Iceland’s monetary policy credibility has been seriously damaged by the financial crisis. Even before the crisis, unsatisfactory inflation outcomes had already undermined the credibility of the monetary framework and, consequently, inflation expectations were poorly anchored. Rebuilding credibility is likely to take time and, even then, maintaining it might be very difficult. In the meantime, risk premiums on króna assets will remain high. In view of these considerations, the best way forward for Iceland would be to seek entry into the euro area, which would require accession to the European Union. Iceland would thereby participate in the credibility of euro-area monetary policy, which would be a stabilising influence and would lower interest rate premia. Lower real interest rates would reduce the government’s debt servicing costs, ease balance-sheet adjustment for the private sector and lower the cost of capital to the private sector. The sharing of a common currency would reinforce trade linkages with other euro-area economies.

Sitatet er hentet fra policy brief-delen av landrapporten om Island (pdf).

Nå er det sånn med råd at de fort kan gå ut på dato. Litt vel fort i OECDs tilfelle, for som ABC Nyheter minner om: OECD roste islendingenes deregulering av bankene så sent som i 2006. “Finansmarkedene i Island blomstrer,” skrev OECD da.

Et ikke særlig dristig tips er at islendingene vil tenke seg godt om før de skal stemme om EU-medlemskapet. I mellomtiden kan de trøste seg med avgått vikar-sentralbanksjef Svein Harald Øygards avskjedsord:

Island har et utgangspunkt for høy verdiskaping som kanskje ingen andre land i Europa. Island har et rikere utvalg av mulige kilder til ny vekst sett i forhold til økonomiens størrelse. Fisk, energi, turisme og IT-kompetanse er viktige deler av grunnlaget Islands økonomi skal bygges på i årene fremover.

Ser Europa snart lyset etter finanskrisen? (Foto: DSMP)

For etter min mening er økonomi det politikk handler om. Hvem skal skape og fordele verdier – luftige finansakrobater eller praktiske håndverkere. De store politiske visjoner er blitt sjeldnere siden Berlin-Muren falt i 1989. Og etter det kommunistiske eksperimentet som delte Europa i 40 år vet vi at det politiske uansett ikke lar seg gjennomførbare uten et økonomisk fundament.

Politikere flest snakket mye om finanskrise det siste året…… For når fundamentet svikter kan man ikke drive politikk.

Her er noen tips til å få bedre grep om EU-økonomien. Norge er forlengst en del av den.

Den nederlandske finansavisen NRC Handelsblad har laget en fin oversikt over nøkkeltall som vekst, arbeidsledighet, inflasjon, gjeld og budsjettunderskudd for de 27 EU- landene. Klikk på hvert enkelt land for å se hvor det går bra — eller dårlig.

Europeisk økonomisk statistikk var lenge dominert av nasjonale tall. EU-kommisjonen opprettet derfor Eurostat i 1959. Den første felles europeiske statistikken feirer altså 50 år i år. Den handlet selvfølgelig (!) om landbruk.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling OECD er bare 48 år gammel og omfatter verdens mest utviklede industriland. 19 av de 30 medlemmene er EU-land. Tre til er europeiske stater (Norge, Island og Sveits). OECD-statistikk kan ofte være et godt alternativ når man skal sjekke norske tall opp mot resten av Europa. Norge er ofte utelatt i EU-statistikk.

Den europeiske sentralbanken ESB har en relativ kort historie, men har likevel samlet mye europeiske data. Euroen er jo bare 10 år. Men den europeiske valutaen brukes i stadig større grad som alternativ til dollaren i alt fra finansmarkeder via råvarer til turistvaluta. ESB er mer opptatt av prisstigning enn sine amerikanske kolleger i og spiller en mindre aktiv rolle i utformingen av motkonjunkturpolitikk. I alle fall offisielt.

Stadig flere europeiske økonomiske forskningsinstitutter slår seg sammen om å publisere felles prognoser og spørreundersøkelser for euro-landene. Mest kjent er indeksen fra CesIfo-instituttet som måler stemningen blant flere tusen europeiske næringslivsledere. Den var opprinnelig en måling blant tyske ledere, men er nå utvidet til å gjelde stadig flere euro-land.

Enda mer spisset er den såkalte ZEW-indeksen fra Sentrum for europeisk økonomisk forskning (ZEW) i Mannheim. Deres stemningsbarometer er basert på vurderingen til drøye 400 analytikere og beslutningstagere i de viktigste europeiske bankene. Når de som har penger og investerer har tro på fremtiden vil det snart spre seg til resten av økonomien.

Arbeidstagernes side følges av institutter tilknyttet fagbevegelsen. Deres tema er særlig minstelønn og grenseoverskridende rettigheter. Denne uken kom en oversikt over europeisk minstelønn (den er på tysk, men det er lett å lære landene — bare husk at Latvia på tysk kalles Lettland).

Undersøkelsen er laget av WSI (Wirtschafts- und Sozialwissenschaftliches Institut) — en del av den tyske fagbevegelsens Hans Böckler Stiftung. De som ikke kan lese på tysk får vente på den engelske oversettelsen. Uten litt tysk og fransk kommer en ikke langt i euro-statistikkens verden.

Norge er forøvrig et av de få landene i Europa som ikke har minstelønn — selv om det blant annet har vært et tema for forskning hos norske FAFO.

Har andre flere tips til økonomisk statistikk — så legg inn et svar på bloggen.