• Mindre konkurransedyktig: Lønningene har steget mer enn de tyske etter etableringen av eurosonen. Sosiale kostnader er også høye.
• Underskudd: I fjor hadde landet et underskudd på handelsbalansen på 84 milliarder euro. Tyskland hadde et overskudd på 157 milliarder.
• Lukket: Eksport utgjør i Frankrike 22 prosent av BNP, i Tyskland er det 41.
• Industridød: Industrien utgjør 13 prosent av BNP, i Tyskland 26.
• Gjeldsvekst: Frankrikes statsgjeld kan i 2012 nå 90 prosent av BNP. Nye nedgraderinger fra kredittbyråene truer.

Hvordan i all verden skal Hollande med dette utgangspunktet innfri sine dyre valgløfter? Kempin og Schwarzer spår at presidenten raskt vil gå gjennom statsfinanser og økonomi og muligens finne at situasjonen er verre enn hans forgjenger hevdet. Det vil gi Hollande et påskudd til å gå vekk fra løfter som å ansette 12.000 nye lærere per år framover.

Ellers har Hollande sagt at han ikke vil løse Frankrikes problemer med kutt og sparing. Derimot skal små og mellomstore bedrifter og regionene få mer støtte. En ny bank opprettes for formålet.

På EU-nivå vil Hollande, som mange har pekt på, insistere på at “Tysklands” fiskalpakt suppleres med en “vekstpakt” (her har han nå også fått støtte fra de tyske sosialdemokratene i SPD, som værer nye muligheter etter valgseieren i Nordrhein-Westfalen på søndag). En reforhandling av betingelsene i fiskalpakten kan han etter alt å dømme glemme; isteden vil han få gjennomslag for veksttiltak. Hollande vil gi Den europeiske investeringsbanken (EIB) mer midler, og han vil virkeliggjøre EU-kommisjonens ide om prosjektobligasjoner for å finansiere ny infrastruktur. Tyskerne og nordlige EU-land er i utgangspunktet ganske skeptiske, men det ser ut som tiden arbeider for dette forslaget nå. Enighet ville la seg selge som en forhandlingsseier for Hollande, skriver Kempin og Schwarzer, og dermed åpne veien for ratifisering av fiskalpakten i Frankrike.

Hollande har interessante ambisjoner på energiområdet. Han vil redusere andelen atomkraft i fransk energiproduksjon fra 75 til 50 prosent og gi økt støtte til fornybar energi. Han ser energisektoren som et framtidsprosjekt for EU, et “L’Europe de l’énergie”. På hans prioriteringsliste står dette foran institusjonelle reformer og andre framtidsvyer i EU.

Tirsdag kveld møter Hollande Angela Merkel i Berlin, samtaler som imøteses med spenning nå som eurokrisen har flammet opp igjen og ser verre ut enn noen gang. Charles Grant ved Centre for European Reform mener Hollande bør fremme to initiativer for Merkel:

• Mer tid til innsparinger: Kriselandene i EU må få mer tid til å gjennomføre de avtalte budsjettkuttene. Nå går kuttene for hardt utover økonomien.
• Rebalansering av tysk økonomi: Ulikhetene mellom økonomiene i eurosonen er for store. Det ville hjelpe hvis Tyskland investerte og konsumerte mer. Tradisjonelt er tyskerne allergiske overfor slike krav, men nå ser de ut til å bidra litt allerede med høyere lønnsøkninger og -krav enn på mange år og økt konsum. (Grant nevner en artig detalj om at importen av vin fra Spania til Tyskland har gjort et hopp).

Uansett er det ikke i Tysklands interesse å svekke den franske presidenten og skyve ham inn i en rolle som talsmann for kriserammede søreuropeere, skriver Kempin og Schwarzer. Her trengs Fingerspitzgefühl fra tysk side — det må unngås at forholdet mellom Tyskland og Frankrike framstår som altfor asymmetrisk.

Med andre ord: Se opp for kjappe triumfer for Hollande — ekte eller oversolgte.

Tyskland er i disse €urokrisetider blitt framhevet av mange som et forbilde for resten av Europa. Bundeskansler Angela Merkel har fått trumfet viljen sin gjennom i resten av Europa. “Ordnung muss sein” i økonomien, er slagordet. Budsjettbalanse, budsjettbalanse og budsjettbalanse er blitt gjentatt og euroland som ikke har hatt det, har blitt påtvunget det gjennom ulike krisepakker fra EU og gjennom EUs nylig vedtatte fiskal/finanspakt. Også hennes politiske allierte, den snart forhenværende franske president Nicolas Sarkozy har fulgt formaningen. Men nå kommer det en ny president i Frankrike, Francois Hollande, med en annen politisk farge og som har sagt at han ønsker å se fiskalpakten reforhandlet. Det kan bli spennende i tiden som kommer.

Allerede i dag, rett etter den formelle innsettelsen, reiser president Hollande til Berlin for å møte Merkel.

Også fra Europakommisjonen kommer det ny røk opp fra skorsteinen. Den økonomiansvarlige Olli Rehn (finsk) skjønte vel tegningen da han rett før andre valgrunde sa at man må ha en balanse mellom innstramming og vekst. Fagbevegelsen har sagt det ganske lenge, at man vil spare seg til fant, dersom man ikke får til vekst i sysselsettingen. Men det gjenstår å se om det kommer konkrete midler og penger som kan gi ny vekst samtidig som det skal spares hos de fleste på de meste.

