Fra The Suns forside 10. desember 2011.

Mens EU-toget skrangler videre mot noe som kalles en budsjettunion, står Storbritannia tilbake alene på perrongen eller på et selvvalgt sidespor. Landet motsatte seg en ny endring av EU-traktaten i bytte mot at finansbyen City of London skulle unntas for nye finansregler. Det kunne de andre ikke gå med på og det 17. krisemøtet i EU på to år resulterte i et nytt prinsippvedtak hvor detaljene ikke er klare før utpå våren. Det beroliget i hvert fall ikke ”Markedet” som har tatt over styringen av det meste.

Det EUs statsledere ble enige om litt ut på morgenkvisten var at de 17 landene som utgjør €urosonen skal enes om en egen ”budsjettpakt” som kanskje kan bli en traktat. De land som ikke er med i €urosonen kan slutte seg til den. Fire land har tatt betenkningstid for å konsultere sine nasjonale parlamenter. Disse er Sverige, Danmark, Ungarn og Tsjekkia. Slike budsjettregler eller minitraktater kan eventuelt tas inn i de nasjonale grunnlover slik bl.a. Tyskland og Spania allerede har gjort. Forbundskansler Merkels problem er at bakenfor synger forfatningsdomstolen i Karlsruhe som kan si at en budsjettpakt strider mot den tyske grunnloven. Hovedproblemet for alle land er at slike endringer ikke må sendes ut til folkeavstemning slik Irland som regel må. En belgisk avis skriver at forelegges befolkningen i et av EU-landene et spørsmål som inneholder ordet Europa, vil det automatisk bli nei uansett hva spørsmålet er.

Det man er blitt enige om etter et nærmest tysk-fransk diktat er at reglene for underskudd i statsbudsjettene skal strammes ytterligere inn fra dagens 3 prosent til 0,5 prosent av bruttonasjonalprodukt. Ligger man over dette vil det bli straffebestemmelser i form av økonomiske bøter som ilegges mer eller mindre automatisk. EU-domstolen er også tiltenkt en rolle ved å påse at reglene følges og vil muligens kunne ilegge store bøter.

En slik ny budsjettunion som også omtales som en ”fiskalunion” eller ”budsjettkompakt”, skal sørge for at man ikke en gang til kommer i en situasjon hvor statene må bygge opp stor gjeld for å finansiere underskudd på statsbudsjettene. Dette innebærer en slags forhåndsgodkjenning i Europakommisjonen av statsbudsjetter før de vedtas nasjonalt. Tatt i betrakting den taushetsplikt som finnes før et statsbudsjett legges fram, kan dette by på store utfordringer. En del av disse reglene ligger allerede inn i en del av EUs nye fullmakter i en såkalt ”sixpack” som allerede er vedtatt. Toppmøtet har derfor strammet ytterligere inn på det nasjonale økonomiske manøvreringsrommet. Problemet er at ikke noe av dette starter å virke i dag, men kanskje i mars neste år, og dermed er de kortsiktige problemet fortsatt ikke løst. En rente på 33 prosent for greske statsobligasjoner etter møtet viser dette til overmål.

For mange år siden skrev avisen ”The Times” på sin forside: ”Tåke i kanalen, kontinentet er isolert.” I kontinentale aviser er det Storbritannia som omtales som isolert. Den britiske statsminister hylles stort sett av sine mest høyreorienterte medlemmer av Underhuset hvor 80 representanter krevde utmelding av EU for noen uker siden. Alle finansmeglerne i City synes også fornøyd, mens deler av opposisjonen mener at Cameron har satt landet i en håpløs posisjon. Også den liberale og EU-vennlige visestatsminister Clegg er bekymret. Det kan bety at det kommer regler for finansnæringen i London som de ikke lenger får innflytelse på, men som vil gjelde for transaksjoner internt i EU.

