Europabloggen.no

Velgere treffer sjelden direkte sine folkevalgte og vet knapt hvem de er. Enda mer sjelden oppsøker de dem på jobben. De færreste har satt sine ben på Stortinget, eller “The Big thing” som noen omtaler det som på engelsk. De som har vært der på galleribesøk eller kanskje hatt en “sak” å fremme får et anfall av høytidelighet og en viss ærefrykt idet de setter sine ben innenfor. “All makt i denne sal”, heter det fortsatt, selv om ikke alle tror det. “Lavinia, Lavinia — der er det godt at sidde”, het det om Stortinget i et av Nils Kjærs stykker. Det er kanskje også noe å fortelle “hæmatt” – at jeg så han der Støre i restauranten. Han så helt normal ut!

Europaparlamentet er noe annerledes. For det første har det bosatt seg i to ganske like stygge monstrøse bygninger, en i Brussel i Belgia og en i Strasbourg i Frankrike. Rasjonelt er det ikke, den ekstra prislappen er på minst 1500 millioner kroner i året. Men det står slik i traktaten og slik vil det evig forbli så lenge ett land, Frankrike, skal bruke dette krigskortet. Parlamentet er selve symbolet på at Europas eneste folkevalgte organ skal ha sete på de blodige markene i Alsace/Elsass, nabo til Lorraine/Lothringen som så ofte har skiftet side. Nå står det som et arkitektonisk skrekkeksempel på “fred i vår tid” mellom erkefiendene Tyskland og Frankrike. R.I.P. – Rest in Peace.

Innenfor er det ikke så fredelig, men det skytes nå mest med papirkuler. Landminene og sennepsgassen er erstattet med snublesnorer og politiske bakholdsangrep.

I dette glasshuset som har vokst seg over elvens Ills bredder og nå dekker et par-tre fotballbaner, forekommer det en gang hver måned, med unntak av august, politiske nærkamper og overraskelsesangrep til sent på natt. Da starter massevoteringen i et forrykende tempo, ofte kamuflert i mystiske kompromisser og tåkelagte foremuleringer på 21 språk.

Innenfor disse glassveggene begynner abstrakte, teoretiske fremmedord å synliggjøres i konkrete handlinger. Freud med sin fremmedgjøring, Kafkas bok om den uendelige prosessen, det ugjennomtrengelig bysantinske øst-romerske imperiet i Konstantinopel/Istanbul er begreper som blir begripelige.

Stedet kryr av yngre og eldre alfahanner i mørke og varierende skygger av grå dresser (Shades of Grey). Kvinneandelen utgjør 25 prosent; de har det litt enklere i klesvegen siden seriøsitetskravet ikke er så sterkt knyttet opp mot ferske enkedrakter og sortkledde gråtekoner. Men har MEPPENE, som de omtales som, Members of the European Parliament, én kleskode, synes det å være en helt annen kode for de yngre assistentene. Hovedregel er at jo eldre den mannlige italienske MEPPEN er, jo yngre er hans blonde kvinnelige assistent. Hadde man hatt større matematiske kunnskaper kunne man kanskje regnet seg fram til en egen benlengdekoeffisientsammenheng med alder på MEPPEN.

Nepotisme er også til stede, men noe mindre enn før. Familiemedlemmer kan jobbe som assistent slik at de ca. 5000 euro hver MEP får uten kvittering kan beholdes i familien. Lengst gikk Norgesvennen Diana Wallis, som ikke bare hadde sin mann som assistent, men han var sågar også hennes varamedlem til Parlamentet. Betegnelsen Norgesvenn oppnådde hun fort som den eneste av de 754 medlemmene i Parlamentet som hadde en viss form for innsikt i EØS-avtalen. Det skal ikke mere til for å få denne ærestittelen, selv om hun forble den eneste. Ingen har overtatt hennes plass som Norgesvenn. Men hun strakk strikken for langt da hun valgte å trekke seg midt i perioden, noe man kan gjøre. Da hun ville bytte plass med mannen, sa hennes britiske velgere stopp og det ble 2. varamann istedet som inntok plassen.

Mange har kjente navn. En dansk konservativ heter Messerschmidt og flyr i lav høyde når han angriper motstandere. Sosialisten Goebbels er fra Luxembourg, men holder en lav propaganda-profil. Verken Bach eller Händel er visstnok særlig musikalske. Mrs. Honeyball spiller ikke softball. Proust skriver ikke bøker. Walesa er ikke den tidligere Solidaritets-lederen. Men Otto von Habsburg ville vært tronarving til det østerriksk-ungarske imperiet, dersom det fortsatt var et keiserrike. Han har fått seg tillagt følgende replikk da han gikk forbi et fjernsyn som viste en fotballkamp og spurte hvem spiller?

Østerrike-Ungarn, ble det opplyst. Han svarte: – Jeg vet at vi spiller, men mot hvem?

