Europabloggen.no

SV er et lite parti med begrensede ressurser, så hvor oppdatert partiet er på EUs utvikling, avhenger av enkeltpersoner, og primært Dag Seierstad (som blogger). Han er EU/EØS-rådgiver for SV.

Foto: Stig Weston, SV

– Det er klart det er personavhengig hvor godt man klarer å følge med. Det burde vært mange flere som fulgt med på EU, men det har vi ikke, blant annet på grunn av ressurser, sier Seierstad.

Sosialistisk Venstreparti er det fjerde partiet ut i en serie om hvordan de politiske partiene bygger kunnskap og kompetanse om EU og holder seg oppdatert på EUs utvikling. Vi har tidligere skrevet om Venstre, Frp og Senterpartiet. Serien er en oppfølging av en artikkel (pdf) kollega Olav Anders og jeg har skrevet til denne ukens Mandag Morgen. Blogginnleggene om de enkelte partiene blir publisert parallelt i dagene som kommer i Europabloggen.no og i Mandag Morgens blogg Etterretninger.

SV setter sin lit til enkeltpersoner som Dag Seierstad, og informasjonsmateriale fra organisasjoner som Nei til EU og Fagforbundet for å følge med på EUs utvikling. Særlig under debatten om tjenestedirektivet ble informasjon fra Fagforbundet flittig brukt. Kontakt med nordiske søsterparti (Nordiske grønne venstre -GUE/NGL) i Europaparlamentet blir også benyttet.

Som Ågot Valle, SVs medlem av utenrikskomiteen i Stortinget sier: ”Det er ikke lett å holde seg oppdatert på EU, det er en virvel av informasjon”.  Hun bruker blant annet nettsiden EUObserver for å følge med.

Nei-mannen Dag Seierstad har fulgt EUs utvikling i flere tiår, og har utgitt en rekke publikasjoner om EU og EØS. Han anslår at han har utgitt 30-40 publikasjoner om EU siden 1994 i serien ”Vett” (Nei til EUs temahefter som kommer ut 3-5 ganger i året). Mellom 2000-2002 hadde han en ordning der han var i Brussel annenhver måned, en uke av gangen. Det var finansiert av skandinaviske søsterpartier.

– Men etter hvert som man lærer seg EU-systemet å kjenne, er det mindre behov for å være fysisk til stede, sier Seierstad. Han fremhever særlig det norske nettstedet Europalov.no som et ypperlig sted for å holde seg orientert om pågående EU-saker. Andre nettsteder han anbefaler er European Voice, EUObserver og Euractiv.

Det er altså ingen tvil om at Seierstad har et våkent øye på EU, men har partiet noen metode for å spre denne kunnskapen ut i partiorganisasjonen og resten av medlemsmassen?

-Jeg har hatt fast spalte  i Klassekampen og Nationen hvor jeg skriver om EU og EØS, det er en måte å spre det videre på. Jeg har også laget mange publikasjoner for Nei til EU, de har et nyhetsbrev som jevnlig blir sendt ut, sier Seierstad, og peker nok en gang på ressursproblemer. Manglende økonomi er også en årsak til at SV sjelden drar på partimøter med svenske, tyske og nederlandske søsterparti i Brussel.

I mai 2008 hadde SV en stor studietur til Brussel med 35 personer. Hensikten var å oppdatere de som ikke jobber med EU til daglig.

– Vi har også hatt en praktikant i Europaparlamentet de siste halve året, Ask Eirik Storsve, som har jobbet med å holde partiet oppdatert på saker som SV er spesielt opptatt av.

Disse publikasjonene har SV eller SV-folk utgitt siden 1994:

• Spesialnummer av ”Venstre om”, om EU og EØS, nr. 2 2004.  Fakta om EU og EØS og debattinnlegg.
• Kristin Halvorsen/Dag Seierstad: ”Underveis” (2004)
• Ottar Brox: ”Hvorfor nei?” (2004)

Senterpartiet hevder de er blant de mest EU-oppdaterte partiene, men innrømmer at de orienterer seg mot saker som står høyt på dagsorden.

Foto: Senterpartiet

– Alle norske partier skjerper seg på sakene når de er aktuelle, eksempelvis tjenestedirektivet. Vi har for eksempel fulgt tjenestedirektivet nærmere enn EU-grunnloven, sier Cathrine Amundsen, Senterpartiets rådgiver i utenrikssaker.

Senterpartiet er det tredje partiet ut i en serie om hvordan de politiske partiene bygger kunnskap og kompetanse om EU og holder seg oppdatert på EUs utvikling. Vi har tidligere skrevet om Venstre og Frp. Serien er en oppfølging av en artikkel (pdf) kollega Olav Anders og jeg har skrevet til denne ukens Mandag Morgen. Blogginnleggene om de enkelte partiene blir publisert parallelt i dagene som kommer i Europabloggen.no og i Mandag Morgens blogg Etterretninger.

– Jeg vil påstå at vi som et lite parti gjør det vi kan for å holde oss oppdaterte på EU, med vår kapasitet og våre ressurser. Vi er nok blant de partiene som er mest på høyde, men vi kan alltids bli bedre, sier Amundsen

Siden 1994 har Sp hatt få publikasjoner utenom Åslaug Hagas bok, Norge og det nye EU (2005), Kampen om kartet: myter og fakta om EU-stiden av John Dale (2004), og enkelte utredninger knyttet til kontroversielle direktiver, slik som tjenestedirektivet. Senterpartiet ba om en utredning av tjenestedirektivet sammen med KrF, Nei til EU og Fagforbundet.

Årsaken er at Sp har få midler til å drive med egne utredninger eller publikasjoner, ifølge Amundsen.

Senterpartiet satser på EU-skolering gjennom Studieforbundet, som er en studiering som særlig blir benyttet av SpU. Den har ikke vært brukt så mye de siste året, men ble blant annet benyttet i diskusjonen rundt EUs grunnlov. Partiet samarbeider også tett med Nei til EU om EU-skolering, og skal blant annet delta på Nei til EUs sommerleir.

Kontakt med EU-parlamentarikere fra andre nordiske land er en annen kanal Sp benytter seg av.

Amundsen mener ressursproblemet er en viktig årsak til at partiet ikke klarer å henge så godt med i EU-utviklingen som de skulle ønske.

– En ting som hadde vært ønskelig er å hatt større ressurser til å ha bedre oversikt over EU-sakene. Da kunne vi ha fulgt dem mye tidligere. Men vi må prioritere, og da må det bare bli slik; da følger man med på sakene når de blir satt på spissen. Saksstrømmen fra EU er så stor, og dette er noe av grunnen til at vi ønsker en utredning av EØS-avtalen. Det er så mange EU-saker og vanskelig å ha oversikt, og det er et demokratisk problem for oss.

Senterpartiet har også godt samarbeid med islendingene, og flere Sp-politikere har vært på Island for å diskutere EU.

Senterpartiet opplever det vanskelig å komme frem i offentligheten med EU-debatten. Amundsen forteller om flere kronikker som de skriver om EU-spørsmålet som ikke kommer på trykk. Nå vi spør hvorfor de ikke kommer på trykk, så sier hun at det kan være at redaksjonen vurderer dem som for dårlig eller ikke relevante.

– Jeg vet jo at debattredaktører gjør vurderinger av hva de mener er gode saker, muligens mener de EU-debatt ikke er en god sak.