“The aim of the Constitutional treaty was to be more readable; the aim of this treaty is to be unreadable… The Constitution aimed to be clear, whereas this treaty had to be unclear. It is a success.”
(Flandreinfo, 23. juni 2007)

At Tysklands dømmende (forfatningsjuridiske) makt fortsatt er så uavhengig av de andre statsmakter at den tør fremsette anmerkninger om Lisboa-traktaten, er nok et symptom på at traktaten på mange måter er en forfatning. (Som Rådet med enstemmighet kan endre ifølge traktaten, hvilket var ett av de punkter forfatningsdomstolen ikke kunne akseptere.) Faktum er at EU-grunnloven (og dermed også Lisboa-traktaten) paa langt naer etablerer en “statsmakt” med videre sentraliserte makter enn de opprinnelige intensjoner i USAs føderale grunnlov (om enn foreløpig ikke i f.eks. utenrikspolitikken). Ser man i traktaten på søylen over EUs enekompetanse og søylen over “delt kompetanse”, der medlemslandene kan utøve sin kompetanse om EU ikke velger å utøve kompetanse, ser man at det er tale om sjokkerende mange områder. Avgjørelsene må riktignok fortsatt tas enten med enstemmighet eller kvalifisert flertall, men de nasjonale parlamenter, for ikke å tale om de nasjonale borgere gjennom valgkanalen, mediekanalen og andre tradisjonelle demokratiske kanaler, har fortsatt svært lite å si.

Og på samme måte som det politiske etablissement i Washington DC gradvis utvidet grunnlovens sentralmakt paa bekostning av delstatene, vil ogsaa hoeyst trolig det politiske etablissement saa vel i Brussel som i de nasjonale institusjoner presse paa for aa oeke EUs makt ytterligere, noeyaktig i samsvar med Romatraktatens intensjoner.