Utenriksminister Støre under framleggelsen av utredningen i Litteraturhuset i Oslo tirsdag.

Europautredningen “Utenfor og innenfor” er publisert. Utvalget ble ledet av Fredrik Sejersted. Nå er det bare å kose seg med de 911 sidene…

Tvitringen skjer under #EUdebatt og #europautredningen.

Euro Man - hvem vil ikke være som han? (foto: Rock Cohen, CC: by-sa)

Det var i de dager at det utgikk et bud fra presidenten i Kommisjonen, Jacques Delors, om at alle medlemmer av EF skulle innskrives i det indre marked og la seg svøpe i det samme kledebon. Det skulle være slutt på de nasjonale folkedraktene, som ikke kunne brukes om hverandre. Folkedraktene skulle nå brukes til fest på høytidsdager for nasjonale markeringer. Til hverdags skulle alle ha noe som var ledig og lett og som alle kunne bruke uten å kle seg om.

Da budskapet om denne store omveltning nådde de seks vise EFTA-handelsmennene, sa de alle etter litt tids funderinger: — Dette var fine og varme stoffer som også vi gjerne vil la oss ikle, for vi vil ikke stå utenfor Brussels murer i kulden og skrike og fryse.

Det var i det Herrens år 1989 at de seks handelsmennene, to fra Alpene og fire fra Norden, kom til Brussel for å ta mål til den indre markedsdressen. Skreddermester Delors foreslo å kalle den for EØS-dressen, thi de var alle av samme ætt og hadde mange felles trekk. Han tok fram enhetsmålestokken fra 1986 og de ble etter hvert enige om både snitt og søm. Dressen skulle ha to ben, et for den store EF-slekten og et for den mindre EFTA-slekten, men jakken skulle være felles. De var enige om at monetærvesten med alle de blinkende euroknappene som nå ble tilpasset i bakrommet, ikke skulle være en del av EØS-dressen. Den ville skreddermesteren sy etter sitt eget hode, må vite. Heller ikke den litt harde forsvarshatten med sikkerhetsnål skulle inngå i kledebonet, fordi de fleste av handelsmennene var nøytrale og kunne passe seg selv og sin egen handel og vandel, må vite.

Da hørtes det plutselig et brak som kom helt fra Berlin hvor den indre bymur hadde ramlet sammen. Det ble stor oppstandelse i skredderstuen, for dette sto det jo ikke noe om i det romerske skredderbrevet. Da støvet hadde lagt seg, sa fire av de vise handelsmennene at nå ville de prøve den andre dressen, den med vest og hatt til, mens EØS-dressen ble sydd ferdig. Da skredderen bar fram den ferdige varen, jodlet den ene handelsmannen fra Alpene at han foretrakk sine gamle skinnbukser med gjøkur i vesten og fjær i hatten. Men fire av de andre hang EØS-dressen pent til side i prøverommet og satte seg ned for å tilpasse seg den andre og litt større monetære Maastrichtdressen. Til slutt reiste alle handelsmennene hjem med to dresser, med unntak av Islandur, og spurte sine mødre hvilken de skulle kjøpe.

— Ta EU-dressen du, gjallet det i tyrolerhornet, rundt de tusen sjøer og i Gamlemor Svea.

— Ta Rimi-dressen du, gutten min, sa Mor Norge, den er god nok for deg. Vi bryr oss ikke om hva naboene gjør. Vil de flotte seg på ball og treffe andre, får de sjøl betale. De havner nok snart i uløkka alle som en, skal du se.

Og snipp snapp snute. Der var eventyret om de seks bukkene Bruse som skulle til Brussel for å kjøpe seg dress, ute.

Men ikke helt.

Nå sitter Espen der oppe i det fagre nord og roter i oljebrenneren, og ser på at knappene faller av dressen og sømmene løsner. Dette til tross for at buksa har fått sydd på både en gild veterinærlomme og en schengenlomme med klaff, for ikke å glemme den lille lommen til småmynter med Liechtenstein-flagget på. Men i det ene buksebeinet trekker det kaldt etter at tre av handelsmennene syntes det var varmere og mer sikkert å være i det andre beinet.

