This article titled “Ratko Mladić’s arrest is a huge step to Serb moral rehabilitation” was written by Misha Glenny, for The Guardian on Friday 27th May 2011 08.00 UTC

It was fitting that Serbia’s president, Boris Tadić, himself announced the arrest of Ratko Mladić in Belgrade. Nobody has put in a greater effort to run down the indicted war crimes suspect than Tadić. For years, foreign governments and, above all, the chief prosecutor of the Hague tribunal, have accused him of not having done enough to find the former Bosnian Serb general. They implied that Tadić was frightened that a nationalist backlash in the event of Mladić being arrested might even lead to the toppling of his government.

His own prime minister Vojislav Kostunica – until he left office in 2008 – systematically dragged his feet during the hunt for Mladić, and some diplomats suspected he hindered the investigation. Tadić, by contrast, placed the capture of Mladić at the top of his political agenda from the moment he was elected president in 2004. He knew full well that until that happened, Serbia’s aspiration to join the EU would be blocked.

In his previous incarnation as minister of defence, Tadić had undertaken a root-and-branch reform of the Serbian military, which included breaking up the military intelligence operatives suspected of forming the backbone of Mladić’s supporters when he went into hiding. Tadić also oversaw the reform of Serbia’s domestic intelligence service, bringing in younger agents who were less susceptible to the old yet hugely powerful secret police network built up under communism before the break-up of Yugoslavia.

While in public, western governments have criticised Tadić for not doing enough on Mladić, and maintained debilitating sanctions at the request of the Hague tribunal, behind the scenes Tadić permitted an unprecedented level of co-operation between his security forces and western intelligence agents. Their number one goal was to find and extradite Mladić.

Like his friend, and sometime mentor, Zoran Djindjic – the reforming Serbian prime minister assassinated by dissident nationalist paramilitaries in 2003 – Tadić’s greatest asset has been his determination to face down conservative and nationalist forces who threaten disruption. The president had witnessed how the earlier arrests and extradition to the Hague of the toppled Serbian dictator, Slobodan Milosevic, and the Bosnian Serb military leader, Radovan Karadzic, had not triggered a nationalist revolt. Serbs merely shrugged their shoulders.

It was often argued that Mladić was different and that, as a military man, he would act as a more powerful magnet to the malcontents in Serbia ready to exploit the widespread disaffection resulting from the current economic crisis. That is almost certainly not going to happen. It is undoubtedly true that many Serbs are still convinced that the west has singled out Serbia for special punishment in the wake of the conflict of the 1990s. But they are not going to sacrifice the benefits that they will accrue from EU membership out of spite. Most Serbs inside Serbia are no longer interested in the fate of Mladić; possibly they never were. The pull of the EU long ago trumped the mystique surrounding the wartime leader.

Furthermore, enough has now been published and broadcast in Serbia for people to realise that Mladić was not the knight in shining armour many once thought he was. The first chink had appeared a year before the notorious massacre at Srebrenica, when his daughter, Ana – seemingly distraught at her father’s growing reputation as a mass murderer – committed suicide in Belgrade.

It is again thanks to Tadić that the revelations about Mladić’s psychopathic tendencies have been properly aired in Serbia. He has taken the lead in denouncing the bloody crimes committed by the Bosnian Serb forces as well as atrocities such as the mass killing at Ovcara in Croatia and the siege of Vukovar. He has bowed down and sought forgiveness for these events on behalf of Serbia.

These courageous acts have received little media attention outside the former Yugoslavia. But the arrest of Mladić is the final proof that Tadić is a man of deeds as well as words.

Most of the obstacles blocking Serbia’s path to EU membership will now be lifted. But this does not mean that peace and harmony are about to break out in the region. Serbia continues to face one huge, unresolved issue – the constitutional mess surrounding Kosovo, which has been recognised as independent by most EU countries but which Serbia and one or two allies refuse to accept. Although Serbia and Kosovo are engaged in exploratory talks to overcome these difficulties, at the moment the two sides seem to be extremely far apart.