Det som skjer nå er en gjentakelse av historien for nøyaktig 20 år siden. Tidlig om morgenen den 9. desember kom den daværende konservative statsminister John Major ut fra toppmøtet og erklærte ”set-, game- og matchball”. Han hadde slått Europa overlegent. Da hadde han motsatt seg at EU skulle drive med arbeidsrettslovgivning og han fikk en opt-out fra den felles framtidige valutaen som da ble kalt Ecu. Det endte opp i det som ble Maastrichttraktatens sosiale protokoll, som omfattet 11 av daværende 12 EU-land. De kunne og kom til å vedta en rekke lover om arbeidstakernes rettigheter, bl.a. om konsernutvalg. Når dette skjedde skulle britene ha igjen sin del av hva møtelokalet kostet. Det samme gjør de nå. Selv om bildet er at Storbritannia sitter alene på gangen, kan det i praksis bli at de 26 andre eller hvor mange det blir, må forlate møtelokalet når det skal drøfte den kommende pakten fordi de ikke kan benytte seg av EUs institusjoner eller konferanselokaler som gjelder for 27 EU-land.

Da John Major overtok etter Margaret Thatcher var utsagnet at UK skulle bli ”in the heart of Europe”. Under pressebriefingen i Maastricht ble det sagt at nå er det bare ”one major obstacle left to agreement and that is Mr. Major himself”.

Da satte landet seg på et sosialt og arbeidsrettslig sidespor hvor de ble stående til nye Labour overtok noen år senere under Tony Blair. Men den sosiale og arbeidsrettslige vogna ble koblet på bakerst og med nødbremsen konstant på. De klarte å bremse den videre utvikling på det arbeidsrettslige området og fikk ytterligere hjelp da utvidelsen med ti nye medlemsland fra Øst-Europa skjedde i 2004.

I disse dager er det flere som minnes det doble ”NON” fra den tidligere franske presidenten Charles de Gaulle. Han ville ikke at Storbritannia skulle komme med blant de da seks EF-land for å bremse integrasjonen i Europa. Det er 50 år siden, men bildet har endret seg lite. Vil landet gå ut av EU? Det er det nok mange på begge sider av kanalen som kan ønske og ville, men alternativene er ikke mange. Det er fortsatt folk i EFTA som husker en lett arrogant stormakt som kunne bruke av sitt uuttømmelige forråd av gloser på sitt eget morsmål når man drøftet skjøre kompromisser. De øvrige EFTA-landene var ikke 100 prosent sikre på betydningen av alle. Men det sto jo i vedtaket, så da var det vel i orden, da.

Britain rule the words.

13 % av franskmennene tror landets økonomi blir bedre over de neste 12 månedene, mot 32% av tyskerne. Illustrasjon: Guardian.

Selv om mange av Europas land til en viss grad deler problemer og utfordringer, har innbyggerne i ulike land ofte forskjellig mening om ting og tang. I en undersøkelse har Guardian/ICM spurt over 5000 mennesker i hvert av følgende store EU-landene; Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Polen og Spania. På noen punkter tegnes et ganske dystert bilde, bl.a. har kun 6 % av de spurte stor tillit til deres folkevalgte. 89 % av de spurte tror heller ikke politikere er ærlige.

Når det gjelder økonomiske utsikter, tror 47 % av de spurte at landets økonomi vil bli dårligere over de neste 12 månedene, mot 20 % som tror den vil bli bedre. Mest pessimistisk er franskmennene (59 % dårligere, 13 % bedre), mens andelen optimistiske er størst i Tyskland (32 %).

Noen motsetninger og funn:
- Regjeringen burde ikke gjøre noen kutt i offentlig forbruk: Spania 17 %, Frankrike 5 %, Tyskland 4 %
- Regjeringen bør fokusere på å redusere nasjonale gjeld ved å kutte i offentlig forbruk: Tyskland 60 %, Polen 19 %
- Regjeringen har brukt for mye penger: Frankrike 79 %, Storbritannia 55 %
- For at folk kan dra til et annet EU-land for å se etter jobb: Spania 67 %, Storbritannia 31 %
- I snitt har 62 % av de spurte ‘liberale’ holdninger, mens 16 % har ‘tradisjonelle’ til spørsmål om ekteskap samt kvinners og homofiles rettigheter

Undersøkelsen er hentet fra den nye artikkelserien “New Europe“, og er et samarbeid mellom Guardian, Der Spiegel, Le Monde, El País og Gazeta Wyborcza.