Økonomien går bra i Tyskland for tiden og ledigheten har ikke vært lavere, rundt 7 prosent, siden de tok DDR (Øst-Tyskland) opp i seg for over 20 år siden. Utenriksbalansen preges av fete overskudd. Veksten er rimelig god, men bildet har en bakside. Lønningene har ikke bare stått stille, de har gått ned nesten hvert år siden tusenårsskiftet justert for inflasjonen. Så mens norske fagorganiserte har hatt en vekst i sin reallønn på om lag 30 prosent siden 2000, har tyske lønnsmottakeres reallønn blitt redusert med nesten 5 prosent i perioden (se figur med data for 2000-2009). De tyske fagforeningene har akseptert lønnsmoderasjon lavere enn inflasjonstakten.

Men det tyske arbeidsmarkedet er også blitt endret kraftig etter at den rød-grønne regjeringen under Gerhard Schrøder gjennomførte en rekke reformer tidlig på 2000-tallet. De fikk navnet etter en tidligere personalsjef i Volkswagen-konsernet, Hartz, som ble sluppet løs på de fra før lite fleksible tyske arbeidsrettsregler. Hartz IV-reformen åpnet opp for at arbeidsledige måtte ta tilviste jobber til en lønn som knapt var til å leve av. Lønna var ofte så lav at man i tillegg hadde krav på sosialstøtte. Under debatten “Standort Deutschland” (Etablering i Tyskland) ble det innført to lønnsklasser under trusler om omfattende utflagging. Nyansatte ble deretter ansatt på andre og dårligere vilkår, enn de som var der fra før i samme bedrift.

Oppskriften virket bra for eksporten. Tyskland har aldri før eksportert så mange produkter og i euro som er fellesvaluta for 17 land. Den lavere lønnsutviklingen i Tyskland i forhold til de fleste naboland, hadde samme effekt som en devaluering. Men den innenlandske etterspørselen falt fordi tyske lønnsmottakere ble mer og mer forsiktig med å bruke de pengene de tjente. Dermed eksporterte man problemene til andre land. Derfor er innvendingene i europeisk fagbevegelse kraftige mot at alle land skal følge samme oppskrift. Hvis alle gjør som Tyskland blir det ingen land å eksportere sine produkter til og også innenlands etterspørsel vil synke. Dersom dette skjer på toppen av kraftige kutt i offentlig budsjetter, vil alle land få en negativ vekst, eller resesjon som økonomene kaller det.

Nå ser det ut til at IG Metall dette året vil bryte ut av ringen med moderate oppgjør. Årets krav er friske 6,5 prosent og med en lav inflasjon rundt 2 prosent, kan man håpe på en reallønnsforbedring. Arbeidsgiverne har hittil ikke kommet kravet i møte, men fagforbundet har fått drahjelp av finansminister Wolfgang Schäuble, som synes tyske arbeidstakere fortjener et bedre lønnsoppgjør nå.

Über-Euro über alles? Siden grekerne ikke vil ut av euroen og ikke følger reglene for medlemskap bør de europeiske landene med sterk valuta lage sin egen "gyldenmark", mener finansprofessor Markus C. Kerber og Europa-parlamentariker Derk Jan Eppink. Foto: Dag Yngland

80 prosent av grekerne vil gjerne fortsette med euroen. Men 70 prosent av de greske velgerne stemmer på partier som ikke vil følge reglene for fortsatt deltakelse. Hellas har tatt de solide euro-landene som gisler for å fortsette sin ansvarsløse politikk med å bruke penger landet ikke har. Det mener den tyske finanseksperten Markus C. Kerber og den nederlandske Europa-parlamentarikeren Derk Jan Eppink.

De to frykter at euro-krisen vil bringe ekstreme partier partier på fremmarsj i Europa — ikke bare i Hellas der rasistiske fascister og revolusjonsromantiske kommunister ble valgt inn i det nye parlamentet.

— Disse dunkle demoniske kreftene som forsøker å ødelegge Europa — dem må vi stoppe. Vil vi redde Europa-tanken må vi også være villige til å gå uvanlige veier, sier Kerber, som er professor i økonomi på Technische Universität i Berlin og gjesteprofessor ved IEP (Institut for politiske studier) i Paris. Han er også jurist, bedriftsrådgiver og grunnlegger av den politiske tenketanken Europolis i Berlin.

Euro+
Veien han foreslår er å lage en ny klubb for euroland +. Der skal EU-landene med solide finanser — anført av Tyskland og Nederland — være medlemmer. Deres nye skyggevaluta kaller han “Gyldenmark” etter de gamle nederlandske og tyske valutaene som ble erstattet av euroen i 1999.

Den nye valutaen skal ikke være fysisk i mynt og sedler, men et finansielt anker de svakere euro-landene kan orientere seg mot. Euroen skal fortsette som betalingsmiddel i euro-sonen, men skyggevalutaen gjør det mulig å endre euroens interne verdi i de ulike landene.

— “Gyldenmarken” skal også være åpen for alle de landene som ønsker og klarer kravene. I dag ser vi Tyskland, Nederland, Finland, Østerrike og Luxembourg som mulige medlemmer. Vi er åpen også for de landene som ikke er med i euroen — som Sverige eller Danmark i nord og Polen i øst. Italia er det sørlige euro-landet som er best kvalifisert for å være med i den nye euro+-klubben, mener Kerber.

