Europabloggen.no

Utfallet av det italienske valget – ulike flertallskonstellasjoner i underhuset og senatet – var hele tiden en mulighet i valgkampen, selv om det er uvanlig i Italia. Sensasjonen var at Beppe Grillos parti ble det største enkeltpartiet, større enn både Bersanis PD og Berlusconis PDL (de to gruppene ble bare større fordi de stiller sammen med mindre partier).

Wolfgang Münchau mener italienerne må prøve det mange sier er umulig – en storkoalisjon:

I am aware that almost every Italian political expert says this is not possible because of the confrontational style of politics and dozens of other reasons. I respectfully disagree. Italian parties have no experiences of a grand coalition, so much is true. Then again, the German politicians who entered grand coalitions in 1967 or 2005 did not either. Grand coalitions are certainly not a good way to govern countries over long periods because they leave radical fringe parties thriving in opposition. A grand coalition would leave Mr Grillo as the effective leader of the opposition. But grand coalitions can work well for a finite, predefined period, say for one parliamentary term.

[table id=26 /]

For en valgvake. Den begynte med meldingen om at Italia kom til å få en stabil sentrum-venstre-regjering. De lure hørte på den ustoppelige tvitreren Fabrizio Goria istedenfor:

Stay calm: these are INSTANT polls, not EXIT polls. #elezioni2013

— Fabrizio Goria (@FGoria) February 25, 2013

Åpenbart er italienske valgdagsmålinger gjort per telefon lite pålitelige. Men markedsaktørene handlet først og tenkte etterpå, så børsen og eurokursen kjørte bergogdalbane hele ettermiddagen. De endelige valgresultatene er ikke klare ennå, så vi tar forbehold fortsatt, men det ser altså ut til å gå mot en fastlåst politisk situasjon og kanskje et raskt nyvalg.

Dette er antitesen av det resten av EU/eurolandene ønsket seg. Istedenfor et stabilt Italia som viderefører, eventuelt nyanserer Montis reformer, får man kaos – i landet hvis økonomi er for stor til å kunne reddes. Anti-euro-kreftene – Grillo og Berlusconi – er de virkelige vinnerne.

I månedsvis har den ene etter den andre av EUs toppledere, i Brussel og medlemslandene, fortalt verden at eurokrisen er over, alternativt at det verste er over. Dette var aldri særlig troverdig. Snarere enn å rydde krisens årsaker av veien, har man fortrengt den. Men det fortrengte kommer tilbake, nå i form av en bloggende komiker og hans folkebevegelse av sinna og krisetrøtte borgere. Man kan ikke dikte opp noe bedre.

Fotball-EM og euro-krisen har lite til felles bortsett fra deltagerlandene. Men under nattens EU-krisemøte ble det seier for samme to landene som møtes i EM-finalen i Kiev på søndag – Italia og Spania. Hardt spill i kulissene og dreven taktikk ga de to landene det de mest av alt ønsket seg – lettelser i ordningen for redningslån fra EU (her er teksten som beskriver tiltakene eurolandene ble enige om natt til fredag).

Spania og Italia må heretter ikke la redningslån fra EU få prioritet over all annen gjeld. Lån fra EU-fondet får nå prioritet på lik linje med lån fra private investorer. Spania og Italia håper at denne regelendringen skal løse landenes største problem akkurat nå – finansmarkedenes krav om høyere risikopremie for å låne dem penger.

Investorene har fryktet at de vil komme bakerst i køen i fall et av kriselandene skulle gå bankerott. De har krevd opptil syv prosent rente for å kjøpe spanske og italienske statsobligasjoner. Det er et rentenivå de to landene ikke kan holde ut over tid. Begge trenger å hente inn friske penger for å komme seg gjennom krisen. Løsningen gjør at Spania og Italia derfor utnevnes til “vinnerne” etter første dag på toppmøtet.

Italias drevne statsminister Mario Monti truet før toppmøtet med at euroen ville gå til helvete om det ikke ble en løsning. Og mens Italias fotballandslag plukket fra hverandre Tysklands unge lag på fotballstadion i Warszawa skjedde det samme i Brussel.