Forskjeller i BNP per innbygger (PPP) i EUs NUTS-2-regioner; jo mørkere, jo rikere. Obs: laget med 2006-tall. Illustrasjon: Eurostat.

Tall fra Eurostat viser at det fortsatt er store forskjeller mellom østlige og vestlige deler av Europa når det gjelder hvor mye penger folk har å rutte med. Men det er noen unntak. Praha-regionen i Tsjekkia og Bratislava-regionen i Slovakia er henholdsvis nr 6 og 9 på listen over EUs 271 såkalte NUTS-2-regioner. Dette er bl.a. høyere på listen enn hva noen region i Østerrike, Finland eller Italia kan skryte av.

BNP per innbygger målt i kjøpekraft (PPP) varierer fra 28 % av EUs gjennomsnitt i Severozapaden, Bulgaria til 343 % i Inner London. Sagt på en annen måte, mellom 7 100 Euro i Severozapaden og 85 800 i London. EU-snittet var 25 100 Euro i 2008, som tallene er hentet fra.

Blant andre rike regioner finner vi Luxembourg (279 %), Brussel (216 %), Groningen (198 %) og Hamburg (188 %). Av de 40 regionene hvor kjøpekraften er minst 125 % av gjennomsnitt ligger flest i Tyskland (10), Nederland (5), Østerrike (4) og Storbritannia (4). 64 regioner hadde en kjøpekraft som var mindre enn 75 % av gjennomsnittet, hvorav mange ligger i Polen (15), Tsjekkia (7), Romania (7), Bulgaria (6) og Ungarn (6). De 8 regionene med minst kjøpekraft, med under 40 % av snittet, hører alle hjemme i Bulgaria og Romania.

Mange tyskere føler de betalte vel mye i krisehjelp til Irland og Hellas. Det er i så måte interessant å lese at sørlige og østlige deler av Irland er rikere enn mange tyske regioner. Slovakia på sin side sa i fjor høst nei til å stå som garantist for hjelpepakken til det konkurstruede Hellas med begrunnelsen at Slovakia var langt fattigere. Men Bratislava-regionen har mer å rutte med (41 800 Euro) enn hva den rikeste i Hellas har (28 300).

Nå kan man selvfølgelig diskutere hvorvidt måten landene har blitt delt opp i regioner har ”skylden” for noen av disse utslagene. Og som Eurostat påpeker, pendling påvirker også resultatene.

(via euobserver)

Avkledd. Den irske statsministeren Brian Cowen avbildes uten klær av tegneren Cavanagh. Cowen får skylden for at Irland har gått fra å være økonomisk tigergutt til å bli tiggergutt. Tegning: Alan Cavanagh, CC

Irland tar imot hjelp fra EU for å redde landets banker. Men landets omstridte statsminister Brian Cowen vil ikke ta skylden for at det har gått aldeles galt med den irske “tigergutt”.

_ Jeg er ikke busemannen dere leter etter, sa Cowen til sine kritikere. Hans regjering besluttet i helgen å be om hjelp fra EU og det internasjonale pengefondet IMF etter flere uker med stadig større problemer med å stoppe ettervirkningen av finanskrisen. Irland har opparbeidet seg budsjettunderskudd på over 30 prosent av BNP, men kravet for å være med i euroen er tre prosent. Landet har også måtte betale høy risikorente for å oppta nye lån.

Den irske økonomien var i flere år forbilde for markedsliberale økonomer i Europa og USA. Lave skatter og næringslivsvennlig politikk sørget for en flom av investorer fra begge sider av Atlanteren. Men nå er tigergutt blitt tiggergutt. Landets mest kjente forretningsmann, Ryanair-sjefen Michael O´Leary er blant dem som mener politikerne har skylda. I helgen var han på åpningen av en ny terminal på flyplassen i Dublin utkledd som begravelsesagent.

