Europabloggen.no

Dystre utsikter for Spania: negativ økonomisk vekst og økt arbeidsledighet, særlig blant unge. Illustrasjon: stock.xchng.

Vi har tidligere skrevet om ungdomsledigheten i Europa, hvor hver femte person under 25 år står uten jobb. Nye tall fra Spania viser at tilstanden der blir stadig verre: 51,4 % av unge spanjoler har ikke noe arbeid å gå til. Og det er ikke bare de unge som har problemer: til sammen 5,3 millioner spanjoler er arbeidsløse. Dette tilsvarer en prosentandel på 22,9, noe som er den høyeste siden 1995 for Spanias del. Ganske utrolig å tenke på at andelen arbeidsløse spanjoler så sent som i 2007 kun var på 8 %.

Den spanske sentralbanken, EU og IMF er alle så klart meget bekymret for situasjonen, og vil at den nye regjeringen til konservative Mariano Rajoy skal innføre nye arbeidsmarkedsreformer. Å skape arbeidsplasser er ikke bare enkelt i en tid med negativ økonomisk vekst. Dessuten må det kuttes i statsgjelden, og da blir det få nye arbeidsplasser i offentlig sektor. Et nytt lovforslag sier at landets 17 regioner vil måtte forplikte seg til å kutte all gjeld senest innen 2020.

I fjerde kvartal 2011 sank BIP med 0,3 % sammenliknet med forrige kvartal. Utsiktene for resten av 2012 er alt annet enn rosenrøde. Ifølge den spanske sentralbanken vil den økonomiske veksten forbli negativ, og arbeidsløsigheten forventes å stige til 23,4 %.

Ratingselskapet Fitch nedgraderte fredag Spania fra AA- til A, på en dag hvor også ratingen til Italia, Belgia, Slovenia og Kypros ble satt ned. Tidligere i januar ble Spania nedgradert av Standard & Poor’s.

Elio Di Rupo på besøk hos Europakommisjonens Barroso tidligere i år. Foto: Europakommisjonen.

Vi har tidligere skrevet om Belgias problemer med å få på plass en regjering. Mandag skjedde det utrolige. Den nye regjeringen består av hele seks partier – sosialister, liberale og kristeligdemokrater. I over 500 dager har Belgia vært styrt av et såkalt forretningsministerium, men det at analysebyrået Standard & Poor’s nylig satte ned Belgias kredittverdighet var nok med på å få litt fortgang i regjeringsdannelsen.

Elio Di Rupo fra sosialistpartiet er ny statsminister – Belgias første fransktalende sådan på over 30 år, den første belgiske statsminister med minoritetsbakgrunn (sønn av italienske emigranter), og Europas første åpent homofile statsleder. En av hans hovedutfordringer blir å sikre støtten hos den flamsktalende delen av befolkningen.

Koalisjonsregjeringen ønsker å gjennomføre store reformer, og hovedfokus er å forbedre landets økonomiske forfatning. Reformene vil kreve handlekraft og solidaritet mellom koalisjonspartnerne, og tøffe budsjettinnstramninger vil være nødvendig for å nå budsjettbalanse. Å få de tre regionene, som har utstrakt autonomi på en rekke områder, til å enes om kutt vil bli alt annet enn lett. Særlig vil nasjonalistpartiet N-VA i nord yte sterk motstand. N-VA har støtte blant 35 prosent av de flamsktalende velgerne, og ønsker å se Flandern som en selvstendig stat.

Fra rødt rundt millenniumsskiftet til blått i 2011. Grafikk: The Guardian.

Det er på ingen måte noen nyhet at de fleste europeiske land styres av “blå” regjeringer og at sosialdemokratene sliter, noe man også kan se på vår liste over valg og regjeringer. Ifølge David Miliband må man tilbake til tiden rundt første verdenskrig for å finne en tilsvarende høyredominans. Høyresidens valgseiere kommer også bra frem i The Guardian sin interaktive grafikk, hvor man kan se utviklingen fra 1972 og frem til i dag. Mens det for nær 40 år siden var blått i vest og rødt i øst, var Europa rundt milleniumsskiftet nesten helt rødfarget. Nå derimot har det politiske kartet endret seg.

