Sålangt har den hatt et sterkt ja-preg, og vil nok fortsette å ha det, men vi legger ingen begrensinger på skeptiske innlegg. Hvor bred og åpen debatten blir avhenger dermed av skeptikerne selv.”

Det skal bli interessant å se hvordan dette utvikler seg. EU-skeptikere må altså legge seg i selen hvis de vil unngå at Vårt Europa blir helt dominert av de EU-positive. I dette ligger det i hvert fall potensielt en mulighet til å unngå ekkokammer-effekten i EU-debatten. Ikke minst går det an å håpe på at Vårt Europa klarer å bidra til et høynet kunnskaps- og bevissthetsnivå, uavhengig av standpunkt til medlemskap. Et ønske om å gjøre noe med kunnskapsnivå og myter er ifølge Dale mye av grunnen til at Vårt Europa ble startet, og nettstedet har også som ambisjon å produsere faktasider om EU og Europa.

Hvis vi så legger til at Erik Aasheim nå blogger aktivt fra Frankrike, har vi hele to positive nyheter å by på i samme sak.

En skal heller ikke glemme at det er en del futt i lenke- og meningsutvekslingen om Europa på Twitter. Følg oss og tips oss!

For øvrig er det startet flere nye engelskspråklige EU-blogger i det siste, som Eurogoblin, Ooh, Brussels og Cosmetic Uprise.

Kanskje er det ikke euroen det er noe galt med, men at feil land er medlem. Hvorfor er ustabile Hellas med, men ikke stabile Danmark og Sverige? Hvorfor er finanssenteret London og britene utenfor, mens Italia og selv Pavestaten har egne euroer?

En reorganisering av Europa-kartet ville hjelpe betraktelig. Kunne de landene som ligner hverandre og har felles interesser flytte sammen sammen ville det hjelpe på den europeiske krisen. Like barn leker jo best – eller?

Det britiske tidsskriftet har følgende humoristiske (?) løsning på EUs problem med euro-medlemmene. Rydd opp i rotet og flytt de sammen som hører sammen.

Kunne man flytte utenforlandet Sveits vekk fra det ustabile Italia og opp til det andre stabile utenfor-EU-landet Norge? Eller bytte ut språk-kranglefantene i Belgia med de flittige tsjekkerne så nederlenderne får naboer som ligner dem selv.

Eller hva med å dra boomlandet Polen vestover til de andre nyrike katolikkene i Irland. Mange polakker er der allerede og jobber. Kanskje Storbritannia med sin gjeldsbyrde (like stor som Hellas) burde dras sørover og bli en del av et gjeldstynget Latin-Europa.

Kanskje ikke så enkelt, men ikke såååå mye vanskeligere enn å få søreuropeerne til å tenke “nordeuropeisk og protestantisk” med sparing og budsjettdisiplin.

Hellas er reddet og får tilgang på 110 milliarder euro – nær 900 milliarder kroner – fra sine europeiske naboer og Det internasjonale pengefondet IMF de neste tre årene. Kredittflommen skal holde landet inne i euro-samarbeidet og ute av spekulantenes klør. Men er det nok? Kan man virkelig stole på greske statsbudsjett? Og vil grekerne virkelig gjennomføre de beinharde innsparingsplanene?

Det var en lett nervøs stemning mellom eurolandenes finansministre i Brussel da innsparingspakken ble forhandlet frem i helgen. Politikere og kommentatorer snakket om å være “solidariske med en synder”. For grekerne har ikke vært så nøye med å rapportere inn statistikk for budsjettunderskudd og gjeld som er viktige krav for å være med i euroen. Men mange grekere ser ikke “synden”. De har stått på sine krav om lønninger og pensjoner og fått uttelling for streiker og politisk press hos sine politikere. Nå er de sinte når godene forsvinner.

Grekerne må heretter stramme kraftig inn på livsstilen med høyere skatter, lavere offentlige lønninger og senere pensjonsalder. Men vil det være mulig å gjennomføre “protestantisk disiplin” i et land som er kjent for sine ville streiker og sivil ulydighet?