_ Dette er en passende sted å ønske IMF-representanten velkommen og minne dem på hvorfor Irland er konkurs. Vi har et digert eiendomsutviklingsselskap her ute som drives av inkompetente byråkrater, sa O´Leary til avisen Financial Times.

Prisen for å be om EUs hjelp kan bli at Irland må øke sitt skattenivå nærmere naboene i Europa. Landets lave selskapsskatt på 12,5 prosent har lokket mange investorer til landet. De fleste andre euro-land har et skattenivå rundt 20-25 prosent for bedrifter og har kritisert Irland for “sosial dumping”.

Irland trenger 90 milliarder euro (over 700 milliarder kroner) for å stabilisere sine to skakkjørte banker – Allied Irish og Anglo Irish. Det er noe mindre enn Hellas fikk i mai (110 milliarder euro), men beløpet kan bli større om nødvendig. Storbritannia og Sverige er også med på støtteaksjonen – selv om de ikke er euro-medlemmer.

Britiske banker er de største kreditorene i irske banker – fulgt av tyske og franske. EU finansierer to tredeler og det internasjonale pengfondet, IMF, en tredel av hjelpen til Irland.

I Irland frykter næringsliv og politikere for landets økonomiske selvstendighet. Hjelpepakken får følge av et fire års regime der EU, IMF og den europeiske sentralbanken vil ha et ord med i laget på de fleste økonomiske avgjørelser.  Hjelpepakken er sågar blitt sammenlignet med landets tap av selvstendighet på 1600-tallet da den engelske krigeren, Oliver Cromwell, herjet landet – og underla det England.

Sir Humphrey forklarer britisk utenrikspolitikk for naiv statsråd.

Statsminister David Cameron har vært i Tyrkia og snakket varmt for snarlig tyrkisk inntreden i EU. Jeg kan ikke noe for det. Hver gang britene går inn for ytterligere utvidelse av EU, må jeg tenke på en episode av “Javel, statsråd” der departementsråd sir Humphrey belærer den ferske minister Hacker om britisk EU-strategi (EF het det nok da, men poenget holder ennå — her snakker vi de lange linjer):

Sir Humphrey: Minister, Britain has had the same foreign policy objective for at least the last five hundred years: to create a disunited Europe. In that cause we have fought with the Dutch against the Spanish, with the Germans against the French, with the French and Italians against the Germans, and with the French against the Germans and Italians. Divide and rule, you see. Why should we change now, when it’s worked so well?
Hacker: That’s all ancient history, surely?
Sir Humphrey: Yes, and current policy. We had to break the whole thing [the EEC] up, so we had to get inside. We tried to break it up from the outside, but that wouldn’t work. Now that we’re inside we can make a complete pig’s breakfast of the whole thing: set the Germans against the French, the French against the Italians, the Italians against the Dutch. The Foreign Office is terribly pleased; it’s just like old times.
Hacker: But surely we’re all committed to the European ideal?
Sir Humphrey: [chuckles] Really, Minister.
Hacker: If not, why are we pushing for an increase in the membership?
Sir Humphrey: Well, for the same reason. It’s just like the United Nations, in fact; the more members it has, the more arguments it can stir up, the more futile and impotent it becomes.
Hacker: What appalling cynicism.
Sir Humphrey: Yes… We call it diplomacy, Minister.

Se klippet på YouTube!

Europa i tid og rom. Her er endelig kartet som forklarer hvem som er hvor i Europas politiske system. Grafikk: Wikimedia Commons

EUs toppmøte i Brussel er i gang og mens vi venter på hva de 27 regjeringssjefene finner på denne gang, kan vi studere denne interessante grafikken over Europas politiske system. I midten finner vi kjernen av 14 EU-land som er med på alt EU har funnet på (økonomisk union gjennom euro, politisk union gjennom medlemskap og sikkerhetssamarbeidet gjennom Schengen-avtalen (som Norge er med i uten å være medlem i EU).