Paven i ESB
Åpningen til vest, sier Kerber ingenting om. Storbritannia er ikke interessert og Frankrike en brysom alliert. Men han mer enn antyder at det fransk-dominerte byråkratiet i EUs institusjoner og de to parhestene kansler Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har mye av skylden for at krisen har utartet. Den nye franske presidenten, Francois Hollande, tror han ikke vil endre kursen. Frankrike skal holdes like sterkt pengepolitisk som Tyskland selv om landet ikke er det i virkelighetens verden.

Kerber mener tyske og franske politikere har vært mer opptatt av å redde sin egen politiske fremtid enn euroen. De vil for enhver pris vise at euroen er sterk — også i land med store økonomiske problemer. Den avgåtte franske ESB-sjefen Jean-Claude Trichet omtaler han som en “pave med vatikansk selvbevissthet”

EU-topper uten alternativer
Europa-parlamentariker Derk Jan Eppink er en tidligere journalist og liberal politiker med erfaring fra jobber i EU-kommisjonen under EU-kommissærer som nederlandske Fritz Bolkestein og estiske Siim Kallas. Han mener dagens EU-topper har kjørt seg fast politisk etter to år med stadige krisemøter og nye krisepakker.

— Vi er Europa-patrioter, men vi mener deler av EU-byråkratiet og dessverre en del regjeringer ikke forstår hva som virkelig er den økonomiske situasjonen. EU-kommisjonspresident Jose Manuel Barroso og EUs parlamentspresident Martin Schulz sier det ikke er alternativer til redningsskjermer og gjeldspakker. Men det er ikke euroen som er det viktigste samarbeidet i Europa, men de fire friheter og det indre marked. Det er de som skaper vekst, effektivitet og arbeidsplasser, men ikke i samme tempo over hele kontinentet. Da de gjeldstyngede euro-landene ikke vil gå ut frivillig må de få sjansen til å reformere seg i en friere liga, sier Eppink.

Med i klubben – uten kvalifikasjoner
Euroen lider i dag av at den har medlemmer som ikke er kvalifiserte for å være med i klubben. Når disse gjeldssynderne også er i flertall i Den europeiske sentralbanken ESB og blant euro-finansministrene, kan de presse de sterkere landene som egentlig skal borge for euroens stabilitet.

— Det er galt når lille Maltas stemme offisielt teller like mye som Tyskland ved forhandlingsbordet. Jeg mener Tyskland må gjøre bruk av sin vetorett hvis dette ikke endres. I økonomiske spørsmål må den økonomiske tyngden spille sterkere med, mener Eppink.

— Det store problemet i euro-krisen er at euro-taperne har mistet sin konkurranseevne med den sterke euroen. Fortsetter det slik synker ikke bare passasjerene, men hele euro-båten og EU med.

Euroliga 1 og 2
Modellen Eppink og Kerber ser for seg er en slags euro-liga på to nivåer De skadeskutte euro-landene kan få devaluere og bedre sin konkurranseevne i sin euro minus-liga. Når de har kommet seg til hektene kan de forsøke å kvalifisere seg for euro pluss. Men denne gangen uten juks og politiske triks som under første euro-innføring.

De stabile landene kan også lettere la sin ankervaluta stige og dermed øke kjøpekraften hos sine innbyggere. Slik støtter de også indirekte konjunkturen i gjeldslandene. Men hvorfor ikke like godt lage en euroliga 1 og 2?

— De landene som er i euroen i dag vil ikke ut av klubben. Det er politisk vanskeligere å gjenopprette drakme-, escudo- eller pesetasligaer enn å la de stabile landene gå inn i et nytt og bedre samarbeid. Skulle de få økonomiske problemer kan de stige ned i den vanlige euro-sonen igjen. Det viktigste for å redde euroen og EU er å gjøre et historisk kompromiss som endrer euroens barnesykdommer før det er for sent. Ellers er det begynnelsen på slutten for euroen og EU, sier Kerber.

Wolfgang Schäuble i 2010 (foto: Olav A. Øvrebø)

Schäuble er også en nøkkelfigur i kampen for å redde det samme europaprosjektet fra kollaps. Snart tar han trolig over som formann for eurolandene. Og den politiske veteranen er fortsatt overbevist og optimist på unionens vegne, det gir han klart uttrykk for i et intervju med Welt am Sonntag i dag:

“Jeg er overbevist om at det er galt å alltid bare spørre: Hva er i Tysklands interesse? Dette spørsmålet må stilles i en europeisk kontekst: Hva er det beste for Europa? Og det er som regel da også det beste for Tyskland.”

Så får han spørsmål om hvordan han tror EU ser ut om ti år.

“Jeg er ganske optimistisk. Jeg kan forestille meg at alle EU-medlemmer kommer til å ha euroen om ti år. Og EU vil være større enn i dag. Kanskje er også land som Norge og Sveits med. Det kan naturligvis bare landene selv bestemme – men den europeiske døren står åpen for dem. Min visjon er et handlekraftig Europa, som yter et større bidrag til global stabilitet.”

Norge EU-medlem i 2022 — med euroen som valuta? Sannsynlig virker det ikke, men merkeligere ting har skjedd. Hva tror våre lesere?