But that is overwhelmingly a political issue. What Boris Tadić has done with Mladić is to take a huge step towards the moral rehabilitation of Serbs and Serbia whose reputation was so catastrophically compromised by the wars of the 1990s. He deserves our support and respect.

guardian.co.uk © Guardian News & Media Limited 2010

Published via the Guardian News Feed plugin for WordPress.

• the direct involvement in the genocide committed after the fall of Srebrenica in July 1995;
• the killing of close to 8,000 men and boys following the fall of this enclave;
• the terror inflicted upon civilians during the 1992-1995 siege of Sarajevo;
• the widespread campaign of persecutions, deportation, torture and murders during 1992 in large parts of Bosnia and Herzegovina, including infamous detention camps like Omarska, Keraterm, Manjača and Trnopolje in northwestern Bosnia and Herzegovina.

Mladic har vært etterlyst av krigsforbryterdomstolen siden 25. juli 1995.

Balkan-forskeren Florian Bieber skriver om arrestasjonen av Divjak:

The arrest of Divjak is even more ironic. Not only does he come from a Serb family, opting to defend Bosnia and standing for a multiethnic society, he has remained moderate and without bitterness after the war. While he was retired after the war because a Serb general no longer fit into the ethnic categories imposed at Dayton, he once told me that he was grateful to have more time to work on humanitarian projects. Pursuing this case is doing Serbia and the domestic war crimes chamber a great disservice. It undermines the credibility of the Serbian war crimes chamber and other European countries might have to start thinking twice as to whether to executed Serbian arrest warrants.

Det dukker stadig opp krav om at Serbia må få ta nye skritt mot EU-medlemskap, selv om Mladic ennå ikke er arrestert og sendt til Haag. Stadige forsøk på dårlig begrunnede utleveringskrav mot bosniske politikere og eks-militære kan bare skade Serbias sak.

Bakgrunn:

• En profil av Divjak som New York Times publiserte i 1992
• Intervju med Divjak om Dobrovoljacka.

13 europeiske nasjoner deltar i VM i Sør-Afrika, og flere er blant favorittene til å løfte den store pokalen 11. juli. Illustrasjon: www.worldcupswallpapers.com.

Fotball-VM har avspark i dag, og 13 europeiske nasjoner er blant deltakerlandene. Dessverre er Norge ikke med – skjønt det er kanskje ikke så mange utenfor Norges grenser som savner Norge. Danske Nikolas Bendtner gjør i hvert fall ikke det.

Som vanlig er flere av de europeiske lagene blant favorittene, sammen med i første rekke Argentina og ikke minst Brasil (som ifølge analytikere hos Danske Bank vil vinne VM). Tiden vil vise om vi får en reprise av 2006, da bare europeiske land var igjen da man kom så langt som til semifinalene.

Mer utførlige oversikter er å finne på mange nettsider, som for eksempel hos VG eller Nettavisen. Ivrige lesere av de nettsidene vil nok kjenne igjen noen argumenter her. Det er forøvrig ikke lett å predikere eksakt hvem som vil vinne eller hvor langt de ulike landene vil gå; tidligere landslagssjef Semb mener for eksempel at 9 land kan stikke av med seieren. Men her er i hvert fall en oversikt over europeiske deltakere, rangert etter hvor langt undertegnede tror de vil nå (synkende rekkefølge).

Spania: Er for mange en favoritt til å vinne turneringen. Statistisk sett blir det vanskelig for Spania. Sist gang en regjerende europamester vant VM var i 1974, da Vest-Tyskland tok hjem seieren. Men de slapp å transportere pokalen langt, de spilte nemlig på hjemmebane, noe som må sies å være en stor fordel i et slikt mesterskap. I tillegg har Spania for vane å ikke gjøre sitt aller beste i VM, og har aldri klart medalje i VM før. Men med Xavi, Iniesta, Fabregas, Torres og David Villa blant spillerne å velge fra kan det være at tiden er inne for å endre på det (og nevnte Fabregas og Torres er ikke engang garantert en plass i startoppstillingen). Riktignok har noen av nøkkelspillerne vært skadet til inntil nylig, men 6-0 over Polen nylig viser at storformen er inne. Har knapt tapt en kamp de par siste årene. (Artikkel fortsetter under bildet.)