Norges rolle er slett ikke så marginal, ifølge kartet over europeiske satelitters baner. Vi er mer sentral i europeisk samarbeid enn både Vatikanstaten, Sveits, Tyrkia og Russland. Irland og Storbritannia er for eksempel ikke med i Schengen, men medlem i euroen (Irland) eller den politiske unionen (både Irland og Storbritannia).

To sentrale norske europeere har meldt seg i mediebildet før toppmøtet – den ene fra Europas indre – den andre fra Europa ytre rom. Statsminister Jens Stoltenberg møtte viktige EU-topper  i Brussel før toppmøtet og sa i intervjuer med europeiske medier sa Norge ikke er upåvirket av euro-krisen siden vi er en del av det indre marked og har 70 prosent av vår eksport til EU.

Hans gamle rival, Thorbjørn Jagland, er omsider oppdaget av mediene i skyggenes dal i Europarådet, og uttaler seg om forbud mot burkaer til magasinet Der Spiegel. Men ifølge grafikken over befinner han seg da også i de ytre satelittbaner av det europeiske samarbeidet.

(Klikk på bildet for å se kartet i stor størrelse, eller klikk her)

Etter utvidelsene i 2004 og 2007 har EU 27 medlemsland. Illustrasjon: eu2007.pt

EU-utvidelsene i 2004 og 2007 som ga medlemskap til 12 østeuropeiske land har ikke helt fått de organisatoriske konsekvensene man kunne trodd på forhånd, i følge en ny studie utført ved Comenius University i Bratislava.

Til tross for spesielle interesser i noen policyområder (som energisikkerhet) har ikke de østeuropeiske landene i særlig stor grad klart å bli agendasettere i EU. Heller ikke regionale konstellasjoner som Visegrad-landene har klart å ta initiativ til noen større saker.

Beslutningstakingsprosessen i EU har ikke lidd av utvidelsene, noe mange fryktet på forhånd. I de saker hvor Ministerrådet benytter seg av kvalifisert flertall, stemmer i gjennomsnitt 93,7 prosent av EU-landene for.

I 2009 var det 150 tilfeller hvor kvalifisert flertall ble benyttet. Mens en rekke østeuropeiske land som f.eks. Tsjekkia, Ungarn, Polen og Bulgaria ikke motsatte seg en eneste sak, støttet Storbritannia 88,6 prosent, Østerrike 86 prosent og Danmark kun 74 prosent av sakene.

Forestillingen om at de nye østeuropeiske medlemmene skulle hindre økt integrasjon av EU ser altså ikke helt ut til å holde stand.

We agree that the British Government will be a positive participant in the European Union, playing a strong and positive role with our partners, with the goal of ensuring that all the nations of Europe are equipped to face the challenges of the 21st century: global competitiveness, global warming and global poverty.

We agree that there should be no further transfer of sovereignty or powers over the course of the next Parliament. We will examine the balance of the EU’s existing competences and will, in particular, work to limit the application of the Working Time Directive in the United Kingdom.

We agree that we will amend the 1972 European Communities Act so that any proposed future Treaty that transferred areas of power, or competences, would be subject to a referendum on that Treaty – a ‘referendum lock’. We will amend the 1972 European Communities Act so that the use of any passerelle would require primary legislation.

We will examine the case for a United Kingdom Sovereignty Bill to make it clear that ultimate authority remains with Parliament.

We agree that Britain will not join or prepare to join the Euro in this Parliament.

We agree that we will strongly defend the UK’s national interests in the forthcoming EU budget negotiations and that the EU budget should only focus on those areas where the EU can add value.

We agree that we will press for the European Parliament only to have one seat, in Brussels.

We agree that we will approach forthcoming legislation in the area of criminal justice on a case by case basis, with a view to maximising our country’s security, protecting Britain’s civil liberties and preserving the integrity of our criminal justice system. Britain will not participate in the establishment of any European Public Prosecutor.

OPPDATERING: Kosmopolito har en god analyse av hva dette betyr for britenes forhold til EU under Cameron-Clegg.