Statoils Helge Lund og Rosnefts Eduard Khudainatov skriver under samarbeidsavtalen. Vladimir Putin påser at det går riktig for seg (foto: Statsmin. kontor, Russland)

Statoil feirer storavtalen med russiske Rosneft. Jens Stoltenberg tilfører samarbeidet en politisk dimensjon ved å ta en telefonprat med Putin. Norge borer seg dypere ned i et fossilt interessefellesskap med Russland.

De forretningsmessige manøvrene Statoil gjør for å utvikle sin business har noen politiske dimensjoner det er verd å dvele ved. Det kan ha langtrekkende utenrikspolitiske implikasjoner for Norge når Statoil forsterker sin tilstedeværelse i Russland gjennom partnerskapet med oljeselskapet Rosneft på toppen av Shtokman-alliansen med Gazprom.

Norge har en posisjon i det klima- og energipolitiske landskapet i Europa som våre samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner burde bruke mer ressurser på å analysere. EUs klima- og energipolitikk skaper nye rammer, både politisk og økonomisk.

På den ene siden er Norge en arktisk petroleumsnasjon som har felles interesser med Russland – som leverandør av fossil energi til EU. Som gasseksportører har Norge og Russland sterke fellesinteresser i at EU ikke designer sin energipolitikk på en måte som undergraver gassens verdi. Både Moskva og Oslo fyller kassen på grunn av oljeindekserte gasskontrakter europeiske forbrukere betaler dyrt for.

På den andre siden er Norge et vesteuropeisk land. Vi hører hjemme i Europa – politisk, kulturelt og økonomisk. Norge har sterk interesse i at det går bra med våre naboer i Norden og rundt Nordsjøen. Tyskland, Storbritannia og Danmark er de landene på kloden som har kommet lengst i å utvikle vidtrekkende avkarboniseringsstrategier. Kjernen i energipolitikken i disse landene handler om å redusere klimautslipp og importavhengighet – og å fremme grønn vekst.

Utenfor EU har Norge liten mulighet til å påvirke den europeiske politikkens innretning. Det må være et paradoks for en petroleumsentusiastisk EU-motstander som Ola Borten Moe at Norges innflytelse over den europeiske energipolitikken er så marginal. Politikkens design og kraftmarkedenes dynamikk setter på kort sikt gassen i skvis fordi CO2-prisen er så lav. På lengre sikt er gassen truet fordi klimapolitikken begrenser rommet for all fossil energibruk.

Norge står mellom Russland og EU. Russland er en stormakt med sterke fossile eksportinteresser, mens EU er et politisk og økonomisk fellesskap med sterke avkarboniseringsambisjoner. Russerne har sine interesser, EU-landene har sine. Våre europeiske nabolands energipolitikk er begrunnet både i klimatrusselen og i egeninteresse knyttet til behovet for å redusere importavhengigheten.

Norge er i noen grad bundet opp av EØS-avtalen når det gjelder energipolitikken, men EØS-avtalen tvinger ikke norske regjeringer til å ta offensive initiativ med tanke på å bistå våre naboland i deres avkarboniseringsstrategier. Norge kan for eksempel velge å trenere planer om å bygge et stort kraftnett i Nordsjøen og å knytte vannkraftsystemet nærmere opp mot Storbritannia og Tyskland. Dette er tiltak som ved første øyekast kan synes å svekke gassinteressene, men som på lengre sikt kan sikre at Norge får ta del i verdiskapingen også når kraftforsyningen i Europa er avkarbonisert. Det er med andre ord en stor risiko for Norge ved ikke å innta tidlige strategiske posisjoner i forhold til avkarboniseringsoperasjonen våre naboland har iverksatt. Tyskland og Storbritannia har sterk interesse i å fordype et energisamarbeid med Norge som strekker seg langt forbi rollen som gasskunder. Forsterkede partnerskap innen fornybar energi med Tyskland og Storbritannia er utvilsomt også i norsk interesse, men for å oppdage det må man rette blikket i andre retninger enn dit petroleumspilen automatisk peker.

For politikken handler dette om å finne en balanse. Statoils interesser er ikke nødvendigvis identiske med Norges interesser. Forsterket partnerskap med Russland kan være bra med tanke på håndteringen av petroleumsressursene i Barentshavet, men må ikke stå i veien for at Norge også utvikler energisamarbeid med våre europeiske naboland som handler om mer enn å selge mest mulig gass.

Innlegget ble først publisert i nettmagasinet Energi og Klima.

Avtalen ble i liten grad feiret i de nå tre gjenværende EØS-landene Norge, Island eller Liechtenstein. I Norge var det en liten mimreseremoni i regi av NUPI, Norsk utenrikspolitisk institutt. Der innledet Godal som i forhandlingsprosessen ble tilhenger av EU-medlemskap, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og leder av den omfattende Europautredningen professor Fredrik Sejersted. Bondevik hadde ikke endret standpunkt og kunne med en viss fryd konstatere at hans parti hadde tidlig pekt på EØS-avtalen som et varig alternativ til EU-medlemskap. Sejersted mente at Norge hadde tre alternativer, enten mer integrasjon, det vil si EU-medlemskap; mindre integrasjon, en slags redusert EØS-avtale; eller status quo, med andre ord at avtalen bare fortsetter. Han anså det siste som det mest realistiske.