Vil få mer å juble for? Spania vant EM i 2008. CC: cabezadeturco

Nederland: En av favorittene, som har mange strenger å spille på offensivt. For Nederland sin del får man håpe at Robben, som har vært blant Europas aller beste spillere hittil i år, ikke får flere smeller og kan spille hele turneringen. Ellers vet jo også Sneijder, van der Vaart, Van Persie, Kuyt og Huntelaar hvor målet står… Er i en ganske tøff gruppe, noe som betyr at de må levere fra første kamp av, noe som ikke behøver å være noe klar ulempe. 6-1 over Ungarn og 4-1 over Ghana nylig viser at de blir å regne med. I følge min plan blir det reprise av ’74 og ’78, hvor de var tapende finalist.

England: Hvis spillere som Lampard (31) og Gerrard (30) skal gjøre det stort i VM med England er kanskje dette siste sjanse. Har bare kommet lengre enn kvartfinale ved en anledning (1990) siden de vant på hjemmebande i 1966, men hvis Rooney fortsetter storformen og de to nevnte midtbanekjempene utfyller hverandre bedre enn tidligere, er en ny semifinale innen rekkevidde. Gruppespillet er ganske grei skuring, noe The Sun ikke la særlig skjul på. Også får vi for Englands del håpe de slipper unna for mange straffesparkkonkurranser i sluttspillet…

Italia: Italia er regjerende verdensmester, og å forsvare tittelen er ikke lett – skjønt Italia har faktisk klart det tidligere (vant i ’34 og ’38), i likhet med Brasil i ’58 og ’62. Hvorvidt laget er ’sultent’ nok og slagkraftig nok offensivt til å gjenta bedriften spørs derimot. Må kanskje klare seg uten playmaker Andrea Pirlo i deler av eller hele mesterskapet. De siste treningskampene (1-2 Mexico, 1-1 Sveits) har heller ikke vært veldig oppmuntrende for mesterne. Ryker nok for Spania i kvartfinalen.

Tyskland: Mange lag har fått skader på sentrale spillere i ukene før VM, men få må klare seg uten en så sentral skikkelse som Tyskland må i Ballacks tilfelle. Det er ikke bare bare å overta det kapteinsbindet, noe Philip Lahm raskt fikk merke. Skjønt fraværet av Ballack skal kanskje ikke overdrives; når det tyske ”lagmaskineriet” først kommer skikkelig i gang, er det ikke lett å stoppe. Noe som ble bevist med finale i 2002 og bronsefinale i 2006. Har en del unge spillere som har slått gjennom relativt nylig, samt en rekke spillerne som kom til CL-finalen med Bayern. Tipper Tyskland ryker mot Argentina i kvartfinalen, noe som vil bety at Argentina for ”hevn” for tilsvarende tap for fire år siden – for bare håpe spillerne forholder seg litt roligere enn hva som var tilfellet den gang.

Frankrike: Ble bare nr 2 i sin kvalikkgruppe og måtte dermed ut i playoff mot Irland – og de fleste husker nok oppstyret rundt Thierry Henrys ivrige håndbruk som avgjorde. Spiller for spiller har Frankrike et OK lag, men å si at det sprudler av det ville være å ta i. 0-1 for Kina og 1-1 mot Tunisia er blant de siste resultatene, og ikke akkurat noe å skryte av. Forhåpentligvis takler Ribery sine problemer bedre enn han gjorde mot Lyon i Champions League. Kuriositet: trener Raymond Domenech, som av Eric Cantona ble betegnet som den verste franske treneren siden Ludvig XVI, ble nylig kåret til VMs mest usympatiske landslagssjef…

Serbia: Vant sin kvalifiseringsgruppe foran Frankrike, og har av enkelte blitt fremmet som en mulig overraskelse i VM. 0-1 for New Zealand nylig bidro kanskje ikke til å øke de forventningene, men laget har en del gode spillere. Forsvarslinjen fra Premier League/Serie A er solid og med Vidic som en naturlig leder, og i tillegg til Inters Stankovic har man spennende navn som Jovanovic, Krasis, Pantelic og Zigic. Ryker nok for England i 1/8-finalen.

Ferdig etter gruppespillet (?)

