Europabloggen.no

Geländewagen i vinterskrud. Kunne Mercedes vært norsk?

Det burde vært et sjokk for tysk næringsliv. Arabiske oljesjeiker blir største eier i bilfabrikken Mercedes. Men nei, investorene fra Abu Dhabi som denne uken sikret seg 9,1 prosent av aksjene i industrigiganten Daimler ble hilst som venner. Kapital er mangelvare i finanskrisen og en stor og langsiktig eier i moderselskapet til Mercedes ble hilst velkommen.

Oppkjøpet kan hindre fiendtlige overtakelser av andre “nye rikinger”. Kinesiske og russiske statsfond er nemlig også på jakt etter vestlige industriteknologi om dagen. Ved å kjøpe seg inn i Vestens selskaper kan de skaffe seg innpass i EUs og USAs indre markeder. Men det europeerne frykter mest er at rivaliserende industriland med autoritære styresett som Russland og Kina kan tappe europeiske selskap for teknologi.

Kampen om verdens råvarer, handelsveier og kunnskap har hardnet til med det siste tiårets raske globalisering. Kineserne søker særlig råvarer fremfor alt i Afrika. Russerne kjøper opp nett og ledninger for eksport av sin energi til Europa og Asia. Arabiske land er opptatt av å hente inn industri og tjenester som kan gi dem en fremtid også etter at oljen tar slutt.

Norge – en annen operatør  av oljefond- har til nå spredd sine plasseringer bredt i en portefølje  – i aksjeselskaper verden over. Målet har vært å tjene mest mulig penger til Pensjonsfondet – ikke å få innflytelse for norsk interesser. Strategien har ikke vært så vellykket det siste året. I 2008 gikk Pensjonsfondet på en smell og tapte 23 prosent av verdien i forhold til 2008. Det er drøye 110 000 kroner per nordmann.

Kanskje på tide å tenke nytt? Finansminister Kristin Halvorsen og hennes medarbeidere i pensjonsfondet har lagt stor vekt på å investere i “snille selskap”. Hvorfor ikke gå for makt i stedet? Norge kan i krisetider snart trenge mer makt og innflytelse overfor våre naboer.
Norges oljeressurser går mot slutten. Gassen er fortsatt rikelig, men varer ikke evig. Disse to produktene står for to tredeler av norsk eksport (olje drøye 40 prosent og gass drøye 20 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrå).

EU er vår absolutt viktigste kunde. EU kjøper nesten 100 prosent av gassen og 86 prosent av oljen vår. Dessuten tar de 27 EU-landene 70 prosent av vår eksport utenom olje og gass.

For tiden har EU har en energikrise med hensyn til leveransesikkerhet og overgangen til en grønn energiøkonomi. Norge har store ressurser av vann og vindenergi. Norge har et enormt potensiale for å gjøre noe for naboene. Og samtidig tjene penger og skaffe seg politisk innflytelse hos våre viktigste partnere i EU. Det er et stort behov for å bygge kabler og nett for transport av strøm og gass rundt Nordsjø-bassenget.

På forrige ukes EU-toppmøte i Brussel var jeg på svenskenes briefing. Det kunne med glede slå fast at den planlagte gassledningen Skandled fra Nordsjøen til Grenland og videre gjennom Kattegat til Polen, nå vil få EU-støtte. EU vil bidra med 1,3 milliarder kroner – eller en drøy tidel av byggesummen. Men Norge har ikke klart å finne avtakere for gassen på norsk side.

Hele Europa venter på norsk gass og grønn strøm. Tidligere denne måneden var jeg på et møte med Vattenfalls Europes ledelse i Berlin. Vattenfall har kjøpt seg opp i britiske, nederlandske, tyske og polske energiselskap og har skaffet seg markedsadgang og kunder over hele Nord-Europa. Det svenske statseide statselskapet tenker stort og europeisk.

Vattenfall ønsker mer gass til sine kraftverk og varmenett. Gjerne fra Norge – om de kunne. En ny norsk gassledning via Skagerak og  forbi store byer som Gøteborg, København, Malmø, Hamburg og Berlin og videre til Polen og kanskje Tsjekkia. Det kunne vært visjoner for fremtidens norske energipolitikk.

Uken deretter fulgte jeg norske strømprodusenters vinterkonferanse i Amsterdam. Der er de fortvilede over at de ikke kan få bygge ut vindkraft og eksportere  grønn strøm til Europa. Den sittende rød-grønne regjeringen frykter bråk om vindmøller og strømpriser i Norge. Statkraft som kunne vært et norsk Vattenfall,  holdes strengt i ørene i sin europeiske ekspansjon.

Norge, med sine statlige energiselskap som viktigste lokomotiver, kunne gjort mye mer for å sikre egne interesser og hjelpe sine naboer med konjunkturfremmende miljøinvesteringer i en vanskelig tid.  Men det mangler visjoner og mot. Kunne Norge og finansminister Kristin Halvorsen kjøpt Mercedes?

Tags: Abu Dhabi, Daimler, Kristin Halvorsen, mercedes, Norge, oljefond

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.