Gjennom et lite hull øverst ved bukselomma kan han se opp på den nye Maastrichtvesten med sikkerhetslommer og den nye euroklokken. Titter han ned, så ser han de nye arbeidsklare treskoene med sosiale innleggssåler fra Amsterdam. Til jul i år 2000 kom det en ny modell, NICE-modellen. Den var med elegante franske linjer som innebærer flytting både av knapper og lommer, for å kunne holde en XXL-størrelse med 27 lommer på plass. Nå har de i to år alle gått rundt i Lisboamodellen, mens 17 av dem har den litt finere varianten med sølvvest og €uroknapper på. Men noen har nok forkjøpt seg når det gjelder vesten og står i fare for å måtte levere den tilbake — hvis ikke risikerer de at alle må gjøre det. Og det er ingen hyggelig tanke midt i julestria.

Og mens Espen ser at oljeprisen går opp og børsene går ned, har han sluttet å lure på om han skal begi seg på EU-ball igjen for å treffe folk. Det er jo knapt noe servering å få der lenger. Mor Norge fikk jo rett i at de nok havnet i uløkka alle sammen.

Nå er det snipp snapp snute, og snart er Europautredningen ute.

Trygve Mellvang-Berg (i midten) var en flittig journalist som NTBs korrespondent i Brussel. Nå er han informasjonssjef i ESA. I dette innlegget har han noen private tanker om EU- og EØS-systemet fra innsiden. Foto: Dag Yngland

Enkelte av oss i Brussel har i helgen humret over et innlegg på EU-bloggen Kosmopolito hvor en rekke gyldne regler for late (britiske) EU-journalister ble listet opp. Her er et uhøytidelig forsøk på å oversette noen av dem til norske forhold. Det ble 10 regler, mot Kosmopolito sine 20, men så er jo ikke alt i EU nødvendigvis EØS-relevant, da.

Kort guide for late EU-journalister

1. Ikke sikker på hvordan EU eller EØS-samarbeidet fungerer og hvilke institusjoner som er involvert? Slapp av, det er ingen grunn til å skille mellom de forskjellige europeiske institusjonene og organisasjonene. Bare skriv “Brussel”.

2. Usikker på hva som skjer i EU eller EFTA-systemet? Stol på at din ene, norske kilde forteller deg den objektive sannheten. Ingen grunn til å ringe noen i Brussel for å sjekke.

3. Har du kommet over en tilfeldig, kontroversiell uttalelse fra en eller annen i EU-parlamentet? Start i så fall artikkelen din med “EU vil…” Enhver parlamentariker kan refereres til som “innflytelsesrik” eller “kilde nær prosessen”.

4. Bruk begrepene “EU-byråkrat” eller “Brussel-byråkrat” så ofte du kan. De mer erfarne kan ty til “Eurokrat”. Føy gjerne til adjektiver som “ikke-valgt” eller “høyt betalt”.

5. Ikke bry deg om å lære deg noe annet fremmedspråk enn engelsk. Det forkludrer bare ting. De beste EU-sakene finner du uansett i den britiske tabloidpressen.

6. Husk at alle EU-saker i norske medier må inneholde en ja eller nei til EU-vinkel.

7. Nye EU-regler er per definisjon negative. Ikke bry deg med å sjekke hva et direktiv dreier seg om, eller hvor i prosessen et forslag befinner seg. Bare skriv sitatsaker om de sprø ideene til eurokratene. Ingen sjekker om en EU-historie er sann uansett. Dessuten vet jo alle at EU-systemets mål er å lage unødvendige regler.

8. Symboler er alltid viktigere enn substans. Bland alltid personlige historier om EU-ledere med nasjonale fordommer – og glem aldri at EU egentlig er et tysk revansjeprosjekt.

9. EØS-reglene fører til at europeiske selskaper vinner kontrakter i Norge. Hvis det skjer, fokuser utelukkende på sosial dumping og hvor mange arbeidsplasser som vil gå tapt. Er du en ambisiøs, lat EU-journalist, så legg til litt om hvordan EUs konkurranseregler er ment å ødelegge for norske selskaper og arbeidstakere.