Portugal: Måtte ut i playoff mot Bosnia (2 x 1-0) for å sikre VM-billetten etter å ha havnet bak Danmark i kvalifiseringen. Har kommet i en vanskelig gruppe med Brasil og Elfenbenskysten, Nani må stå over VM med skade mens Ronaldo fortsatt må tåle spørsmål om hvorfor han ikke klarer å levere i samme grad på landslaget som han gjør på klubblag. Absolutt en bra 11’er, men litt lite målfarlige. Kan så klart være at de tar seg videre og da gjerne på bekostning av Elfenbenskysten, men gambler på at de bare blir nr 3 i gruppen sin. (Artikkel fortsetter under bildet.)

Ikke videre fra gruppespillet? Portugal må slå ut enten Brasil eller Elfenbenskysten for å gå videre. Her fra en kamp i 2008-EM. Foto: www.football-wallpapers.com.

Danmark: Tiden da det danske landslaget sjarmerte norske hjerter er muligens forbi. Det danske laget synes heller ikke å være i sin beste form for tiden: For første gang under Morten Olsens ledelse har laget nylig tapt to kamper på rad (0-1 for Sør-Afrika, 0-1 for Australia). Laget kom foran Portugal og Sverige i kvalifiseringen, noe som jo er et godt tegn, og er samtidig eneste nordiske representant noe som kanskje burde gjøre sitt til at man burde heie ekstra på danskene. Men de er kommet i en vanskelig gruppe, og skulle de klare å gå videre, møter man antagelig Italia. Den danske dynamitten vi ble presentert for i bl.a. ’86-VM er ikke hva den engang var.

Hellas: Det er tvilsomt om hvorvidt fotball-VM vil bli en kjærkommen opptur for Hellas, slik at de kunne glemme finanskrise, streik og opptøyer for en stakket stund. Landet endte bak Sveits i kvalifiseringen, og skal slite for å ta 2. plassen i gruppen foran Nigeria og Sør-Korea (1. plassen går til Argentina). Dette er Hellas sitt 2. VM (eneste gang hittil var USA 1994), og forhåpentligvis klarer de å skore mål denne gangen. For å gå videre må nok lagets stjerne, trener Otto Rehhagel, treffe med taktikken slik han gjorde det i EM 2004 da Hellas ”noe” overraskende gikk helt til topps.

Slovakia, Slovenia og Sveits vil også alle få problemer med å ta seg videre. Slovakia vant noe overraskende sin kvalikkgruppe med bl.a. Slovenia, Tsjekkia og Polen, og har en del talentfulle spillere som Marek Hamsik, Miroslav Stoch og Vladimir Weiss – samt tidligere Rosenborg-spiller Marek Sapara. Og det er ikke umulig å ta seg videre; Italia bør bli gruppevinner, men Slovakia kan tufte Paraguay. Skulle de bli nr 2, møter de antagelig Nederland i neste kamp…

Slovenia kom seg nevnt bak Slovakia i kvalifiseringen, men foran Tsjekkia og slo ut Russland i playoff (noe FIFA kanskje ikke er så glade for…). Har ikke de største profilene; god keeper i Handanovic, og en del nordmenn er sikkert spente på å se hvordan Robert Koren vil gjøre det. Kjemper i utgangspunktet med USA om 2. plassen i gruppa, og kan nok være en fordel at de møter England i siste gruppespillskamp. Hvis England da allerede er kvalifisert, kan det fort bli minst ett poeng.

Sveits’ mulighet består i at de er i en overkommelig gruppe (hvis en ser bort fra Spania…), skjønt 3 tap og 1 uavgjort på de siste kampene mot Uruguay, Norge, Israel og Costa Rica lover ikke så godt. Stjernen (hvis det ikke blir å tøye begrepet for mye) Alexander Frei er småskadet og må antagelig stå over mot Spania.

Gravsteinene i minnesmerket etter massakren i Srebrenica. Foto: CC/Mikael Büker

Debatten i Beograd tok 13 timer og var svært intens. Men i morgentimene onsdag ble det serbiske parlamentet endelig enige om en resolusjon som beklaget drapene som serbisk milits utførte på rundt 8 000 muslimske gutter og menn i den bosnisk-serbiske byen Srebrenica i 1995.