“Nei til EU”s leder, Heming Olaussen, som hadde laget en del pressestyr på forhånd fordi det var ingen EØS-motstandere i panelet, fikk gitt uttrykk for det overfor den lille forsamlingen. Den telte 45 personer eller 0,00001 promille av den norske befolkning, kanskje et uttrykk for folkets manglende interesse for avtalen? Olaussen påberopte seg en heftig debatt om EØS-avtalen i regi av fagbevegelsen og spådde at saken ville bli sentral på LO-kongressen i mai 2013.

Et glass god portvin er vel EØS-avtalen verdt? Eller? (foto: Luciano Belvise. CC:by)

Denne utviklingen omtales som at EØS-avtalen er dynamisk ved at den vokser i innhold hvert år. På den annen side kan man si at EØS-avtalen også er statisk siden det den dekker, nemlig det indre marked, utgjør en synkende del av EU-samarbeidet. Men dette er fra norsk side løst ved egne avtaler av typen Schengen for passfrihet og politisamarbeid. Samlet sett har Norge hele 74 avtaler med EU på en rekke områder utenfor den omfattende EØS-avtalen.

EØS-avtalen dekker de deler av EUs samarbeid som fungerer best, ble det sagt med henvisning til det knirkefulle €urosamarbeidet. Bondevik mente at avtalen kanskje ville vare 20 år til. Dermed var mimreseansen over. Ingen feiring, ingen musserende vin, ingen portvin. Ikke en gang kaffe, bare et glass lunkent vann til de tre innlederne. Publikum måtte nøye seg med ordene, de fleste av det tørre slaget.

Kommentaren ble først publisert på LOs nettsider.

Usikker framtid for grekerne i EU (foto: Daniel Wiesheu. CC:by-nd)

På forhånd var et (enda mer) uregjerlig Hellas et sannsynlig utfall av parlamentsvalget, men resultatet overgår de dystreste forventningene. Partiene som har forhandlet fram kriseavtalene med EU og IMF, Pasok (sosialdemokratene) og Nytt demokrati (konservative), får under 40 prosent av stemmene. Det siste partiet som deltok i regjeringskoalisjonen, Laos, falt helt ut av parlamentet.

Det blir mildt sagt vanskelig å danne regjering. Nytt demokrati blir størst og vil prøve. Nyvalg kan imidlertid ikke utelukkes. Uansett sier Nytt demokratis leder Antonis Samaras at han vil reforhandle avtalene med EU.

Partier både til høyre og venstre som er mot avtalene regjeringen har inngått med EU og IMF gjorde det enda bedre enn ventet. Radikal venstrekoalisjon (Syriza), som er mot krisepakkene, kan til og med bli nest største parti. Kommunistpartiet, som også kommer inn i parlamentet, vil at Hellas skal forlate EU.

En direkte uhyggelig nyhet fra dette protestvalget er at nynazistpartiet “Gyllent daggry” blir representert i parlamentet.

Wall Street Journal har en nyttig guide til valget i Hellas. Merk at sperregrensen er 3 prosent. Parlamentet har totalt 300 mandater.

(Artikkelen er oppdatert flere ganger siden første versjon 6. mai kl. 18).

Parlamentsvalg i Hellas

Francois Hollande i Hombourg-Haut 4. mai (foto: Aude Guerrucci. CC: by-nc-nd)

Francois Hollande er valgt til Frankrikes neste president med 51,7 prosent av stemmene. Nicolas Sarkozy fikk 48,3 prosent. Valgdeltakelsen var 81 prosent.

Kandidat Hollande gikk til valg på være en “normal president” – en vellykket strategi sett i lys av at franskmenn flest var blitt ganske så lei av Sarkozys hyperaktive væremåte, hans streben etter å henge ute med de nyrike vennene sine og hans lengsel etter å bli anerkjent av de store politiske tungvekterne som Tysklands kansler Angela Merkel eller USAs president Barack Obama.

Ved forrige franske valg for fem år siden lot Hollande sin daværende kone, Segolene Royal, få forrang som kandidat. Men hun klarte ikke å mobilisere massene slik Sarkozy gjorde – og tapte. Like etter skilte de to seg. Ingen hadde særlig politisk fremtid foran seg.

Hollande kom i skyggen av sosialistpartiets gamle kamphund, Dominique Strauss-Kahn. Men da han i 2011 havnet i en sexskandale med en stuepike på et hotell i New York og forlot jobben som president i Det internasjonale pengefondet, IMF, åpnet veien seg for Hollande.

Hans nøkterne stil er valgt, men også hans egen personlighet. Han er en kjedelig byråkrat, men han gir et inntrykk av å  være ærlig og på folkets side. Ingen dårlig strategi i kjølvannet av finanskrisen. Nøkternhet er nå bedre enn nye løfter.

Men hva står Hollande for? I valgkampen har ha seilt hardt på venstrevinden som blåser over Europa. Han har kraftig kritisert rike finansaktører, lovet de rike kraftige skatteøkninger (opptil 75 prosent) og lovet statlig engasjement for å få fart på vekst og skaffe nye arbeidsplasser for folk flest. Men sagt mindre om hvor han skal ta pengene fra.

Hans største utfordring i EU blir å finne tonen med Tyskland kansler Angela Merkel. De to har hatt lite kontakt siden Merkel offensivt støttet sin konservative venn og partikollega, Nicolas Sarkozy. Men fransk-tyske forbindelser er ikke kjærlighet, men et fornuftsekteskap. Så de finner nok tonen etter noen turbulente møter – for galleriet.