Kartet ser muligens noe rødere ut enn hva virkeligheten egentlig tilsier. Finland har f.eks. en koalisjonsregjering bestående av seks partier, deriblant Sosialdemokratene, Venstrealliansen og De grønne – men ettersom det konservative Samlingspartiet er det største av partiene, regnes det av The Guardian som en høyreregjering. Og de har i skrivende ikke lagt inn Helle Thorning-Schmidt som ny sosialdemokratisk statsminister i Danmark…

Det sveitsiske folkepartiet spilte mye på innvandring i valgkampen, og plakater med "Nå er det nok! Stopp masseinnvandringen" og "Sveitsere stemmer SVP" var å se overalt. Alle foto i artikkelen: Haakon Gunnerud.

Søndag 23. oktober ble det valgt representanter til parlamentet her i Sveits. Alle de 200 representantene til Nationalrat (“store kammer”) ble valgt, samt 29 av 46 representanter til Ständerrat (“lille kammer”). Kommentaren her gjelder primært Nationalrat.

Valgkampen har blitt betegnet som uvanlig rolig og harmløs, skjønt Det sveitsiske folkepartiet (SVP) spilte mye på innvandrerstopp og fremmedfrykt i sine valgkampsplakater. Tidligere i år var atomkraftverk og energi hyppig debatert, men i valgkampen var det ikke et viktig tema. Militærreformer og kjøp av jagerfly har vært oppe til debatt, og såklart også den økonomiske situasjonen, mens EU som tema har vært unngått mest mulig. Valgdeltakelsen var den høyeste siden 1975, men fortsatt under 50 % (49,1). Sentrumspartiene fikk noe økt oppslutning på ytterfløyenes bekostning, og for første gang på flere valg gikk SVP tilbake. Også innad i sentrum ble maktforholdene noe endret, med flere mandater til de grønnliberale samt borgerligdemoratene i BDP (utbrytere fra SVP).

På et par punkter skiller Sveits fra de fleste andre land. Antallet folkeavstemninger og muligheten for å kreve disse gjør nok sitt til at parlamentsvalget ikke blir så sentralt som vi er vant til i Norge. Videre er det ikke et parlamentarisk styresett; regjeringens syv medlemmer velges av parlamentet etter forholdsmessige prinsipper. Slik blir alle de store partiene representert, og endringer i partienes valgresultater trenger ikke bety endret maktforhold i regjeringen. For det tredje er kamrene i parlamentet like viktige på den måten at lover må vedtas i begge, og Ständerratsvalget er preget av fokus på enkeltpersoner fremfor partier. I Ständerrat sitter 2 representanter for hver kanton (samt 1 fra de såkalte halvkantonene) uavhengig av kantonens størrelse, og kan minne litt om Senatet i USA.

Se et utvalg valgkampplakater fra Sveits under tabellen med valgresultatet.

Parlamentsvalg i Sveits

(more…)

Svenske JAS Gripen. Foto: Wikimedia.

Det er ikke bare i Norge hvor kjøp av nye jagerfly skaper debatt. I Sveits er kjøpet av 22 kampfly svært omdiskutert. Regjeringen kom tidligere i år frem til at det var “nødvendig, men ikke presserende” å skifte ut dagens fly av typen F5-Tiger, men parlamentet i Sveits ønsker å bestemme seg for flytype og bestille raskest mulig.

Som vanlig når slike beslutninger skal tas, er økonomi en sentral del av debatten. Hvilke andre poster på budsjettet må det kuttes i for å få råd til nye fly – helse? Offentlig transport? Også innad i forsvarsbudsjettet må visse poster kuttes, noe som skaper debatt mellom våpengrenene. Hvor mye vil nye fly koste? Er de dyreste best, eller kan man gå for de billigste? Nylig overleverte forsvarsministeren et skriv til parlamentet hvor kostnadene for nye fly ble satt til 3,5 milliarder sveitsiske franc (med dagens kurs 22 milliarder norske kroner). Tidligere har disse blitt anslått til 5 milliarder franc.

I Sveits står kampen mellom svenske Jas Gripen (Saab), franske Rafale (Dassault) og Eurofighter (EADS). Rafale skal visstnok være favoritten blant pilotene, mens Gripen står frem som det rimeligste alternativet. I den svenske leiren skal det ikke ha blitt tatt godt imot at en pensjonert norsk offiser til en sveitsisk avis i detalj forklarte hvorfor Gripen ikke ble regnet som godt nok for Norge.

Det sveitsiske parlamentet vil ha jagerflykjøp inn i det ordinære statsbudsjettet fra 2013 eller 2014 og på den måten unngå å holde folkeavstemning på spørsmålet. Men hvis et “folkeinitiativ” kan samle inn 100 000 underskrifter vil det bli folkeavstemning – noe som virker sannsynlig å skje.

