Europabloggen.no

Lederne for eurolandene ble sittende til kl. 04 før de ble enige. Sluttdokumentet er på 15 sider (pdf). Det inneholder en “frivillig” avtale med bankene om ettergivelse av gresk gjeld samt andre tiltak som skal bringe Hellas’ statsgjeld ned til 120 prosent av BNP innen 2020. Videre er det enighet om hvordan EFSF skal gis større finansielle muskler (leveraging) uten at landene øker sine garantier. Det viser seg at det ble ja takk, begge deler til de to alternativene som hadde sirkulert på forhånd:

We agree on two basic options to leverage the resources of the EFSF:
• providing credit enhancement to new debt issued by Member States, thus reducing the funding cost. Purchasing this risk insurance would be offered to private investors as an
option when buying bonds in the primary market;
• maximising the funding arrangements of the EFSF with a combination of resources from private and public financial institutions and investors, which can be arranged through Special Purpose Vehicles. This will enlarge the amount of resources available to extend loans, for bank recapitalization and for buying bonds in the primary and secondary markets.
The EFSF will have the flexibility to use these two options simultaneously, deploying them depending on the specific objective pursued and on market circumstances. The leverage effect of each option will vary, depending on their specific features and market conditions, but could be up to four or five.

Avtalen inneholder mer, blant annet om nok en runde med styrking av koordinering og gjensidig kontroll eurolandene i mellom. Det synes klart at det gjenstår opptil flere djevelske detaljer å utarbeide.

Det aller viktigste spørsmålet vil fortsatt beskjeftige analytikere, politikere og borgere: Er dette de riktige tiltakene? Vil de fungere, eller vil de i verste fall forsterke problemene? Den nagende tvilen er ikke fjernet.

(Se også: En kortere pressemelding med resultatene).

Søndagens EU-toppmøte nærmer seg og vi slår til med en ekstrautgave av kriserunden (FT har i dag en “live” kriseblogg, hvis du vil ha det fra minutt til minutt).

EFSF-muskler: Fortsatt mye usikkerhet om hvordan det midlertidige krisefondet kan få pumpet opp musklene utover de 440 milliardene euro det nå rår over etter at alle 17 eurolandene har godkjent den siste utvidelsen. Nå skrives det mye om et forsikringskonsept der EFSF gir delkasko-garanti til långivere, f.eks. på 20 prosent. Slik skal fondet kunne pumpes opp til 1 eller sågar 2 billioner euro. Det er (forståelig nok) mange som er urolig over dette. Spekulerer politikerne mot markedet? WSJs Brussel-blogg går gjennom tallene.

Sarkozys gatecrashing: Frankrikes president lot fødsel være fødsel og dukket uanmeldt opp på sentralbanksjef Trichets avskjedsmiddag i Frankfurt i går kveld. Det utviklet seg til et spontant minitoppmøte Tyskland-Frankrike-ESB-EU-kommisjonen-Rådet; en dramatisk natt, ifølge Spiegel. Frankrike og Tyskland skal ennå ikke være enige om EFSF-løsningen.

Det dreies og spinnes: Å vri og vende på toppmøteforventninger er et eget fag.

Tysk lønnsbonus: Et hovedproblem med eurosonen er spriket i konkurransedyktighet mellom landene. Det siste tiåret før finanskrisen steg tyske reallønninger bare så vidt, mens de greske og spanske økte kraftig. Å snu dette ville hjulpet en hel del (siden Hellas & co ikke kan devaluere). Derfor er dagens prognose fra den tyske regjeringen positiv: Tyskernes lønninger vil stige med 3 prosent neste år, og arbeidsledigheten vil fortsette å falle. Dårligere tider på verdensmarkedet vil ramme eksporten, men mer av økonomien vil bæres av innenlandsk forbruk. Hvis bare grekerne kunne slutte å streike…

Greske tanter i Sveits: Velhavende grekere har angivelig saltet ned 200 milliarder euro i sveitsiske banker, og mye av det skal være unndratt beskatning. De to landene har innledet samtaler om en skatteavtale, bekreftes det.

EU ved vippepunktet: EU gjennomlever en trippel krise, skriver Andre Wilkens i Open Democracy — en økonomisk, en politisk og en identitetskrise. EU er ikke “too big to fail”. Mangelen på folkelig deltakelse og legitimitet for europeisk integrasjon er blitt en systemisk risiko.