Nei til EU etter fredsprisen

Av - 12.10.2012 16:16

At Den europeiske union tildeles fredsprisen vil ikke sette i gang noen ny medlemskapsdebatt i Norge. Nei til EUs primære mål om å holde Norge utenfor trues ikke av dette. Så hvorfor disse sinte reaksjonene? Tildelingen er “absurd”, skriver dagens Nei-leder i en pressemelding. Den er en “skandale”, sier en tidligere leder. “Hvor mange afrikanere har sultet ihjel på grunn av EUs handelspolitikk”, spør @ApAksel på Twitter. Dette er noe mer enn standard tabloid-tilpassede fraser. Det er ord fra mennesker som er dypt og inderlig støtt av denne tildelingen.

Jeg tror reaksjonene peker mot noen problematiske sider ved (deler av) Nei til EU. Nei-strateger bør passe på her. I verste fall kan organisasjonen stå foran en marginalisering.

Mange på nei-siden misliker ideen om EU som et fredsskapende prosjekt. Under et debattmøte for et par år siden himlet en Sp-mann oppgitt med øynene og satte opp et hånflir da en motdebattant lanserte fredsargumentet. Mer var den ideen ikke verdt.

At freden mellom gamle arvefiender i Europa som nå har vart i over 60 år til en stor grad skyldes det europeiske integrasjonsprosjektet, er ikke en kontroversiell posisjon å innta i EUs kjerneland. Dette er f.eks. et viktig poeng for nederlenderen Geert Mak, som samtidig etterlyser en demokratisering av EU.

Nei til EU har dyrket sin egen fortelling om EU. Den dreier seg om å definere EU som et forsøk på presse gjennom én enhetlig samfunnsmodell, en modell som er grunnleggende forskjellig fra den norske. Alt som kommer “fra Brussel” er negativt og som oftest et forsøk på å ødelegge den demokratiske velferdsstaten. EU er i denne fortellingen ikke summen av de 27 forskjellige medlemslandene, heller ikke et resultat av kompromisser mellom ulike interesser. Unionen er et forsøk på å innføre et liberalistisk samfunn — EU som prosjekt er altså et påfunn fra høyrekrefter. Skulle det komme noe “fra Brussel” som egentlig er i tråd med Nei til EUs grunnsyn, snakkes det bare ikke om — det passer ikke inn i den overordnede fortellingen.

Det som er synd med dette er at Nei til EU alltid har hatt mye gyldig og viktig kritikk å komme med. Denne har en tendens til å drukne i den alminnelige negativiteten. Nei-sidens sterkeste kort i 1994 var at den klarte å ta posisjonen som folkestyrets forsvarer. Og demokratikritikken er stadig høyst relevant. For eksempel har den offentlige debatten om eurokrisen i Tyskland de siste årene kontinuerlig kretset rundt demokratispørsmål, EUs demokratiske legitimitet, de nasjonale parlamentenes rolle. Det er en berettiget frykt for at EU og eurolandene i kampen for å redde euro-prosjektet går snarveier til mer integrasjon, mer overføring av suverenitet til det overnasjonale nivået. Denne demokratidebatten er skarp, mangfoldig og nyansert. Du stiller deg ikke utenfor det gode selskap i Tyskland i dag hvis du påpeker at viktige demokratiske prinsipper ikke må ofres i det videre reformarbeidet i EU og eurosonen.

Fredsprisen kunne gi støtet til en revurdering innen Nei til EU, en ny prioritering. Nobelkomiteen legger stor vekt på EUs betydning for en demokratisk utvikling i Europa. Dette er en utfordring Nei til EU bør ta. men den kan ikke tas ved å rulle med øynene, hånflire og rope på skandale. Det er veien til marginalisering og mentalt utenforskap — i Norge.

