Europabloggen.no

Etter at Aftenposten omtalte en rapport om EØS fra Norges EU-ambassadør i dag, har noen i UD snudd seg rundt og bestemt at rapporten egner seg for offentligheten likevel, og det i fulltekst. Ikke vet jeg hvilke følsomme formuleringer UD ville beskytte ved å unnta den offentlighet (dramatisert til “hemmeligholdt” av Aftp.). Ved slike beslutninger burde UD oftere vurdere om hensynet til offentlighetens behov for god informasjon som bakgrunn for egne meninger veier tyngre enn eventuelle små-ubehageligheter fra fremmede makter. For rapporten er interessant lesning:

Det er altså ikke nødvendigvis lenger slik at lovgivning forberedes gjennom ekspertutvalg, grønnbøker, ”stakeholder”-konferanser eller åpne høringer når det av politiske grunner haster med å vise resultater. Da blir føringene for politikken i økende grad lagt fra toppen, og initiativ og besluttsomhet fra Brussel er en ”politisk nødvendighet”. Tilsvarende skjedde i realiteten i forhold til selsaken, da det hastet å få en beslutning før europaparlamentsvalget. Grundigere utredninger både av hjemmelsgrunnlag og konsekvenser ville kanskje kunne ha gitt et annet resultat. Dette utfordrer i økende grad vår evne til å respondere hurtig på forslag og tiltak som vurderes i EU. Norske innspill og synspunkt må kanaliseres inn i prosessen enda tidligere. Når mange interesser utfordres, kreves det bred involvering av norsk aktører for å gi legitimitet til vår politikk. Bedre samordning mellom departementene er en forutsetning, men også god kontakt med ”stakeholders” og kortere høringsfrister er nødvendig.

Tidligere analyser har vist svikt på flere punkter i den norske evnen til å utnytte påvirkningsmulighetene i EØS-avtalen. Så lenge EØS er vår tilknytningsform, er det åpenbart behov for sterkere innsats. Arbeider UD/departementene tett nok med de ulike “stakeholders” i organisasjonene og næringslivet?

Relevant her: Vår tidligere omtale av hva Lisboa-traktaten får å si for Norge.

(Nyheten om UDs frigivelse av rapporten først sett hos Nei til EUs utrettelige tvitrere.).

Kan finansdyret temmes? Må politikerne gripe inn for å få markedskreftene bedre under kontroll? Et år etter at finanskrisen begynte er ikke alle like enige lenger. Grådigheten er på vei tilbake – fra uventet hold.

Europeiske politikere som Angela Merkel og Nicolas Sarkozy går i bresjen for mer kontroll av finansmarkedene. Selv om gamle stormakter som Tyskland og Frankrike er blitt mindre viktige økonomisk enn før – spiller de fortsatt en nøkkelrolle når de mektiges nye globale forum – G20 – møtes til arbeidsmøte i London i helgen. De skal forberede dagsorden for toppmøtet i Pittsburgh 24-25. september. Her møtes lederne for verdens 20 største økonomier – fra Argentina og Brasil over USA, EU, Japan og Kina til Saudi-Arabia og Sør-Afrika. De 20 står for over 80 prosent av verdensøkonomien og verdesnhandelen.

I helgens arbeidsmøte skal finansministrene og sentralbanksjefene vurdere forslag som:

– strengere kontroll med hedgefonds og spekulative finansinstrumenter

– såkalt Tobin-skatt – en avgift på valutastransaksjoner for å redusere spekulasjon

– uttørking av skatteparadiser

– behovet for nye krisepakker

– begrensninger i bonusordninger og lederlønninger

For krisen er ikke over. Organisasjonen for økonomisk samarbeid OECD advarer nå mot fallende priser og faren for deflasjon. Krisestemningen gjør nemlig at prisene faller i flere land. Følger lønningene etter nedover er det fare på ferde for en depresjon. OECD ber om fortsatt lav rente og nye statlige hjelpepakker for å holde farten oppe.

Tyskland og Frankrike er pådriverne for mer kontroll og får støtte fra de fleste EU-land, men med britene haltende etter. De frykter i likhet med amerikanerne og den kommunistiske (!) regjeringen i Kina at deres innbringende finansmetropoler London, New York og Hong Kong skal lide under dårlige rammevilkår. Det står mellom frykten for en ny finanskrise og frykten for å ikke tjene penger.

Og rike Norge har sitt eget lille problem. EUs  handlekraft under finanskrisen og opprettelsen av europeiske overnasjonale organer utenfor EU-kommisjonen viser EØS-avtalens begrensninger, advarer EU-ambassadør Oda Helen Sletnes.