The Irish Economy har tilhørt en gruppe av anbefalte europeiske blogger en stund, og har stått på vår oversikt en tid (se “EU-blogger: Internasjonalt” i spalten til høyre). Den siste tidens utvikling har ikke gjort den noe mindre aktuell, for å si det sånn. Bloggen skrives, som navnet tilsier, av irske økonomer, mange av dem forskere i økonomi ved irske universiteter.
Dette er en gruppeblogg slik den skal lages: Hyppig oppdatert, lange analyser veksler med en-linjes lenketips. Og nå, naturligvis løpende kommentarer til Irlands dramatiske økonomiske og politiske situasjon. Eksempel — en kommentar om eventuell redningspakke fra EU og hvordan den ville bli mottatt i markedene:
Even though it’s hard to separate fact from fiction in the fast-moving bailout story, reports that the Commission and ECB are pushing for Ireland to avail of the EFSF for broader European stability reasons could change the calculation in an important way. I still believe that Ireland’s best bet is to regain creditworthiness through a demonstration of political capacity with the budget and the four-year plan. The alternative of being forced to seek a bailout would involve at least as much austerity as our own adjustment and would do long-term reputational damage. But acceding to a request to avail of the facility is potentially a different proposition. I don’t think our European partners could simply expect us to pursue a less nationally advantageous path in the interest of broader euro zone stability. The terms would have to be mutually advantageous relative to the next best options for both sides. One reasonable agreement that could meet this requirement is for our European partners to support our four-year plan with a credit line from the EFSF at a reasonable rate of interest (say the 5 percent rate provided to Greece). Access to the funds would be conditional on meeting the targets under the plan, which after all is being developed with input from the Commission and the ECB. The intention would still be to return to markets for funding rather than the use the facility, but the backstop of a dependable credit line on reasonable terms would give us a substantially greater chance of actually being able to access market funding both for the state and the banks.
EU-lederne ble i natt til slutt enige om noe — de skal lage et nytt, permanent system for å håndtere kriser i eurosonen. Dette vil avløse den midlertidige redningsløsningen for Hellas. En slik permanent mekanisme vil kreve en ny traktatendring. Her vil man prøve å finne en juridisk utvei slik at det ikke blir nødvendig med folkeavstemninger før endringen ratifiseres.
De foreløpige konklusjonene fra toppmøtet bekrefter også at det er enighet om sterkere koordinering av den økonomiske styringen. Dette gjelder særlig eurolandene, men har også betydning for de øvrige medlemmene.
Den makroøkonomiske situasjonen i landene skal overvåkes mer effektivt. Blant annet vil man forsøke å oppdage bobledannelser og farlige ubalanser mellom landenes økonomier, og påpeke behov for tiltak i land som ikke opprettholder konkurranseevnen. Kommisjonen har tidligere lansert omfattende forslag til hvordan dette kan gjennomføres.
Stabilitetspakten for euroen skal bli strengere. Sanksjoner mot regelbrytere skal slå inn tidligere.
Det er lagt opp til en ambisiøs tidsplan med å få på plass lovendringene som trengs før sommeren 2011.
Statslederne gir Rådet og Kommisjonen i oppdrag å utarbeide flere detaljer før neste toppmøte i desember.
EU-toppmøtet i Brussel i dag og i morgen blir dominert av den veldig offentlige striden om de nye, skjerpede reglene for økonomisk styring — av eurosonen spesielt, men de andre medlemmene berøres også.
Stemningen er en smule gretten etter at Tyskland og Frankrike gjorde sin etter hvert berømte deal i Deauville forrige uke. Merkel og Sarkozy var en smule demonstrative da de meddelte sin enighet mens finansministrene ennå forhandlet om samme tema i Luxembourg.
Kompromissets kjerne: Tyskerne ville gjerne hatt automatiske sanksjoner mot land som ikke følger reglene for eurolandene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Frankrike ville ikke gi slipp på muligheten til politiske forhandlinger om sanksjoner, og tyskerne gikk med på å vanne ut dette forslaget. Til gjengjeld får Tyskland fransk støtte til en permanent krisemekanisme for å håndtere nye “greske” situasjoner — altså der et euroland i store økonomiske vanskeligheter må hjelpes av de andre. Dette forslaget krever en traktatendring, noe mange av de andre medlemmene ser med liten lyst på. De to vil som del av dealen også ha en ordning der stemmeretten midlertidig tas fra regelbrytere.