Vulkanasken fra Island ligger som et monster over Europa. Grafikk: Met Office/VG

Det er ikke måte på hvordan lille Island herjer med Europa om dagen. Nylig brakte VG denne skremmende grafiske fremstillingen av askeskyen fra vulkanen Eyjafjallajökull. Monsteret som svever over Europa rammer stadig nye områder og koster milliarder av euro (og kroner) i innstilte fly og strandede passasjerer. Det smerter i en europeisk økonomi som sårt kunne trenge stabilitet og et optimistisk oppsving.

Men Island byr på flere skumle nyheter. Idag bringer Aftenposten meldingen om at Interpol har utstedt arrestordre på den tidligere styrelederen i den konkursrammede islandske banken Kaupthing, Sigurdur Einarsson.

Et og et halvt år etter at krisen i landet utløste den internasjonale finanskrisen høsten 2008 er det altså omsider tid for å ta tak i noen av de ansvarlige. På Island diskuteres det høylytt hvem som bør stilles for retten av “heltene” – nå skurkene – fra den gylne tiden da Island levde over evne og var et av verdens rikeste land.

Men islendingene er ikke bare glade for oppmerksomheten.

_ Vi er litt glade for at grekerne har overtatt overskriftene for en stund, sa den islandske TV-journalisten Ingolfur Bjarni Sigfusson på debattmøtet “Island og EU – bare en flørt?” i den nordiske ambassadebygningen i Berlin denne uken.

_ Men askeskyen viser i alle fall at Island ikke er sååå langt vekk fra Europa. Vi tilhører Europa på de fleste områder med unntak av den geologiske, sa ambassadør Gunnar Snorri Gunnarsson.

Island søkte om EU-medlemskap da alt så mørkt ut ifjor sommer. Prisen for å ha verdens minste valuta for drøye 300 000 mennesker så ut til å være for høy. Men siden har stemningen snudd. Islendingenes flørt med EU kjølnet betraktelig da to av EU-landene, Nederland og Storbritannia, krevde at landet skulle erstatte tapene deres borgere hadde hatt på investeringer i den islandske nettbanken Icesave.

Islendingene avviste sin egen regjerings forslag for å løse Icesave-krisen og nå venter både EU og islendingene på at Icesave-striden skal løses før det blir fortgang i forhandlingene.

_ Sett fra EU er Icesave et problem mellom disse landene og ikke et problem mellom Island og EU, sa nederlenderen Willem Noe som leder forhandlingene med Island i EU-kommisjonen. Han tror medlemskapforhandlingene kan være ferdig om et drøyt år. Dersom det blir ja i en folkeavstemning kan et islandsk EU-medlemskap være klart i 2013. Da er det også valgår i Norge…..så det blir spennende!

Den islandske journalisten Ingolfur Bjarni Sigfusson tror derimot Icesave-saken har skadet foholdet til EU massivt. Minnene om torskekrigen med britene på 1970-tallet er høyst levende på Island og de har ikke glemt at den britiske regjeringen under Icesave-kollapsen tok i bruk anti-terror-lover i forsøket på å få tak i de islandske pengene. Islendingene stoler ikke på en EU-partner Storbritannia.

_ EU kan komme til å gjøre samme feil som de gjorde med Norge ved å presse dem for hardt. Det slår tilbake på stemningen i befolkningen og man risikerer et nei, mente den tidligere tyske EU-ambassadøren Dietrich von Kyaw som var med på forhandlingene i Norge før folkeavstemningen i 1994.

Stemningen har allerede snudd på Island og det store flertallet som var for EU for to år siden er nå like massivt mot.

_ Islendinger føler seg ikke som europeere, mente Sigfusson.

Den islandske ambassadøren Gunnarsson var litt mer optimistisk. 80 prosent av Islands handel er med EU og landet har fulgt EUs lover siden 1992 gjennom EØS-avtalen. EU og Island er allerede tett på hverandre i mange sammenhenger.

_ Det er tradisjon for lang forlovelsestid på Island, sa Gunnarsson, det kan komme barn i mellomtiden og det kan være avstand mellom partene. Men etter fem barn og 20 år er det tid for bryllup.

Bilder av Dan Chung, The Guardian.