10. Husk at både EU-kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan ESAs hovedoppgave er å ødelegge for medlemslandene. Ingen grunn til å gå inn på hvem som har vedtatt reglene de overvåker.

Hvilken italiener er verdens mektigste? Fra 1.november er det ikke lenger sexfikserte, superrike, statsminister Silvio Berlusconi. Nå kommer Super-Mario. Draghi til etternavn. Den nye presidenten i den europeiske sentralbanken (ESB)

Silvio Berlusconi har i snart 20 år dominert italiensk politikk og er landets lengst sittende regjeringssjef. Selv om han er omstridt i hjemlandet har han overlevd over 50 mistillitsvotum og over 2000 rettsaker. Men euro-krisen kan bli hans bane. For Italia er nå EUs sårbare hæl.

Landets gigantiske gjeld på 1 900 milliarder euro (over 14 000 milliarde rkroner) er så stor at selv Tyskland og Frankrike ikke kan tre støttende til om markedets tillit til landet kollapser.

Over til Mario

En ny italiener kommer på banen denne uken. Mario Draghi blir den nye europeiske sentralbanksjefen etter franskmannen Jean-Claude Trichet. Super-Mario er er en ganske annen type italiener enn sex-fikserte Silvio. Han er kjent verden over som en pragmatisk og effektiv finansmann som løser kriser i stedet for å skape dem. Han er født i Roma, utdannet i USA og har jobbet i Asia og anerkjent over hele Europa. Rett mann for globale kontakter og en mann med mer politisk og økonomisk  krisefølelse enn oldingen Silvio.

Det er også en tillitserklæring til Draghi at de andre EU-landene aksepterer en italiener som ny ESB-president nettopp når en annen president, Berlusconi, gjør det han kan for å rive ned euro-samarbeidet. Til tross for intenst press i retning kostnadskutt og gjeldssanering velger Berlusconi å gjøre minst mulig for å redusere gjeldsbyrden. Det er politisk gunstigsgt for ham å sitte stille. Dermed truer han fremtiden for alle de 17 euro-landene.

Tyskland kansler Angela Merkel og Frankrikes president Nicolas Sarkozy tok en liten politisk hevn på Silvio ved politisk å latterliggjøre Berlusconi på en av de mange pressekonferansene forrige uke(se video her:

Vidoen fikk italienerne til å rase. Hans politiske allierte, Umberto Bossi, skal ha ifølge italienske aviser krevd at den 75 år gamle regjeringssjefen skal gå av innen årskiftet.

_ Det er du som ER problemet, skal Bossi i klare ordlag ha forklart Berlusconi. Men den gamle kavaleren klamrer seg fast til makten og sier at han er den eneste som kan redde Italia. Men i det italienske næringslivet murrer det. Silvio som tidligere var en garant for borgerlig valgseier, er nå en trussel mot de italienske bedriftenes fremtid.

Mario Draghi er nok en del av løsningen. Den italienske sentralbanksjefen er anerkjent fra Wall Street over EU i Brussel til ESB i Frankfurt. Han er mannen som ikke er redd for å utfordre Berlusconi. Som italiener kan han gjøre det uten av italienerne kan snakke om “tysk styring” av EU og ESB. Selv om den tyske tabloiden Bild, hyllet Draghi som “den tyskeste” av de kandidatene til presidentjobben i ESB.

Gjengedal i Brussel (foto: Nei til EU)

Sist helg ble Hildegunn Gjengedal valgt til ny nestleder i Nei til EU. Gjengedal har blant annet vært direktør for Landbrukets Brusselkontor i fire år. Jeg benyttet anledningen til å stille henne noen spørsmål (via e-post):

Europabloggen.no: Nei til EUs ledelse uttaler seg ofte negativt om EØS-avtalen, selv om dere ikke offisielt går inn for avvikling av avtalen. Mener du at EØS-avtalen bør sies opp?
Hildegunn Gjengedal: Eg meiner ikkje vi bør seie opp EØS-avtala utan at vi har eit godt alternativ til avtala. Men vi bør greie ut alternativ til EØS-avtala.