Krisen i flere av eurolandene har avslørt noen alvorlige svakheter ved euro-prosjektet. Nå legges hoder i bløt i medlemsland, EU-institusjoner og tankesmier for å komme opp med gode og spiselige forslag til sterkere økonomisk koordinering mellom landene. Dette er ikke lett, for forslagene bør helst ikke innebære traktatendringer (alle husker med gru slitet for å få igjennom Lisboa-traktaten).
I tråd med gammel tradisjon vil Frankrike gjerne kalle den sterkere koordineringen for en “økonomisk regjering”, mens land som er mindre glade i statsdirigering foretrekker andre begreper.
Deutsche Bank Research har satt sammen en nyttig oversikt over forslagene som er kommet til nå (se pdf med grafisk framstilling). Ideene stammer fra Kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ESB), Tyskland og Frankrike. Videre leder Det europeiske råds president Herman van Rompuy en gruppe der finansministrene i alle 27 medlemsland, kommissæren for økonomisk politikk, ESB-presidenten og lederen for gruppen av euroland skal komme med forslag. Disse legges fram i begynnelsen av oktober.
Her er et lite utdrag av forslagene som er offentlige så langt:
Finanspolitikk: Styrke virkemidlene under stabilitets- og vekstpakten som skal sikre budsjettdisiplin i eurolandene. Pakten har en preventiv og en korrigerende “arm”. Her er det snakk om sanksjoner mot budsjettsyndere, nasjonale budsjettregler (bedre overvåkning, bedre statistiske data) og felles budsjettplanlegging. Tyskland og Frankrike foreslår å ta stemmeretten i Rådet fra land som gjør seg skyldig i alvorlige brudd på pakten.
Makroøkonomi: Overvåke utviklingen i de enkelte landenes konkurransedyktighet og hurtigere avsløre manglende økonomisk likevekt; oppdage og løse slike problemer tidligere.
“Europeisk semester:” En fase i første halvår av hvert år hvor eurolandene skal koordinere nasjonal budsjetts- og næringspolitikk i kommende år. Dette er et forslag fra Kommisjonen og Tyskland-Frankrike. Problem: De nasjonale folkevalgte forsamlingene har selvsagt fortsatt råderett over budsjettene.
Krisemekanisme: Alle vil ha en fast mekanisme for å redde euroland i nød, for å unngå en ny uryddig prosess som den for å redde Hellas tidligere i år. Skal bare brukes i ytterste nødsfall.
Deutsche Bank Research har laget en nyttig visualisering av en rekke datakilder om eurosonen. De fleste dataene kommer fra OECD, Eurostat og IHS Global Insight, og dekker indikatorer som gjeldsgrad, BNP-vekst, arbeidsledighet, inflasjon og mye mer.
Klikk på bildet for å komme til det interaktive kartet.
Her kan man altså bygge meninger om eurolandenes problemer på tryggere grunn. Det er ikke alle datakildene som er like godt forklart — skal en gå enda dypere inn i dette, lønner det seg nok å oppsøke originalkildene hos OECD og Eurostat.
Både Aftenposten og Dagbladet.no slår til med gode artikler om Nederland dagen før parlamentsvalget.
I Aftenposten oppsummerer Gunnar Kagge valgkampen, der det dominerende temaet ikke ble innvandring, men økonomi. Det har det liberale VVD tjent på, partiet som ser ut til å bli valgets vinner. VVD har troverdighet i økonomiske spørsmål etter at partileder Mark Rutte har snakket om innsparing og budsjettbalanse i flere år:
Diskusjonen dreier seg ikke om den kommende regjeringen må kutte, men hvor mye og hvordan. Nederlendere omtaler ofte seg selv som en «nasjon satt sammen av prester og kjøpmenn». Denne mentaliteten, en blanding av kalvinistisk nøysomhet og forståelse av at utgifter må stå i forhold til inntekter, ligger under den politiske debatten.
