Europabloggen.no

EU-kommissæren for energi Günther Oettinger vil ha et felles europeisk system for støtte til utviklingen av fornybar energi. Den tyske kommissæren vil helst innføre det tyske systemet, der bestemte energiformer som solenergi subsidieres. Men det er langt fram til en felles EU-politikk på feltet, og langt fra sikkert at tyskernes system vinner fram, sier energieksperten Severin Fischer til Euractiv.de.

Dagens EU-direktiver for fornybar energi overlater til medlemslandene å velge hvordan de vil oppmuntre til innovasjon og produksjon av fornybar energi. I EU dominerer varianter av det tyske systemet, der produksjonsstøtte gis som tilskudd av myndighetene. Mindre utbredt er grønne sertifikater, som er innført i Storbritannia og Sverige. Norge er enig med Sverige om å opprette et felles marked for slike grønne elsertifikater innen 2012 (se forklaring av begrepene).

Sertifikatordningen vil være lettere å innføre på europeisk nivå enn den tyske tilskuddsmodellen, mener Severin Fischer. Den store fordelen er nettopp at sertifikatene ikke avhenger av statstilskudd som det må finnes dekning for. Det ville bli svært vanskelig å få igjennom en slik overføring av økonomisk makt til Brussel, ikke minst fra land som Storbritannia.

På den annen side vil ikke tyskerne gi opp sin næringspolitisk motiverte satsing på tilskuddsmodellen. Den har blant annet ført til at tyske selskaper er markedsledende på solenergi.

Fischer tror Oettinger har større sjanse for å lykkes med å styrke den felles europeiske utbyggingen av kraftnettene. Dessuten setter han med utspillet om et felles regime for fornybar energi i gang en debatt om EUs rolle som pådriver. EU har definert ambisiøse mål for å øke andelen fornybar energi, og mange ser energifeltet som et område der EU kan spille en avgjørende rolle framover.

Det vakte oppsikt da den norske regjeringen i 2005 gikk inn for å tvangsoppløse selskaper som ikke hadde 40 prosent kvinneandel i styrene.

Flere andre europeiske land følger nå etter med å innføre krav til kvinneandel i styrer. I Spania skal man oppnå 40 prosent innen 2015. Underhuset i det franske parlamentet godkjente tidligere i år en lov som skal sørge for 40 prosent kvinneandel innen 2016, hvis vedtatt av Senatet. Også i Italia og Nederland vurderes lignende tiltak.

Gordon Brown kalte nylig fraværet av kvinner i styrene til mange ledende britiske firmaer for ”completely unacceptable”, og regjeringen vil nå at firmaer skal rapportere om hvilke tiltak som settes i gang for å øke andelen kvinnelige ledere.

I europeiske land ligger kvinneandelen i styrer gjennomsnittlig på 10 prosent, men Spania, Italia og Frankrike ligger alle under det nivået. I Storbritannia er andelen 12 prosent.

Den norske loven fortsetter altså å generere interesse utenlands. Nylig publiserte forskere ved Universitetet i Michigan en studie som konkluderte med at norske selskapers verdi har falt som følge av kravet til kvinneandel. Årsaken skal være at kvinnene som kom inn i styrene var yngre og mindre erfarne enn dem de erstattet (via E24).

Svensk turboliberalisme? (foto: mingo.nl, CC: by)

The Economists Europa-kommentator feirer Sveriges overtakelse av EU-formannskapet med en glødende positiv omtale av svensk problemløsningsevne og kompetanse. Eksemplet som brukes er hva tre europeere sier om å redde bilfabrikanter i krise, og det forteller mye om faren ved å forenkle europeisk politikk langs vår velkjente høyre-venstre-akse. Lederen for det svenske metallarbeiderforbundet ligger mye nærmere en britisk, liberalistisk holdning enn den franske, angivelig høyreorienterte presidenten:

It is natural for labour-intensive jobs to go to low-cost countries, he says. Higher-cost countries can make things only if they innovate, focus on high-end products and ensure they are the “best in class” worldwide. But if firms are not competitive they should not survive.

Dette minner om en god TV-dokumentar jeg så for et par år siden, som fortalte historien om det ikke helt friksjonsfrie samarbeidet mellom de svenske (Saab) og tyske (Opel) fagforeningene i General Motors. Mens tyskerne lot seg presse til å gå ned i lønn for å sikre arbeidsplassene og få ny produksjon til sine fabrikker, sto svenskene hardt på prinsippet om at det som teller er at medlemmene har arbeid i fremtidsrettede næringer, ikke at de eksisterende arbeidsplassene er hellige. Derfor skulle man aldri, aldri gå med på lønnsnedsettelse — til gjengjeld arbeide for kontinuerlig etterutdanning, skolering osv. Dersom tiden er kommet for bilindustrien til å bli radikalt omstrukturert, så er det viktige at ny industri startes i rett tid og at medlemmene er kvalifisert for jobbene den vil tilby.

Forskjellen på en fransk og svensk “liberalisme” kan være god å minne seg selv på i andre sammenhenger også. Etter valget til EU-parlamentet hørte jeg på NRK at “nå blir det mer marked i EU”. Tilsvarende i den franske presidentvalgkampen, der Sarkozy ble framstilt som den store liberalisten. Men Sarkozys parti, eller de tyske kristeligdemokratene for den del, er ikke noen erkeliberalister av britisk kaliber. Franskmennene vil alltid ha sterk statlig styring, og tyskerne er heller ikke fremmed for reguleringer og statlig inngripen. I EU-parlamentet er det lang tradisjon for at den konservative gruppen og den sosialdemokratiske går sammen i en slags storkoalisjon. Det skal bli spennende å se om det blir mønsteret i det nye parlamentet også, eller om noen av de nye partigruppene skaper en ny dynamikk.