Nei til EU ønsker utredning av en “tredje vei” for Norges forhold til EU. Mener du at det er realistisk med en en slik tredje vei, nå som EU f.eks. stiller seg stadig mer kritisk til de mange avtalene som regulerer samarbeidet med Sveits?
Eg trur det er mogleg å finne ein tredje veg, sjølv om det sjølvsagt ikkje kjem av seg sjølv. Det vil vi jo uansett ikkje vite før vi prøver det ut. Difor er det viktig å greie ut alternativa. Eg trur EU uansett vil ynskje å ha ei form for handelsavtale med Noreg, også i framtida.

Du har arbeidet flere år i Brussel og sikkert fått godt innblikk i EUs beslutningsprosesser. Hva er ditt viktigste ankepunkt mot hvordan EU-systemet fungerer?
Mitt viktigaste ankepunkt er mangelen på folkestyre og avstanden mellom dei som styrer og dei som blir styrt. Dei fleste EU-borgarane bur langt frå Brussel, både fysisk og mentalt, og inntrykket mitt er at dei har lite føling med kva som skjer i EU-hovudstaden.

I løpet av dette århundres første tiår har EU gått fra 15 til 27 medlemmer og vedtatt en ny traktat som bl.a. gir Parlamentet mer makt. Synes du EU i dag er mer eller mindre demokratisk enn i 2000?
Samtidig har dei små landa fått mindre makt, og meir makt er flytta bort frå medlemslanda, også dei nasjonale parlamenta, til EU. Valdeltakinga til Parlamentet er låg, noko som eg trur m.a. skuldast at EU-systemet kjennes fjernt for den gjennomsnittlege EU-borgaren. Siste års reformer av EU-systemet har mellom anna hatt som formål å gjere EU meir effektivt, noko som også har ført til mindre demokrati på fleire område. Eg synest også det er betenkeleg for folkestyret at dei fleste landa ikkje hadde folkeavstemning om Lisboatraktaten, og at ein ikkje følgde fleirtalsviljen fyrste gongen i dei landa som faktisk hadde avstemningar.

Tror du euroen eksisterer i 2020? Hvis ja, hvor mange land vil da være med i eurosonen?
Eg trur det skal mykje til for at dei landa som har gått over til euro skiftar tilbake til nasjonale valuta. Men kanskje vil eventuelle nye medlemsland, eller gamle medlemsland som har nasjonal valuta vere meir skeptiske til å skifte over til euro. Eg kan ikkje seie kor mange som vil vere i eurosona i 2020 om euroen framleis eksisterer.

Hvor mange land tror du er medlem av EU i 2020?
Det er ikkje godt å seie. Kanskje vil eit par av landa som står på ”venteliste” bli medlemmar innan den tid, sjølv om eg ikkje trur Island er mellom dei.

Tommel opp for Sverige! (foto: Éole, CC-lisens: by-nc-sa)

Førstkommende søndag skal svenskene velge sine representanter til Riksdagen. Foreløpig ligger den sittende borgerlige regjeringen best an på meningsmålingene.

I uken som kommer blir det derfor mye Sverige-stoff her på bloggen. Til denne ukens Mandag Morgen har jeg skrevet en artikkel om svenskenes forhold til EU (du må ha abonnement for å lese hele saken — anbefales!). Her er ingressen:

Mens EU-motstanden er sterkere enn noensinne i Norge, har svenskene akseptert EU-medlemskapet. Flere enn før tror på Sveriges mulighet til å påvirke i EU. Mer makt samlet hos statsministeren skaper inntrykk av nasjonal handlekraft.

Mer kildemateriale samles inn enn det som får plass i en slik artikkel, og en del av dette vil jeg legge ut her i løpet av uken. Samtidig skal det også bli tid til å kikke nærmere på den svenske valgkampen.

OPPDATERING: Ny norsk meningsmåling viser igjen, ikke overraskende, svært sterk motstand mot norsk medlemskap.

Vi er spesielt opptatt av to momenter. Det ene er å skissere hva Norge kan oppnå gjennom en frihandelsavtale med EU. Det andre er å se på om EØS-avtalen er for omfattende.