Gjeldskrisen i Europa som sett av en 9-åring. Fra "Eye on the Market", 6. september 2011, J.P. Morgan.

Michael Cembalest hos den amerikanske banken J. P. Morgan har vært i det kreative hjørnet når han har brukt legofigurer til å illustrere gjeldskrisen i Europa. Blant de mest… interessante er tyrefekteren og og Formel 1-føreren (1) som representerer Italia, Spania og resten av EUs periferi; krigerne med hjelm (2) som skal være de tyske regjeringspartiene CDU/CSU og FDP; maleren og pantomimekunstneren (9) fra Frankrike; og stormtroppene fra “Star Wars” (11) er EU-kommisjonen og Eurogruppens finansministre.

Hver femte ungdom i Europa er nå arbeidsledig. Foto: stock.xchng.

En ny rapport fra EU-delegasjon (se pdf) i Brüssel viser at hver femte ungdom i Europa nå er arbeidsledig. Ungarn som hadde formannskapet i EU den første halvdelen av 2011 hadde mye fokus på ungdomsledigheten (arbeidsløse under 25 år), og en generell bedring kan anes. Polen overtok formannskapet i EU nå i høst, og vil bl.a. fokusere på den demografiske utfordringen som en stadig eldre befolkning medfører.

I EU skal det være om lag 900 000 færre arbeidsledige nå enn for et år siden, og arbeidsledigheten ligger på ca 9,3 prosent (ned 0,4 prosentpoeng siden mai 2010). Men ledigheten faller mest i land hvor den allerede var under gjennomsnittt, som f.eks. Tyskland, Belgia og Sverige.

Det er store forskjeller innad i Europa, og ledigheten varierer fra 4,4 prosent i Nederland til hele 20,7 prosent i Spania. I Spania er ungdomsledigheten på hele 43 prosent. Andre land hvor ungdom er spesielt hardt rammet er Latvia (34 prosent), Litausen (35 prosent), Hellas, Irland og Slovakia.

(via eu-norge.org)

Offisiell plakat for Europe Day 2011. Illustrasjon: europa.eu.

I går var det 61 år siden Robert Schuman holdt sin berømte tale som skulle føre til opprettelsen av det europeiske kull- og stålfellesskap; EUs forløper. Siden 1985 har 9. mai blitt markert som “Europe Day“. Sammen med flagget, Beethovens “Ode to Joy“, mottoet “United in diversity” og euroen er dagen med på å identifisere EU som en politisk enhet.

Ulike offisielle arrangementer fant sted i mange EU-land. Her i Berlin kjørte kommissærene Oettinger og Barnier sammen med ordfører Wowereit med busslinje 100 til Brandenburger Tor, for tiden omdøpt til “Europe Bus” og med slagordet “Europa ist hier!” (pdf).

Men noen veldig storslått markering var det ikke; EU har muligens viktigere ting å fokusere på for tiden: “On this Europe Day, the problems of the euro cast a shadow over the European project”, ifølge Gavin Hewitt hos BBC.

Busslinje 100: "Europa ist hier!" Foto: berlin.de

Ikke noe tvil om hva denne lille karen mener om atomkraft. Foto: Haakon Gunnerud.

“Abschalten! Abschalten! Abschalten!” (”slå av”/”koble fra”!) runger det fra folkemassen i Straβe des 17. Juni i Berlin, mellom Siegessäule og Brandenburger Tor. Tettheten av gule og røde faner med ”Atomkraft? Nein danke” er omtrent like høy som norske flagg var i Holmenkollen for et par uker siden. I Berlin alene skal 120 000 ha markert sin motstand mot videre bruk av atomkraft. Etter å ha gått i tog fra Potsdamer Platz var det appeller, musikkinnslag samt ett minutts stillhet for Japan. Når man regner med Hamburg, Köln og München var tallet demonstranter i går på rundt 250 000.

Katastrofen i Japan har vist en gang for alle at man må vekk fra atomkraft, mener stadig flere tyskere. Tyskland har 17 kjernefysiske reaktorer, og regjeringen besluttet i høst å forlenge levetiden på disse. Eldre kraftverk skulle være i drift til 2029, mens nyere skulle produsere energi til 2049. Denne avgjørelsen skal nå bli tatt opp til diskusjon igjen.

Det er fortsatt de som mener at Tyskland må holde på atomkraftverkene: anleggene skal være sikre; jordskjelv og tsunami er ingen trussel; uten atomkraftverk vil strømprisene bli høyere; og muligens ville man måtte importert mye strøm produsert i franske atomkraftverk. Noen mener også at opposisjonspartier utnytter atommotstanden til å få bedre oppslutning i pågående tyske delstatsvalg.