(more…)

Oktober 2008, et land i Europa: Regjeringssjefen og finansministeren stiller på TV og forsikrer innbyggerne: Dere skal ikke være redd for å tape en eneste euro av sparepengene deres. Pengene er sikre!

Nei, det var ikke i Hellas eller Spania landets ledelse så seg nødt til å avgi en garanti for å forhindre et stormløp mot bankene. Det var i Tyskland, regjeringssjefen het Angela Merkel og finansministeren var Peer Steinbrück.

Den kanskje mest konkrete og akutte trusselen mot eurosonen i dag er at nervøse bankkunder tar ut sparepengene sine, og at trenden raskt blir selvforsterkende. Dette er allerede i gang, skriver Gavyn Davies.

Hellas er den første dominobrikken. For en bankkunde i Hellas og Spania er det rasjonelt å ta ut pengene nå, skriver Wolfgang Münchau i FT (for grekere er det dessuten rasjonelt å flytte pengene ut av landet, slik mange har gjort). Sist uke var det rykter om et begynnende “run” mot spanske Bankia. Ifølge Reuters har det også i det siste vært unormalt store uttak i Belgia, Frankrike og Italia.

Det eneste troverdige mottrekket er å innføre en innskuddsgaranti som gjelder hele eurosonen, mener Münchau — en slags variant av Merkel og Steinbrücks garanti, kan vi legge til.

En slik plan skal Italias statsminister Mario Monti ha foreslått under G8-møtet i helgen. Han skal ha fått støtte av Barack Obama og av Den europeiske sentralbanken:

the plan discussed on Friday at the Group of Eight summit in the United States envisages European governments jointly funding guarantees for bank deposits to reassure savers in more vulnerable countries.

Det ligger an til å bli et livlig “uformelt” EU-toppmøte i Brussel på onsdag.

Time gjorde rett i å plassere Mario Monti på forsiden denne uken. Italia har vært kjent for å gjøre mindre av seg i Brussel enn landets størrelse tilsier, men Monti har på få måneder snudd opp ned på dette. Til tross for at reformene teknokratregjeringen hans har vedtatt gjør vondt for mange italienere, er han stadig populær i hjemlandet. Effektiviteten han har vist så langt og stjernestatusen han har oppnådd i utlandet, kan forandre italiensk politikk permanent.

Evnen til å levere reformer og i hvert fall midlertidig roe finansmarkedene har gitt ham spillerom overfor EU-partnerne, til og med Tyskland. Dette forsøker han stadig å utnytte og utvide. De siste ukene har han profilert seg som den fremste forkjemperen for en ny vekstorientert dagsorden i EU, i kontrast til den dominerende tyske budsjettregel- og innsparingslinjen. Et nytt sjakktrekk kom i går, da 12 land sendte et felles brev til EU-toppene med åtte forslag for å styrke vekstmulighetene i EU. Italia sluttet seg til, men det gjorde ikke Tyskland og Frankrike (en tysk tjenestemann forsøkte arrogant å avfeie det med at man ikke kan ha oversikt over alle brev som går hit og dit). Mange av forslagene er resirkulering av kjente tanker og planer, men andre er absolutt egnet til å presse Tyskland, slik som ønsket om å liberalisere tjenestesektoren. Tyskland har mange bransjer som ennå nyter beskyttelse, og er kjent for en underutviklet tjenestesektor.

I går rakk også Monti å holde en tale i Milano, der han leverte et par stikk til Tyskland og Frankrike. Tjenestesektoren var ett, et annet at den nylige budsjettpakten ikke egentlig er nødvendig:

For one, he called the fiscal compact EU leaders will sign next month as “perhaps not strictly necessary” and mainly just something that Germany and the European Central Bank wanted.

Monti tenker høyt, og det er interessante tanker. Teknokratrollen han ble tilskrevet har han vokst ut av for lengst, og han kan virkelig bli Europas viktigste mann.