Resolusjonen fordømmer  overgrepene og beklager dem overfor de overlevendes familier. Den ble vedtatt med en knapp majoritet. Men de serbiske politikerne unngikk å omtale massakren som et folkemord.

Likevel kan vedtaket få stor betydning for Serbias sjanser til å bli medlem av EU. Arven fra Balkan-krigene på 90-tallet ligger som et blyteppe over serbernes bestrebelser på å bli opptatt i det gode selskap. Særlig unge mennesker ønsker en fremtid utenfor fortidens krigerske skygger. Serbia håper å sende sin EU-søknad neste år.

The 50 were selected through the “Europe for Everyone” project because they all showed exceptional leadership skills and hard work in helping their communities. Among the passengers there are humanitarian workers, students who have had excellent showings in international competitions, firefighters and doctors who have saved people’s lives.

Turen ble betalt av staten, EU-kommisjonen og Frankrikes, Tysklands og Italias ambassader. De 50 skal besøke både Brussel, Roma, Berlin og Paris.

I Makedonia samlet tusenvis av folk seg på den sentrale plassen i Skopje for å feire fredag kveld. Og Montenegro markerer visumfriheten ved å sende 100 medborgere til Roma på søndag.

OPPDATERING: Vesna Peric Zimonjic skriver i Independent om hva visumfrihet betyr for folk flest i en region som hadde vent seg til dette godet før det ble revet vekk fra dem i den destruktive nasjonalismen som ledet til og fulgte Jugoslavias sammenbrudd:

To many young people, family tales of night drives to Trieste in northern Italy for a day of shopping, of weekends in Munich, Venice or Rome seemed like fairy tales. In the past, hundreds of thousands of Yugoslavs spent their summers travelling freely around the continent – but their children grew up knowing none of this, and many fell for Milosevic propaganda in the Nineties which claimed that the imposition of visas was part of an international conspiracy against their freedom-loving nation. As the rumours of impending visa-free travel gained credibility last summer, thousands rushed to police stations to apply for the new, EU-style biometric passports. So far, more than 1.5 million out of 7.4 million Serbs have been issued with them.

Se også en analyse av hva visumfriheten betyr for landene på Balkan.

Den styrende treparti-koalisjonen i Nederland sier nå at de ser klare positive utviklingstrekk i Serbia. Man mener fremdeles at samtaler om EU-medlemskap kun kan starte når Serbia fult ut samarbeider med FN-tribunalet, men er villig til å la aktor Serge Brammertz avgjøre dette.

Brammertz vil komme med sin raport om serbisk samarbeidsvilje 3. desember, og deretter vil Nederland vurdere om de dropper det absolutte kravet om at Mladic må pågripes og utleveres til Haag. Nederland forventer at Brammertz’ rapport vil være positiv. Tidligere i år slakket de på visumreglene for serbiske studenter og ga Serbia handelsfordeler innenfor EU.

Denne uken varslet Serbia at de vil søke om EU-medlemskap før nyttår.

EU-kommisjonen la i juli frem forslag om at borgere fra Serbia, Makedonia og Montenegro skal kunne reise visumfritt innen Schengen fra neste år. Europaparlamentet stemte torsdag for at visumfriheten innføres allerede fra 19. desember.