Det var for øvrig ikke bare i Tyskland det var store demonstrasjoner i går. I London skal om lag en halv million mennesker ha demonstrert mot regjeringens spareplaner.

Mye kreative utkledninger på demonstrasjonen i Berlin. Her fra S Brandenburger Tor, en mann i hjemmelaget 'vernedrakt' og med 'geigerteller'. Foto: Haakon Gunnerud.

Signe Brudeset, internasjonal sekretær i Arbeiderpartiet. Foto: Arbeiderpartiet.

For å følge opp saken om Europas sosialdemokrater, tenkte vi det kunne være bra å høre hva en representant for Arbeiderpartiet tenkte om utfordringene som sosialdemokratiske partier står overfor. Signe Brudeset er internasjonal sekretær i Arbeiderpartiet og jobber ved partikontoret sentral, og svarte på følgende spørsmål:

- Europabloggen.no: Kun 8 av 27 EU-land har i dag regjeringer hvor sosialdemokratiske partier deltar. Hva tror du er hovedgrunnen(e) til dette, og hvorfor er situasjonen i Norge annerledes?
- Det er riktig at det i dag er færre sosialdemokratiske regjeringer i Europa enn for noen år siden. Grunnene er ulike fra land til land, men enkelte partier oppgir selv at de mistet noe av taket på hvilke saker som betydde mest for sine velgergrupper. Antallet sosialdemokratiske regjeringer vil variere over tid. Derfor er det verdt å merke seg at irske Labour for få uker siden kom inn i regjering. Vi har også store håp om at Helle Thorning-Scmidt, lederen av Socialdemoraterne snart blir statsminister i Danmark. I Norge har vi fokusert på stabilitiet i økonomien, jobbskaping og velferdsløft for barn og eldre. Det har velgerne satt pris på.

- Hva tenker dere i AP om en felles retning for Europas sosialdemokrater? Er tettere samarbeid og ‘mer Europa’ noe som må til for å få flere sosialdemokratiske regjeringer i Europa?
- Sosialdemokrater deler grunnholdninger om solidaritet, om at man må skape verdier for å kunne dele, og at en moderne velferdsstat er et gode for alle i samfunnet. Slike verdier ligger i bunn for det samarbeidet som eksisterer mellom partiene, og vi lærer mye av hverandre. Etter Lisboa-traktaten har EU-parlamentet fått mer makt, og den sosialdemokratiske parlamentarikergruppen er blitt en viktig pådriver i et EU som preges av konservative ledere. Likevel vil nok de fleste velgere fortsatt basere sine valg på partienes hjemlige politikk. Så svaret blir at fokus både må være på utviklingen i EU sentralt, samtidig som man sikrer at denne utviklingen går i en retning som velgerne nasjonalt føler representerer dem.

- Mange europeiske land sliter med gjeldsproblemer. Hvilke tiltak ser sosialdemokratene for seg er best for å løse disse?
- Det som startet som en finanskrise, har utviklet seg til en økonomisk krise og er nå i ferd med å slå inn som en sosial krise i flere land. Det vil si at krisa rammer folk som på ingen måte forårsaket krisa i utgangspunktet. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig med innstramminger for å bringe økonomien på rett kurs. Det som imidlertid er viktig er at de økonomiske problemene i Europa ikke brukes i en ideologisk kamp hvor harde kutt som rammer folk flest følges opp med skattekutt for de rike. I stedet for et ensidig fokus på kutt, er det avgjørende å holde de økonomiske hjulene i gang, inkludert gjennom å opprettholde arbeidsplasser og målrettede stimuleringspakker.

- I en tidligere artikkel på Europabloggen sa daværende internasjonal rådgiver Kathrine Raadim at kontaktnett og pendlig ikke var nok for å være tilstrekkelig oppdatert på EU-prosesser, og at AP hadde begynt å diskutere muligheten for å være til stede i Brussel på fast basis. Har dere gått videre med disse planene?
- Vi har trappet opp tilstedeværelsen vår i Brussel siden det intervjuet. Det skjer både gjennom mer systematisk reisevirksomhet hvor våre folk i Norge deltar i ulike møter og nettverk i EU, men i perioder har vi også hatt en person som bl.a. har dekket Europaparlamentet tett lokalt. Å holde seg oppdatert på utviklingen i EU er både krevende og viktig, så det blir en stor jobb også i fortsettelsen.