For finansministrene i de 16 euro-landene står verdens nest største valuta på spill. Hvis ikke grekerne klarer å stabilisere sin økonomi i løpet av mai frykter de andre 15 euro-landene at hele euro-samarbeidet skal smuldre opp. Mange av dem vet at Hellas egentlig ikke var kvalifisert for medlemskap da de ble medlem for 10 år siden og at landet har jukset med euro-kravene siden de ble medlem. Portugal, Irland, Spania og kanskje Italia kan bli de neste landene som kan miste markedets tillit om ikke grekerne får ryddet i eget hus.

Så var det nedsatt, det lovede utvalget som skal “foreta en grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle samfunnsområder”. Det blir en nesten helnorsk affære, ett av 12 medlemmer er “utlending”, og det er til og med en svenske. Språkproblemer blir da ikke noe tema, men det slår meg at et noe mer internasjonalt preg over utvalget kunne vært spennende. Her er de 12: (pdf)

Leder: Fredrik Sejersted, professor dr juris, leder for Senter for Europarett, Universitetet i Oslo
Nestleder: Liv Monica Bargem Stubholt, investeringsdirektør i Aker ASA, Oslo
Frank Aarebrot, professor, Institutt for sammenlignende politikk, UiB, Bergen
Lise Rye, førsteamanuensis, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, Trondheim
Dag Seierstad, fagperson EU/EØS, Lillehammer
Helene Sjursen, seniorforsker på ARENA, UiO, Oslo
Fredrik Bøckman Finstad, advokat i advokatfirmaet Thommessen AS, Oslo
Kate Hansen Bundt, europaforsker, Akershus
Karen Helene Ulltveit-Moe, professor ved økonomisk institutt, UiO, Oslo
Jonas Tallberg, professor ved institutt for statsvitenskap, Stockholms universitet, Sverige
Jon Erik Dølvik, forskningssjef FAFO, Oslo
Peter Arbo, førsteamanuensis ved Norges Fiskerihøgskole, Tromsø

Og her er mandatet: (pdf)

(more…)

Det er vanskelig ved første gjennomlesning å finne noe nytt om Norges forhold til Europa/EU i regjeringserklæringen — men det hadde vel heller ikke noen ventet. For sikkerhets skyld slås det fast to-tre ganger at “Norge ikke er medlem av EU”, og at det ikke skal søkes. Mer interessant er formuleringene om den varslede utredningen om EØS-avtalen. Regjeringen vil:

…nedsette et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle samfunnsområder.

Også som ventet: Regjeringen er splittet om datalagringsdirektivet. Arbeiderpartiet vil innføre det, SV og Sp er mot. Her er det bare å konstatere at Ap har lyktes fullt ut med sin strategi om å holde spørsmålet unna dagsordenen til etter valget. Slik slapp man en ubehagelig debatt om det. Slik er formuleringen om dette direktivet:

Arbeiderpartiet vil implementere datalagringsdirektivet forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil av personvernmessige hensyn gå mot implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. SVs og SPs statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken.

Hvis det “ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet?” Det spørs om ikke noen kommer til å angre på den formuleringen der.

“Utredningen” står det ikke noe mer om. Noen som har mer informasjon om dette?

De fire vestlandsfylkene går nå aktivt ut for å skape en “Western Norway Maritime Region” og arbeide tettere med EU i utviklingen av maritim politikk. En presentasjon (pdf) fra en arbeidsgruppe nedsatt av Vestlandsrådet peker på at Vestlandet står sterkt innen fiskeri, olje, havnedrift, skipsfart, maritim utdanning. Regionen bør satse på disse områdene framover, mener arbeidsgruppen:

• Maritim arealplanlegging og integrert kystsoneforvaltning
• Utvikle tverrsektorielle klynger og regionale sentre for maritime ”excellence”
• Maritim transport
• Styrking av karriere og sysselsetting i den maritime sektor
• Havnepolitikk
• Luftforurensning fra skipstrafikk
• Maritimt basert energi og infrastruktur
• Implementering av økosystemtilnærming i europeiske fiskeri / Bevaring av fiskeriressurser i internasjonalt farvatn
• Europeisk maritim forsking
• Bærekraftig maritim turisme

Finanskrisen er avblåst og verdens ledende politikere skal neste uke forsøke å hindre at noe lignende kan skje igjen. Men når de såkalte G20-landene møtes i Pittsburgh i USA bruker de kanskje feil verktøy? Burde de heller bruke Ikeas Billy-bokhylle?