Angela Merkel har trolig mer til felles med Hollande enn Sarkozy – sakligheten, den skye folkeligheten og den politiske nesen som gjør at de er til rett sted på rett tid. Merkozy var et begrep som en tid ble brukt for å betegne det angivelig så vellykkede samarbeidet mellom Merkel og Sarkozy.

Noen ny “Merkollande” får vi neppe se. Dels er de direkte uenige om den økonomiske politikken. Merkel vil spare for å komme ut av euro-krisen og Hollande vil bruke mer penger. Penger verken han, den franske stat eller andre eurosyndere ikke lenger har. Men gjerne vil de låne dem på tysk kredittverdighet i euro-samarbeidet. Der vil Merkel sette ned foten.

Hollande vil trolig først søke sine alliansepartnere på den røde siden av politikken, og håpe på at han er starten på en ny rød-grønn bølge i europeisk politikk etter at de konservativ-liberale har dominert i de fleste EU-land de siste årene. Men samtidig vil han være Merkels oppmerksomme partner. Men først når han vet om hun blir gjenvalgt høsten 2013 vil de to virkelig bli et par.

Sviktende EU-tillit i Spania (kilde: Metroscopia/El Pais)

• Spania: I mai 2009 mente åtte av ti spanjoler at EU-medlemskapet var positivt for landet. Tre år senere er støtten falt til 55 prosent, viser målingen gjengitt over. Andelen som mener Spania får lite eller intet positivt ut av unionen er økt fra 4 til 37 prosent; den har økt med 15 prosentpoeng på bare de tre siste månedene. Pyreneene blir høyere igjen, skriver Josep Lobera i meningsmålingsbyrået Metroscopia. Tankevekkende — Spania er tradisjonelt et av landene med en sterkt EU-positiv opinion.
• Nederland: Krisen har nådd en av EUs grunnleggere, et land med solid økonomi. Geert Wilders’ parti så seg ikke lenger tjent med å støtte sentrum-høyre-regjeringen, som ville kutte i statsbudsjettet for raskt å få ned underskuddet til under 3 prosent igjen. Det blir nyvalg i september, etter en valgkamp med rikelig anti-EU-konfliktpotensial.
• Frankrike: I første omgang av presidentvalget sanket EU-skeptikere på høyre- og venstrefløyen nær en tredjedel av stemmene. I likhet med Wilders i Nederland gjør Marine Le Pens Nasjonal Front EU-motstand til en hovedsak. Hun håper å bli valgt til parlamentet i juni med en ny koalisjon av høyreorienterte krefter. Merk hennes nei til å støtte Nicolas Sarkozy i andre valgomgang 6. mai. Det hjalp ikke at Sarkozy har forsøkt seg på anti-EU-toner i valgkampen med sin trussel om å stenge grensene og forlate Schengen.
• Hellas: Misnøyen med de etablerte partiene vil etter alt å dømme gi et mer fragmentert parlament etter valget førstkommende søndag. Det kan bli enda vanskeligere å styre Hellas. EU og Hellas’ ledelse har satt sin lit til en stor taus majoritet som ønsker å beholde euroen – hva gjør denne velgergruppen 6. mai?

EU-lederne begynte å snakke mer om vekstfremmende tiltak tidligere i vinter. For strenge innsparingstiltak kan gjøre krisen dypere på kort sikt. De siste ukene, særlig etter Hollandes valgseier i første omgang i Frankrike, er vekst-”fløyen” styrket. Mer om dette i kommende innlegg.

Venstre om! Finanskrise og eurosparing gir venstresiden i Europa en opptur etter år med konservativ-liberal dominans. Men er mangfoldet i protesten så stort at regjeringsnakten glipper? Foto: Fabricio de Paula

Franske velgere ser ut til å gå for sosialisten François Hollande som ny president. Han fikk 28,6 prosent av stemmene i første valgrunde, foran den konservative Nicolas Sarkozy (27,1 %) og høyrepopulisten Marine Le Pen (18 %). Se tabell med hele resultatet nederst i saken.

— Jeg ligger best an til å bli republikkens neste president, sa Hollande søndag kveld.

De fleste målinger viste på forhånd en fordel for Hollande overfor Sarkozy. Den endelige avgjørelsen står mellom de to i andre runde om to uker.

Venstre om?
Presidentvalget i Frankrike kan bli starten på en ny venstrebølge i Europa. For nå svinger fagforeningsfanene igjen over Europa. Euro-krisen gir kraftige kutt i de europeiske velferdsstatene og fagorganiserte vegrer seg med streik og demonstrasjoner. Men selv om velgerne er på vei til venstre i flere viktige valg i mai og juni gjør mangfoldet av protestpartier det vanskeligere å danne stabile regjeringer.

Usikkerheten de neste ukene kan skape ny uro i euro-krisen. 17 millioner personer var arbeidsledige i euro-landene i februar og ledigheten er med 10,8 prosent den høyeste i Europa på 15 år. Det kan få konsekvenser når viktige valg i Frankrike, Hellas og Tyskland finner sted i mai. I Spania har voldsomme demonstrasjoner på grunn av offentlige innsparinger skapt frykt for greske tilstander på gatene.