Men det er også folk med norske pass. Madame Eva Joly har både fransk og norsk pass, til tross for at Norge ikke aksepterer dobbelt statsborgerskap. Marit Paulsen har en norsk mor og en tysk soldatfar, men representerer Sverige siden hun valgte å flytte dit etter krigen. Og så har vi en norsk agent, Per Nestande, som representerer det norske Stortinget på de fleste plenumssamlingene. EØS-avtalens iboende utenforskap holder Norge innenfor “the decision shaping but not the decision making”. Så han skal kompensere for det demokratiske underskuddet ved at de norske folkevalgte ikke har innflytelse på beslutningene i EU. Hadde det vært en norsk Tea Party-bevegelse for EU-medlemskap kunne de laget slagordet: “No legislation without participation”. Men en slik bevegelse finnes bare ikke.

Ellers er parlamentet et slags politisk vepsebol og bikube som best kan beskrives som en europeisk utgave av tv-serien The West Wing eller Presidenten. Her får man et lite stetoskop inn i maktens sfærer hvor det hastes forbi i de uendelige korridorene med rådgivere og lobbyister på slep. Her hviskes det over kaffekopper og vinglass i kantina som har et gyselig grønnpsykedelisk teppe som eneste avholdspolitiske virkemiddel. Her viskes det vekk ord og introduseres nye og komma flyttes. Tilleggsforslag framsettes av den enkelte. Til tjenestedirektivet for noen år siden var det 1642 endringsforslag. Disse blir deretter kokt ned partivis, før de reduseres ytterligere i forhandlinger mellom partigruppene for å ende opp som et lett destillert flertallsforslag. De mindre gruppene står på sine forslag “to the bitter end” og lar seg seiersfylt stemme ned av majoriteten.

Det er som en maktens honningkrukke som tiltrekker seg alle andre former for insekter og dyr for å få sin del av makten og innflytelse. De best finansierte lobbyister lar seg registrere og kommer innenfor med kredittkortene sine, mens de fattigste rigger seg til med noen plakater på utsiden i håp om å få overrakt en løpeseddel til en MEP.

Inne i salen sitter man partivis og ikke landvis, men det er påfallende tomt selv under de viktigste debatter. Det skyldes at det hele tiden pågår komitémøter. Taletiden er strengt fordelt mellom partigruppene og det er bare noen få som får snakke til hver enkelt sak. Det er derfor kun under voteringene at salen fylles.

Etter siste valg begynte et britisk nei til EU-parti, UK Independence Party eller Uavhengighetspartiet å sette opp det britiske flagg foran seg. Så i et hav av tomme benker dukker det opp fem-seks Union Jack-flagg. På siste samling var det også en slovener som solidarisk satt opp sitt eget lands flagg. Men det skyldtes at en landsmann hadde vunnet en etappe i Tour de France dagen før.

Og utenfor rotunden eller plenumssalen står det rigget opp en rekke fjernsynskameraer fra de fleste av medlemslandenes tv-selskaper. Rundt dem surrer det små og store giskefluer som håper på noen sekunders berømmelse i hjemlandet ved å sende en politisk hilsen hjem til mor. Bare de største kanonene kan håpe på å bli intervjuet av et annet lands tv-kanal. Eller de danske og svenske MEPPENE de få gangene NRK finner det opportunt å forsøke å fortelle hva som foregår.

Narsissismen er altså i betydelig grad til stede, sammen med testosteroner og andre hormoner. De siste stimuleres ikke ufrivillig gjennom et bevisst kroppsspråk og klesdrakt fra enkelte, være seg lobbyister, assistenter eller andre. Sesjonene starter mandag ettermiddag og møteplanen strekker seg med små pauser fram til 2300 onsdag kveld og avslutning en gang i løpet av torsdagen. Mye av uken brukes i huset hvor kontorene har sofa og dusj, eller på hotellet. De små pausene brukes til å fylle opp magene i egne restauranter forbeholdt MEPPER eller enklere kantiner forbeholdt de andre. Skjenkeløyvene sitter løst overalt og det er kun et trangt brennevinsforbud noen små formiddagstimer, men til lunsj er det fritt fram. Da mangler det heller ikke på mottakelser for store og mange små begivenheter hvor det rulles fram vogner med musserende viner ved utgangsdørene for møterommene.

Mens en stortingsrepresentant fra Senterpartiet klaget over at hun i Norge kunne få gratis middag sju dager i uka med børst, har MEPPENE muligheten til å bli beruset tre ganger om dagen. Om de blir det, synes det knapt, siden grunnpromillen hos enkelte sies å være konstant.

Dette var enkelte scener fra Europaparlamentet, EUs eneste direkte folkevalgte organ. Det må kanskje bare være slik når 27 ulike land skal beslutte noe sammen. Men likheten med Stortinget er ikke særlig framtredende. Der selger man et titalls ølflasker i løpet av noen uker, noe som skaper bekymring. I Europaparlamentet er det neppe noen som fører den slags statistikk, eller hever et øyebryn. Da hever man heller et lite glass.

Tags: Brussel, Europaparlamentet, mep, Strasbourg

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.