Europabloggen.no

Enten satses det alt hva remmer og tøy kan holde for å redde euroen, eller så går den felles valutaen langsomt i oppløsning ved at noen land trer ut av eurosonen, skriver Knut Arne Sanden ved LOs Brussel-kontor i dette gjesteinnlegget.

Det ble ingen riktig sommer i Europa i år, verken værmessig eller økonomisk. De økonomiske uværsskyene som lå tungt over Hellas, Irland og Portugal, truet med å ramme både Italia og Spania. Nå har flere begynt å snakke om begynnelsen til slutten på den felles valutaen euro som er knappe ti år gammel.

Selv den syvende far i huset, den sterke kommisjonspresidenten Jacques Delors, har ropt ned fra hornet sitt og advart om at Europa står foran avgrunnen. Da er det ikke særlig klokt å ta et skritt framover, mener mange. Men det er det han forlanger. Enten må det tas skikkelige grep med forsterket økonomisk styring, eller så må det overføres mer kompetanse fra medlemsstatene til Unionen. Men til det siste har et flertall land sagt nei, og da gjenstår bare den første løsningen. For hvis man slutter å tråkke, velter hele EU-sykkelen.

Egentlig er dette en gammel debatt. De fleste økonomer mente at en felles valuta uten en felles økonomisk politikk ville være som å spenne kjerra foran hesten. Men de fikk høre at hvis vi får på plass en felles valuta (monetær union), så vil den økonomiske unionen presse seg fram av seg selv. Og det er vel der man er nå.
Toppmøtet i det som en gang var EUs motor, den tysk–franske alliansen, ga ikke den beroligelsen som ”Markedet” ønsket. ”Kjæreste”-paret Merkel-Sarkozy foreslo en økonomisk regjering ledet av rådspresident Van Rompuy som skulle samles to ganger i året med finansministrene fra de 17 landene som har euro. Man formelig kunne se for seg Delors’ himling med øynene i avisintervjuet i Le Soir (omtalt på engelsk her).

En annen tidligere belgisk statsminister, nå medlem av Europaparlamentet, Guy Verhofstadt, sa at en økonomisk regjering må møtes to ganger i uken hele året. Det var heller ikke mye lovord å få for toppmøtets beslutninger den 21. juli som først skulle iverksettes etter ferien. Dette dreier seg om det som kalles EUs økonomiske styring som gir EU-kommisjonen økte fullmakter bl.a. i budsjettsammenheng.

Fagbevegelsen i Europa har lenge etterlyst mer økonomisk styring for å få fart på økonomien og flere jobber. Men ropene har dempet seg når den ser at det også foreslås inngrep i lønnsdannelsen nasjonalt og at lønnsveksten må måles og sammenlignes landene i mellom.

Nå har også den tidligere nasjonalbanksjefen i USA, Alan Greenspan, reist tvil omkring europrosjektets framtid. Valutameglerne ville nok gjerne ha en glasskule som kunne fortelle om framtiden. Men flere og flere heller til at nå er det kvitt eller dobbelt. Enten satses det hva remmer og tøy kan holde for å redde prosjektet, eller så går det langsomt i oppløsning ved at noen land går ut av eurosonen, noe som neppe er fordelaktig for de som blir igjen. I mellomtiden sliter sveitsisk industri med en sterk valuta, noe Norge også kan bli utsatt for.

Mitt navn er Bond – Euro Bond.
Det er økende uenighet om spørsmålet om europeiske statsobligasjoner — eurobonds — som innebærer at man tar solidarisk ansvar for hverandres gjeld. Ifølge ett forslag skal 60 prosent av eurolandenes BNP kunne være felles gjeld. Det vil ikke Tyskland, og kanskje heller ikke Frankrike. For dem ville det bety en noe høyere rente på deres egen gjeld, til gjengjeld kan andre land få halvert sin rente og dermed bli i stand til å betale ned på gjelden. Men det er snart valg i de to landene, og de tør ikke ta skrittet helt ut.

Også i Finland er protestene mange mot å redde Hellas sin gjeld, og finnene har fått en egen avtale om at deres gjeldsgaranti er sikret. Nå følger flere land etter med det samme kravet, og dermed er man snart like langt. Men nå har visst Fru Merkel slått i bordet og sagt at Finland ikke kan få en egen ordning.

Så der står man. Tiltakene kommer for sent og er for små. De beroliger ikke ”Markedet” og det er åpenbart at det er de som bestemmer først som sist i det som før bare het Fellesmarkedet. Fellesskapet, som det het i en periode, er vanskelig å få øye på i det som nå heter Den europeiske union.

Tags: Eurobonds, eurokrisen, Jacques Delors, statsfinanskrise

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.