Maktens tyngdekraft

Av - 8.11.2010 07:00

Når et møte i Det europeiske råd (EU-toppmøtet) er ferdig, kommer stats- og regjeringssjefer og EU-topper ut for å snakke med pressen. Men de gjør det ikke i samlet flokk. Rådspresident van Rompuy og kommisjonspresident Barroso holder riktignok en felles pressekonferanse, men de andre forsvinner til hvert sitt rom. Der snakker de på sitt eget språk og møter (hovedsakelig) sine “egne” journalister. For disse er gjerne valget enkelt, franskmennene går for å høre på sin president og svenskene for å høre sin statsminister (hvis da ikke redaksjonen har mer enn en til stede). Vi ikke-medlemmer lider valgets kvaler. Etter toppmøtet forrige fredag gikk jeg først for å høre van Rompuy og Barroso. Men etter de første innledende setningene ble jeg rastløs, og forsto hvorfor — den tyske pressekonferansen fristet mer. Alt bråket om “Deauville-diktatet” forut for møtet, de foreløpige meldingene om tysk gjennomslag på viktige punkter, en spesiell interesse for tysk politikk; dette trakk meg til Angela Merkels pressekonferanse. Der var det også godt besatt, og ikke bare tyskere.

Men det var mer enn de dagsaktuelle omstendighetene som lå bak. De siste månedene har det utviklet seg en omfattende europeisk debatt om Tysklands økonomiske og politiske makt, og hvordan landet skal utforme sin rolle i EU og verden. Makten i EU graviterer mot Tyskland. Et debattmøte i Berlin nylig hadde den typiske tittelen “Må man være redd for Tyskland?” Tyskland ser ut til å komme styrket ut av den økonomiske krisen, i hvert fall sammenlignet med de andre EU-landene. Politisk er Tyskland begynt å opptre mer selvbevisst enn tidligere — man kan si mer som et normalt land. I en artikkel i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement) har jeg forsøkt å gå dypere inn i denne debatten, med det siste toppmøtet som utgangspunkt.

Noen av kildene brukt i researchen og/eller som tar opp debatten:

Tags: , , , ,

Kommentarfeltet er lukket.