Så ble det julero i euroland i år også. Slik denne fine karikaturen av det europeiske juleneket viser (fikk den av en tsjekkisk kollega som skal forsøke å finne navnet på kunstneren i jula). Tante Angela er ørnen i flokken og passer lett irritert på at de andre skikker seg. Hun har satt klare displinregler for å få pakke i år og nå venter de alle i spenning. Ingen får bruke mer penger på gaver enn de har råd til. Og ingen får gi gaver til seg selv.

I etasjen under sitter de to evige urokråkene David og Nicolas. De krangler om hvem av de to som burde nedgraderes fra sin nåværende kredittpinne og heller sitte på pinnen nedenfor. Det eneste de kan glede seg over er at den spjåkete skjæra Silvio er borte. Han stjal alltid showet – og prøvde seg på alle damene. Etterkommeren, Mario, er mest opptatt av tallrekker som skal få Silvios gamle synder til å forsvinne.

Helt nederst sitter frysepinnene fra sør som spiste opp alle frøene sine på sommeren og ikke la noe til siden for den uventet harde høsten. I midten sitter den store flokken som er litt enige med alle, men som egentlig er fornøyd hvis de får gjennomslag for noen av sine særstandpunkter. På de store rådsmøtene i fugleflokken i Brussel soler de seg i glansen av sine mektigere venner, men når de kommer hjem snakker de litt stygt om “de mektige” likevel. Litt makt og lite ansvar er ganske greit.

Ørnen Angela har hatt en stri tørn i høst og fortjener nå en lang juleferie. Men så maktsyk og dominerende som mange kommentatorer har fremstillt henne, er hun slett ikke. Selv den britiske kråka David, som ødela julefesten hennes på siste EU-toppmøtet, roser henne som et av de høfligste menneskene han har møtt. Og sender sin julehilsen. Til rivalen Nicolas fortvilelse.

Etter en heftig høst med mange politiske krisemøter kom også julegavene. I form av 500 milliarder euro i kreditter fra den europeiske sentralbanken, ESB. 500 europeiske banker kastet seg over pengeflommen til lav rente for å refinansiere sine råtne lån. Pengene må de ikke betale tilbake før om tre år. Kanskje et vendepunkt i eurokrisen? 1. januar er euroen 10 år og ser akkurat nå ut som den kan klare 10 år til.

Så det var juleeventyret. Her er virkeligheten.

(more…)

Den europeiske sentralbanken, ESB, har i disse dager lagt ut en PR-film på You Tube. Der er det mye å høre om euroens mange muligheter, men lite om krisen som truer den. ESBs nye president, Mario Draghi, står og ser alvorlig på sine rundt 330 millioner daglige euro-brukere.*

— Tross utfordringene Europa står overfor, slik også resten av verden gjør det, kan eurosonens borgere være sikre på at Den europeiske sentralbanken holder fast ved sitt mandat om prisstabilitet, sier italieneren Draghi.

I forrige uke startet hans landsmann, statsminister Mario Monti, ryddeaksjonen etter forgjengeren Silvio Berlusconi. Monti er klar på hvem som har skylden for uføret landet han er havnet i. Italia er sammen med Hellas (og Japan) blant den industrialiserte verdens største gjeldsslaver.

— Italias høye gjeldsbyrde er vår egen skyld – og ikke Europas, sa Monti da han i forrige uke presset tiltakspakken gjennom parlamentet. Den skal spare inn 24 milliarder euro (185 milliarder kroner).

Den tidligere EU-kommissæren Monti leder teknokrat-regjeringen som skal få Italia ut av krisen. Hans greske kollega, Lucas Papademos, gjør det samme i Hellas. Heller ikke han sparte på svulstige ord da han lanserte sine nedskjæringer i parlamentet.

— Hvis vi ikke gjør dette vil historien aldri tilgi oss, sa Papademos før han fikk parlamentet med på en runde innsparinger på fem milliarder euro (39 milliarder kroner).

*Innbyggere i eurolandene: Ca. 330 millioner. I tillegg kommer landene som bruker euro uten å være euro-medlem.