— Krisen i eurosonen er langt fra over. Smittefaren kan blusse opp igjen på kort varsel, heter det i en EU-rapport som ble publisert i flere europeiske aviser før EU-toppmøtet i København i begynnelsen av april. Politikerne i EU er da også nervøse. Den politiske kampen hardner til. De neste to månedene kan avgjøre om Europa de neste årene blir sosialistisk rødt eller borgerlig blått. Siden ifjor sommer har en serie av rød-grønne regjeringer kollapset i kjølvannet av euro-krisen i Irland, Hellas, Slovenia, Portugal og Spania. Bare i Italia tvang krisen den anti-sosialstiske politiske akrobaten Silvio Berlusconi fra makten.

Fra blå til rød?
Borgerlige regjeringer med konservative og liberale overtok makten i Irland, Portugal og Spania. Velgerne hadde mer tiltro til at de skulle få fart på økonomien og skape nye arbeidsplasser. I Italia og Hellas overtok samlingsregjeringer makten i forsøket på å takle disse landenes manglende troverdighet under euro-krisen.

Den kriserammede Stoltenberg-regjeringen i Norge var ifjor høst nær alene om å holde de rød-grønne fargene på Europa-kartet. Men da Danmark i september fikk en ny rød-grønn regjering ble det et slags vendepunkt. Håpet var tent for venstresiden i Europa. De neste to månedene kan en rekke viktige valg i Frankrike, Tyskland, Hellas endre den politiske balansen og påvirke hvordan euro-krisen skal løses. Med borgerlig budsjettsparing eller mer sosialistisk stimulans av økonomien med offentlige midler. Valget er viktig for hvordan euro-krisen vil utvikle seg.

Økonomisk er Europa i ferd med å bli delt i to. I nord og øst ligger Tyskland, Nederland, Finland og Sverige som vel fungerende økonomiske lokomotiver med effektive velferdstater. I Sør-Europa sliter Hellas, Spania og Portugal med økonomiske problemer og stor gjeld. Landene har ikke lenger råd til sine omfattende velferdsgoder, men vegrer seg for å kutte mer enn absolutt nødvendig. Frankrike ligger midt i mellom – både økonomisk og kulturelt. Landet har strammet kraftig inn på utgiftene, men det er ikke det folket vil ha. Det er her slaget vil stå de neste ukene.

Riking-jakt i Frankrike
President Nicolas Sarkozy vil gjerne reformere Frankrike mer i retning av den nordeuropeiske modellen. I valgkampen har han vist til Tysklands velykkede sosiale reformer de siste ti årene. Tyskerne har under kanslerne Gerhard Schröder og Angela Merkel gjennomført en kraftig reduksjon i landets gjeldsbyrde og en effektivisering av offentlig sektor. Men moderasjon i lønnsforhandlinger, samarbeid mellom partene i arbeidslivet og innstramninger i sosialstaten er ikke noe som slår godt an i den franske valgkampen.

President Sarkozy sliter med sin utfordrer, sosialisten François Holland. Før første valgrunde hadde Sarkozy en knapp ledelse på Hollande, men i andre runde vil Sarkozy ligge 10 prosent etter Hollande. Denne valgrunden finner sted 6.mai. Her ligger Hollande i tet med 53-55 %, mens Sarkozy sliter med å komme over 45-47 %.

Slaget vil stå om de velgerne som kan hentes inn fra fløypartiene til høyre og venstre. På venstre fløy tordner den revolusjonsromantiske lederen for Venstrefronten, Jean Luc Melenchon, mot “de rike”. Hans krav om at alle inntekter over tre millioner kroner skal beslaglegges av staten blir neppe realitet, men sier noe om stemningen i valgkampen. Melenchon slo seg med sine “riking-angrep” opp til 14 prosent og kjempet mot den høyre-ekstreme Marine Le Pen om tredjeplassen. Den moderate sentrumspolitikeren François Bayrou er taperen i den stadig hetere bataljen og falt forrige uke under 10 prosent i oppslutning. Presidentkandidat Hollande har allerede sagt han vil reforhandle den såkalte fiskalpakten som de konservative EU-regjeringene har vedtatt. Den har som mål å stabilisere underskuddene i de søreuropeiske kriseøkonomiene.

Usikkerheten rundt hva en president Hollande vil bety for euroen øker spenningen blant finansmarkedets investorer. Vil han øke skattene? Øke utgiftene? Ta opp mer gjeld? Bryter euro-krisen løs på ny om han Frankrike forlater den strenge sparekursen? Spørsmålet er om den mer ekstreme venstresiden får sterkere innflytelse. Spesielt etter Frankrikes valg nummer tre – valget på nytt parlament i juni.

Presidentkandidat Hollande kan måtte holde en høy kapitalismekritisk profil fremover om han skal sikre seg flertall også der. Med den konsekvensen at markedet mister troen på franske refomer og euro-krisen bryter ut på ny. Hans motkandidat Sarkozy bruker frykten for en ny euro-kollaps for alt hva det er verdt.

— Det er land i Europa i dag som er på randen av katastrofe. Situasjonen våre spanske og greske venner må gjennom nå er et resultat av år med sosialistisk styre, argumenterer Sarkozy i valgkampen.