• Vetovåpenet: Det er en kinkig sak at eks-jugoslaviske stater entrer EU på ulike tidspunkter. Grensetvisten mellom Slovenia og Kroatia lammet forhandlingene med kroatene i månedsvis. Man kan med god grunn frykte tilsvarende taktikk fra f.eks. kroatene. Det er nok av gamle regninger å gjøre opp. Hvordan vil de benytte seg av innenfor-status ved evt. forhandlinger med Serbia eller Bosnia-Hercegovina? “Det er en fare for at de som kommer inn får en veldig god forhandlingssituasjon,” sa Gerhard Almer fra tysk UD. Han luftet en teoretisk løsning — et “Big bang”, der alle landene blir medlem samtidig, som med øst-europeerne i 2004. Men dette liker de ikke i Brussel, skyndte han seg å legge til. Generaldirektør for utvidelse i Kommisjonen Michael Leigh sa at man må stå på prinsippet om at uenighet mellom to land må løses mellom de to landene — til syvende og sist er de suverene stater. Men Kommisjonen vil bidra med rådgivning, slik de gjorde på intensivt vis i striden mellom Slovenia og Kroatia.
• Ingen jubel: EU har troverdighetsunderskudd i regionen, sa forsker Solveig Richter. Da Kommisjonen kom med sin rapport med gode nyheter nylig, var det bare avmålte reaksjoner i landene. Man vinner ikke valg på EU-begeistring, samtidig er medlemskapsperspektivet det eneste virkemidlet man har for å dempe nasjonalismen i regionen. Utvidelsesprosessen har langt fra noe solid fundament: Mye vil avhenge av Kommisjonens styrke i spillet i Brussel, og hvor sterke de utvidelsesskeptiske landene vil være.
• Palestina midt i Europa: Den tyske EU-parlamentarikeren Doris Pack, som etter eget utsagn bruker mesteparten av tiden sin på Balkan-spørsmål, advarte inntrengende mot faren for sammenbrudd i Bosnia. “Vi vil ikke ha et Palestina midt i Europa,” sa hun. Bryter Bosnia sammen, går én del til Serbia og en til Kroatia, og en liten del blir igjen til de muslimske bosnjakene. Hun mener EU har vært altfor lite aktive med å presse fram forfatningsreform i Bosnia, der institusjonsvirvaret fra Dayton-avtalen lammer det politiske systemet (den siste tidens handlekraft i visumspørsmålet er et sjeldent lyspunkt).

Det er nok å gjøre i forhandlingene framover, minte Leigh forsamlingen nøkternt på. Ved siden av de gamle regningene og de spesielle utfordringene i Bosnia og Kosovo, er det reelle problemer med fundamentale rettsstatsspørsmål (uavhengige og effektive domstoler), organisert kriminalitet og korrupsjon og regional forsoning. Leigh trakk også fram at det gjenstår et betydelig arbeid med å forklare offentligheten i de eksisterende medlemslandene hvorfor ytterligere utvidelse er ønskelig.

Da gjenstår fra resten av eks-Jugoslavia Serbia, Montenegro, Bosnia-Hercegovina og Kosovo, og på Vest-Balkan for øvrig Albania. Montenegro og Albania har søkt, Serbia må “bare” få fakket Ratko Mladic først, ellers gjør de god framgang. Rapporten Rehn la fram i dag er som ventet ikke særlig positiv til Bosnia:

Bosnia and Herzegovina urgently needs to speed up key reforms. The country’s European future requires a shared vision on the overall direction of the country by its leadership, the political will to meet European integration requirements and to meet the conditions which have been set for the closure of the OHR.

Alt ved det gamle? Nei, kanskje ikke. Utrolig nok, noe kan være i ferd med å skje i Bosnia som Kommisjonen kanskje ikke har fått med seg, kanskje fant det best ikke å nevne.

Tankesmien European Stability Initiative (ESI) har som prosjekt å følge Balkan-landenes forsøk på å bli med i Schengen-samarbeidet og slik oppnå visafrie reiser til EU (og Norge). Her lå Bosnia så sent som i sommer håpløst etter de andre landene (Serbia, Makedonia og Montenegro ligger an til å komme i det gode selskap på nyåret). Men på få måneder har ESI oppfanget en oppsiktsvekkende forbedring i bosniernes innsats, viser den siste “Scorecard”-rapporten (pdf). Nå har Bosnia til og med passert Serbia i tiltak som å innføre biometriske pass, styrke arbeidet mot korrupsjon, samarbeide med diverse EU-organer på feltet osv. ESI kaller det et politisk gjennombrudd for Bosnia:

This record challenges the image of a dysfunctional country dominated by elites incapable of compromise. It underlines the force of EU soft power, if used in the right way. Recent months have shown that when there is a real incentive and credible conditionality, based on European standards, things can move forward surprisingly quickly. 2009 might yet see a fundamental turning point in Bosnia’s history: the end of the international protectorate (and of the mandate of the Office of the High Representative) and the promise to overcome the visa fence that continues to isolate the
country.

Jugosfæren kommer.