Tags: ,

4 kommentarer til “Nei til EU etter fredsprisen”

  1. Jeg ble ganske overrasket over nei-sidens voldsomme sinne. Det fikk med til å begå denne i lørdag morgen:

    http://monsunen.blogspot.no/2012/10/da-bomben-detonerte-pa-nobelinstituttet.html

  2. Det går sjølsagt an å ha ulike oppfatninger om denne tildelingen. Vårt “sinne” som det skrives om her, deles åpenbart av svært mange nordmenn. Vi har sjelden fått så mange henvendelser – og innmeldinger (500 i løpet av helga) som etter dette. Personlig går “sinne”-delen mest på Jaglands kupp – han (mis-)brukte muligheten ved Ågot Valles sjukefravær. Han og Lundestad har villet dette i mange år – nå fikk de muligheten.
    Til argumentasjonen; Nei til EU har framholdt at vi har en viss forståelse for det historiske argumentet for EU som fredsprosjekt. Men EU anno 2012 framstår ikke som dette. Både i forhold til “sør” og i forhold til egne innbyggere framstår EU mer som nykolonialistisk, som enspora nyliberalistisk og tildels antidemokratisk. Det vitner opgså en rekke utenlandske reaksjoner om. Se for øvrig Hege Ulsteins glimrende artikkel i Dagsavisen lørdag “Fri flyt av fred”. Jeg tror for øvrig ikke at våre reaksjoner på fredsprisen til EU marginaliserer NtEU – unntatt muligens i visse kretser. Der er vi nok ikke inne i varmen uansett. mvh Heming Olaussen

    • Takk for svar! Nei, det er nok ingen akutt fare for marginalisering i Norge, NtEU har et stort flertall i ryggen i medlemskapsspørsmålet og alt tyder på at dere vil ha det i overskuelig framtid. Men jeg synes dere bør ha som mål å koble dere på debattene som foregår i EU-land og -kretser om EUs framtid. Der mener jeg demokratispørsmålet er den brede veien å gå, mens “nykolonialisme” og “nyliberalisme” er smale blindgater som hører hjemme i norsk SV- og Rødt-sammenheng.

      Fredspris-timingen kan ses på to måter (hvis vi ser bort fra Valles sykemelding): Enten dårlig, gitt sosial uro i de kriserammede landene. Eller god, gitt at Nobelkomiteen vektlegger utvidelsespolitikken og dens positive effekt på demokrati og menneskerettigheter i Øst-Europa og Balkan. Dermed gir komiteen et håndslag til de kreftene i EU som vil arbeide videre for liberal-demokratiske verdier og fredelig samarbeid – den minner EU om unionens beste sider og at Europa er mer enn eurosonen.

  3. Det er en grov nedvurdering av Kaci Kullmann Five og Gunnar Stålsett når det hevdes at tildelingen av Fredsprisen til EU var Jaglands kupp.

    Det er på sin plass å diskutere EU og hvorvidt fredsprisen burde gå til EU. Debatten om EU pågår for fullt i EU. Eurokrisen har tvunget fram nye holdninger, ikke minst i Tyskland.

    Jeg mener at NtEU burde koblet seg løs fra sitt standpunkt til EU. Mange av oss opplever det som nå skjer i NtEU som en parallell til det som skjedde i f.eks. SV foran 1994-avstemningen. Ja-folk var nærmest fritt vilt.

    Også NtEU ser at det har skjedd en positiv utvikling på mange felter, takket være EU. Finanskrisen i 2008 var en kapitalistisk krise. Og vi så hva som skjedde på Island som jo ikke er medlem av EU.

    Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd i de søreuropeiske landene hvis de ikke hadde vært med i eurosonen og medlemmer av EU.

    Hellas kunne devaluert, det samme kunne Spania og Portugal. Norge har gjort det, og vi skrev ned kronene med 14 prosent da oljeprisen falt som en stein.

    Nå er vi altså alle bundet til EU-masten. Enten vi vil eller ikke. Alternativet til EU eksisterer ikke. Det vet også NtEU.

Kommenter

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.