I løpet av de siste par årene har jeg fått meg en favorittpessimist — analytikeren og Financial Times-spaltisten Wolfgang Münchau. Når topp-politikere prøver å innbille deg at finanskrisen er under kontroll, alle nødvendige tiltak er truffet og en trygg kurs er stukket ut, vær trygg på at Münchau raskt dukker opp for å peke på de gjenstående skjær i sjøen. Det viser seg ofte at han har rett — se Hellas-analysen hans fra januar.
De siste dagenes stadige greske forverring viser at vi nå har fått den europeiske versjonen av subprimekrisen, skriver han i dag. Den store faren — som Münchau og andre har advart om lenge — er at krisen sprer seg til andre utsatte euroland. For å unngå det, lister han opp tre ting som må gjøres, blant dem å sikre Hellas nødvendig arbeidsro med en forpliktelse verdt hele 80 milliarder euro over to år. Skepsisen som lyser gjennom skyldes at eurolandenes politikere så langt ikke har imponert med krisehåndteringen:
I have often wondered during the crisis what it would take for Europe’s political leaders to get ahead of the situation. There are many co-ordination problems and too many self-important people to be consulted, most of whom lack an understanding of what is going on and have a wrong sense of priorities. In such an environment, accidents happen. So far the EU’s policy process has been a net contributor to this crisis. We need to hear something that does not fall short of our lowest expectations. Otherwise Greece will be heading for default, and the crisis will spread to Portugal and beyond.
Er det usolidarisk av tyskerne å ha store handelsoverskudd med de fleste andre euro- og EU-landene? Det har lenge vært kjent at Tyskland har styrket sin konkurranseevne innad i EU ved å holde lønnsveksten nede og utnytte globaliseringens fordeler. Debatten om europeisk økonomi, i kjølvannet av de uløste problemene i særlig Hellas, fikk denne uken en ny dreining med et kontroversielt utspill fra Frankrikes finansminister: Tyskerne burde redusere sitt handelsoverskudd og senke skattene for å stimulere innenlandsk etterspørsel.
Men hvem er det tyskerne selger mest til og kjøper mest fra? Nedenfor er hele statistikken for Tysklands handelspartnere (handel med varer) for 2009. Landene er sortert etter de med størst overskudd på handelen med Tyskland. Som man ser kommer Norge svært hyggelig ut takket være vår store olje- og gasseksport til Tyskland. EU-landene Irland, Nederland, Tsjekkia, Ungarn og Slovakia selger også mer til Tyskland enn de kjøper. Men gå ned til bunnen av listen til de landene som Tyskland har størst overskudd med, så finner du årsaken til at det franske utspillet kan ha en viss resonans i mange EU-land. Der hoper det seg opp av store EU-naboer som Spania, Italia, Storbritannia og — ja, nettopp — Frankrike.
Fordelt på område går 63 prosent av Tysklands eksport til andre EU-land, og 71 prosent av importen fra EU-naboene.
1. At landet ikke kan innfri sine betalingsforpliktelser og må reddes av EU- eller eurolandene, noe som ville innebære at eurokrater tar over finansdepartementet i Athen og setter i verk de nødvendige innstramningstiltak (mildt sagt upopulært blant grekerne).
2. At landet ikke kan innfri sine betalingsforpliktelser, men at EU-kollegene ikke trår til. Da vil krisen spre seg til Portugal og kanskje Spania.
3. At den greske regjeringen kan presses til selv å sette i verk innstramningene som trengs. Dette er løsningen man klamrer seg til i Brussel.
4. At den greske regjeringen presenterer en pakke som ikke går langt nok, men som “lurer” omverdenen til å tro at den har situasjonen under kontroll. Politisk fristende, men bare en måte å berede grunnen for nye kriser senere, mener Münchau.
Eurosonens troverdighet står på spill, konkluderer Münchau dramatisk:
Not only is the credibility of Greece at stake, but also that of the eurozone itself. The eurozone will have to find a way to manage crises such as this one, in a consistent manner – short of political union. Europe should start preparing crisis-management procedures now. Unless and until this happens, we should not be surprised that intelligent people will claim with some justification that the eurozone is an incomplete, and more importantly, a finite project.
Münchau står for øvrig bak nettstedet Eurointelligence, med analyser av europeisk økonomi.
Europabloggen er en norskspråklig blogg som tar for seg nyheter, analyse og debatt om Europa-spørsmål. Bloggen er skrevet av norske journalister bosatt i Europa.
Innlegg