Kaos i Hellas?
Grekerne går også til valg den 6. mai. Også her skaper fremgangen for de mer ekstreme fløypartiene uro blant investorer i euro-landene. Den tverrpolitiske overgangsregjerigen til statsminister Lukas Papademos har gjort mye for å stabilisere økonomien i landet, men frykten øker nå for at det greske kaos skal bryte løs på nytt. Valget er det første i Hellas siden gjeldskrisen i landet startet i 2010.

Meningsmålingene tyder på en uoversiktlig situasjon etter valget. Sinte velgere slutter opp om småpartier som stiller seg kritiske til sparetiltakene i landet. De to store partiene, sosialdemokratene i PASOK og de konservativ-liberale i Nytt Demokrati har både forårsaket gjeldskrisen og forsøkt å løse den sammen i den sittende overgangsregjeringen. Men nå sliter de med å få levedyktige flertall alene. Selv ikke en storkoalisjon mellom de to er særlig sannsynlig etter at de to partiene har kjørt seg fast i gjensidige beskyldninger om skyld og ansvar for krisen.

Koalisjonsforhandlinger med et av de store partiene og ett eller flere fløypartier vil ta tid – og det er det Hellas har minst av akkurat nå. Selv om venstresiden har best sjanser til flertall har de større problemer med å stable en koalisjon på beina. Målinger viser at det sosialdemokratiske PASOK ligger mellom 10 og 15 prosent. Det konservative Nytt demokrati ligger på 22-25 %. Men det er de mer ekstreme fløypartiene som går mest frem. Tre venstrepartier – venstrealliansen SYRIZA, kommunistpartiet KKE og Det demokratiske venstre – ligger alle rundt 12 %. Høyresiden er også splittet mellom tre høyrepartier som svinger mellom ti og tre prosent – som er sperregrensen for å komme inn i parlamentet.

Pirater i Tyskland
Kansler Angela Merkel er fortsatt den mest populære politikeren i Tyskland, men hennes maktbase er blitt ustabil. Kristeligdemokratene (CDU) har fortsatt en stabil tredjedel av velgerne (36 %). Problemet er hennes alliansepartner, de liberale. Partiet med skatteletter både øverst og nederst på partiprogrammet har falt katastrofalt i velgernes gunst under finanskrisen og har vært nede i to prosents oppslutning. Sperregrensen er fem prosent. Venstresiden har også i Tyskland gått kraftig frem, men også her spirer kapitalismekritikerne i alle retninger. Sosialdemokratene sliter med å komme over 30 prosent, mens de grønne hadde en opptur til over 20 prosent etter atomlulykken i Fukushima. Nå er de igjen nede på 12-14 %.

De to koalisjonspartnerne sliter med å få eget flertall før det viktige valget på nytt parlament neste år. Utfordringen er oppblomstringen av det nye Piratpartiet som i enkelte målinger får over 10 prosent. Partiet appellerer til unge mannlige velgere med hodet i en datasky. Partiet vil ha fritt nett for frie borgere og innrømmer glatt at de ikke har noe program for utenriks- eller sosialpolitikk. Partiet tar velgere fra både grønne og liberale, men har ingen hast med å gjøre seg så ansvarlige at de vil gå inn i en regjering.

Det siste venstrepartiet er Die Linke – en restblokk av tilhengerne til det gamle østtyske kommunistpartiet og venstreorienterte fagforeningsfolk i den vestlige delen av landet. Partiet har inngått allianser med sosialdemokratene i lokalpolitikken i øst, men er isolert på nasjonalt plan. Partiets oppslutning på 7-8 % tar viktige velgergrupper fra en mulig venstreregjering. Nye pirater og gamle kommunister kan bli avgjørende i viktige delstatsvalg står for døren i mai – i delstatene Schleswig-Holstein og Nordrhein-Westfalen. Spesielt den siste er viktig, fordi Nordrhein-Westfalen er landets største og viktigste delstat med 18 millioner innbyggere. Den som kontrollerer befolkningssentrene i industriområdet rundt Ruhr og langs Rhinen har tradisjonelt sikret seg makten også på nasjonalt nivå. De rød-grønne håper på flertall i begge delstater, men piratenes oppblomstring og de hardnakkede venstrevelgerne i Die Linke kan sette en stopper for venstresidens drøm også her.

Valgene i Frankrike, Hellas og Tyskland vil sammen med Irlands folkeavstemning om EUs fiskalpakt i slutten av juni, sette EU- og euro-landene under nytt press i to måneder fremover. Børsene har falt etter påske og renten på statslån til kriseland i Sør-Europa har steget. Den økonomiske stabiliseringen av Hellas og Italia er glemt – nå er det frykt for politisk ustabile regjeringer som dominerer. Skal venstrepartiene lykkes med å få til en endring av politikken for å løse euro-krisen må de vinne valg nå i sommer. Hvis ikke vil de borgerlige regjeringenes dominans bli varig. Løser de euro-krisen på sitt vis vil det også sette standarder for hva som er rett økonomisk politikk de neste årene. Venstresidens fremgang i Europa de siste månedene skyldes raseriet over finanskrise, eurokrise, sosiale nedskjæringer og rikinger på skatteflukt. Men raseriet er så stort og mangfoldig at opprøret snubler i sin egen aktivisme. Venstresidens gamle svøpe – fraksjonskamper og strid om den rette vei – kan gjøre økonomiske krise til politisk krise. For venstresiden.

Presidentvalg i Frankrike