Finansjournalisten Kristian Siedenburg i nyhetsbyrået Bloomberg foreslår å bruke Billy som nytt mål på verdensomspennende konsumpriser. Hyllen er standard størrelse, selges over hele verden og vil avspeile prisnivået i et land bedre enn den tradisjonelle Big Mac-indeksen som i sin tid ble lansert av tidsskriftet The Economist. Problemet med å måle prisnivået via hamburgere er at den virker prisvridende for land med dyre matvarer. Norge er ifølge Big Mac-indeksen et av verdens dyreste land, men ifølge Billy-modellen er Norge midt på treet. Den gjør plutselig Norge billig og sender Israel på pristoppen.

Det vil kanskje glede SVer og finansminister Kristin Halvorsen, men det gir også grunn til ettertanke for økonomer. Hva er det vi måler og hvorfor?

(more…)

Norge har valgt. Leve oljen! Venstresiden vant, fordi den kan “bestikke” norske velgere med velferd. Sånn oppsummeres kommentarene til det norske valget i tysk presse av nyhetsmagasinet Der Spiegel (på engelsk). Fortsatt er det vanskelig for kommentatorene å forstå at noen kan spare på rikdommen.

Hvorfor utenrikspolitikk og EU-debatt var fraværende i valgkampen forklarte Jens Stoltenberg:

“I don’t seek new defeats,” he told reporters on Tuesday. “I’m concerned with winning.”

Da holder han seg unna Europa-spørsmålet.

Etter at Aftenposten omtalte en rapport om EØS fra Norges EU-ambassadør i dag, har noen i UD snudd seg rundt og bestemt at rapporten egner seg for offentligheten likevel, og det i fulltekst. Ikke vet jeg hvilke følsomme formuleringer UD ville beskytte ved å unnta den offentlighet (dramatisert til “hemmeligholdt” av Aftp.). Ved slike beslutninger burde UD oftere vurdere om hensynet til offentlighetens behov for god informasjon som bakgrunn for egne meninger veier tyngre enn eventuelle små-ubehageligheter fra fremmede makter. For rapporten er interessant lesning:

Det er altså ikke nødvendigvis lenger slik at lovgivning forberedes gjennom ekspertutvalg, grønnbøker, ”stakeholder”-konferanser eller åpne høringer når det av politiske grunner haster med å vise resultater. Da blir føringene for politikken i økende grad lagt fra toppen, og initiativ og besluttsomhet fra Brussel er en ”politisk nødvendighet”. Tilsvarende skjedde i realiteten i forhold til selsaken, da det hastet å få en beslutning før europaparlamentsvalget. Grundigere utredninger både av hjemmelsgrunnlag og konsekvenser ville kanskje kunne ha gitt et annet resultat. Dette utfordrer i økende grad vår evne til å respondere hurtig på forslag og tiltak som vurderes i EU. Norske innspill og synspunkt må kanaliseres inn i prosessen enda tidligere. Når mange interesser utfordres, kreves det bred involvering av norsk aktører for å gi legitimitet til vår politikk. Bedre samordning mellom departementene er en forutsetning, men også god kontakt med ”stakeholders” og kortere høringsfrister er nødvendig.

Tidligere analyser har vist svikt på flere punkter i den norske evnen til å utnytte påvirkningsmulighetene i EØS-avtalen. Så lenge EØS er vår tilknytningsform, er det åpenbart behov for sterkere innsats. Arbeider UD/departementene tett nok med de ulike “stakeholders” i organisasjonene og næringslivet?

Relevant her: Vår tidligere omtale av hva Lisboa-traktaten får å si for Norge.

(Nyheten om UDs frigivelse av rapporten først sett hos Nei til EUs utrettelige tvitrere.).