Gjeld, solidaritet og union

Av - 23.8.2011 12:11

Inntil nylig ble eurobonds — felles statsobligasjoner garantert av alle landene i eurosonen — sett som en urealistisk ide klekket ut ved brüsselske tankesmie-skrivebord. Men de siste par ukene har debatten om eurobonds som essensiell ingrediens i en varig og stabil løsning på eurosonens problemer eksplodert, ikke minst i Tyskland. SPD og De grønne har lenge vært åpne for eurobonds, og i det siste har stemmer i Angela Merkels CDU også luftet muligheten — eller i hvert fall sagt at man ikke kan avvise den kategorisk. Nå i helgen kom Merkel riktignok opp med et stykke effektiv retorikk: Felles garantert gjeld løser ikke problemene, det fører lukt til en “gjeldsunion”.

Hva er så euro-obligasjonene? Jeg har bidratt til en grundig gjennomgang i en sak i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement). Mye av debatten har blitt fokusert rundt et opprinnelig forslag fra økonomene Jakob von Weizsäcker og Jacques Delpla. Essensen her er at eurosonens samlede gjeld deles i to. En “blå” del som utgjør opptil 60 prosent av et lands BNP (dette er gjeldsgrensen i Maastricht-avtalen) garanteres av alle 17 euroland i fellesskap. Har et land gjeld utover dette, må den finansieres av “rød” obligasjoner som landet selv må utstede. Ideen er at den blå gjelden får en lav rente og har førsteprioritet, mens den rød gjelden blir atskillig dyrere og har annenprioritet. Dermed skal hvert land gis et sterkt insentiv til å presse gjelden ned mot 60 prosent av BNP. Om dette virkelig vil fungere, er et omstridt spørsmål.

En rundspørring blant økonomer og finansfolk som Reuters gjorde sist uke, viser at et stort flertall ser eurobonds som del av en god løsning på eurokrisen. Mange tror de første obligasjonene kan utstedes alt neste år eller i 2013.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble ordvalg er spesielt verdt å følge i disse dager. Schäuble regnes som den tyske regjeringens mest overbeviste “europeer”; samtidig er han en dreven realpolitiker. Hans linje nå er at han sier at eurobonds ikke er aktuelt så lenge eurolandene ikke fører en felles finanspolitikk. Med andre ord, det kan bli aktuelt, hvis… I et intervju i helgen sa han at han “som privatperson” ikke ville hatt noen problemer med å delegere suverenitet til Brussel, og gjerne aksepterer en felles EU-finansminister (som ESB-sjefen har foreslått). Så fortsetter han: “Som tysk finansminister, derimot, sier jeg: Her og nå er det vår oppgave å løse problemene så raskt som mulig basert på de eksisterende traktatene. Vi kan ikke gå lenger og raskere på veien videre [mot politisk union] enn vi klarer å overbevise folk i medlemslandene og deres parlamentariske representanter om.”

Det er lett å forstå Schäubles posisjon. Spørsmålet om demokratisk legitimering av videre skritt mot en reell politisk union kan aldri neglisjeres. Thomas Klau i European Council on Foreign Relations mener toppmøte-krisehåndteringen i regi av statslederne har vist seg som et “ineffektivt oligarki” altfor dominert av de store landene. Krisen leder oss mot dypere integrasjon og sterkere europeiske institusjoner, ikke av idealisme, men av nødvendighet og av hensyn til behovet for effektiv beslutningstaking og ledelse, mener han:

As it is clearly not a sustainable option for the eurozone to grant its members full economic, budgetary, financial and fiscal room for manoeuvre, the only alternative to an inefficient oligarchy of national leaders is a strengthening of the political bodies less prone to takeover from the strongest and biggest nations, meaning the European Commission and the European Parliament. (…) The eurozone needs the powerful, politically game-changing instrument of eurobonds – and eurobonds will ultimately need federal, democratically controlled institutions to give them sufficient legitimacy.”

Tags: , , ,

Kommenter

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.