Det offentlige utvalget som skal utrede EØS-avtalens konsekvenser har ikke som mandat å se på alternative tilknytningsmåter. Det hullet vil den alternative utredningen fylle.

Ved første øyekast kan det se ut som et prosjekt fra Europeisk Ungdom/Europabevegelsen, og ingenting galt i det. Men det er mer interessant enn som så. Et tverrpolitisk utvalg ungdomspolitikere står oppført som skribenter, selv om initiativtaker Erik Dale har stått for de fleste innleggene til nå (mange av dem importert fra hans tidligere blogg). Jeg sendte Dale en e-post med noen spørsmål, og han forteller:

“Vårt Europa er en slags 2.0 versjon av min egen personlige blogg. En stund blogget jeg svært aktivt som du kan se og fikk relativt stor respons. Derfor fikk jeg ideen om å videreutvikle bloggen til et hjemsted for en bredere debatt. Etter å ha utviklet siden tok jeg kontakt med Gen.Sek. i Europeisk Ungdom og lurte på om organisasjonen kunne betale for domene og webhotell, noe som var i orden, og dermed fikk man den siden man ser i dag.”

Han utdyper om den politiske profilen:

“Siden er fremdeles under utvikling. Når det gjelder andre skribenter har ungdomspolitikere fra en svært bred base sagt ja til å blogge på siden og vi holder nå på å organisere dette. Den politiske profilen til siden blir derfor som et tverrpolitiske samlingssted for Europa-debatt. Sålangt har den hatt et sterkt ja-preg, og vil nok fortsette å ha det, men vi legger ingen begrensinger på skeptiske innlegg. Hvor bred og åpen debatten blir avhenger dermed av skeptikerne selv.”

Det skal bli interessant å se hvordan dette utvikler seg. EU-skeptikere må altså legge seg i selen hvis de vil unngå at Vårt Europa blir helt dominert av de EU-positive. I dette ligger det i hvert fall potensielt en mulighet til å unngå ekkokammer-effekten i EU-debatten. Ikke minst går det an å håpe på at Vårt Europa klarer å bidra til et høynet kunnskaps- og bevissthetsnivå, uavhengig av standpunkt til medlemskap. Et ønske om å gjøre noe med kunnskapsnivå og myter er ifølge Dale mye av grunnen til at Vårt Europa ble startet, og nettstedet har også som ambisjon å produsere faktasider om EU og Europa.

Hvis vi så legger til at Erik Aasheim nå blogger aktivt fra Frankrike, har vi hele to positive nyheter å by på i samme sak.

En skal heller ikke glemme at det er en del futt i lenke- og meningsutvekslingen om Europa på Twitter. Følg oss og tips oss!

For øvrig er det startet flere nye engelskspråklige EU-blogger i det siste, som Eurogoblin, Ooh, Brussels og Cosmetic Uprise.

Er det EU eller kartet det er noe i veien med? The Economist foreslår en annerledes løsning på Europas krise - gjør om på kartet. Ill.: The Economist

Kanskje er det ikke euroen det er noe galt med, men at feil land er medlem. Hvorfor er ustabile Hellas med, men ikke stabile Danmark og Sverige? Hvorfor er finanssenteret London og britene utenfor, mens Italia og selv Pavestaten har egne euroer?

En reorganisering av Europa-kartet ville hjelpe betraktelig. Kunne de landene som ligner hverandre og har felles interesser flytte sammen sammen ville det hjelpe på den europeiske krisen. Like barn leker jo best – eller?

Det britiske tidsskriftet har følgende humoristiske (?) løsning på EUs problem med euro-medlemmene. Rydd opp i rotet og flytt de sammen som hører sammen.

Kunne man flytte utenforlandet Sveits vekk fra det ustabile Italia og opp til det andre stabile utenfor-EU-landet Norge? Eller bytte ut språk-kranglefantene i Belgia med de flittige tsjekkerne så nederlenderne får naboer som ligner dem selv.

Eller hva med å dra boomlandet Polen vestover til de andre nyrike katolikkene i Irland. Mange polakker er der allerede og jobber. Kanskje Storbritannia med sin gjeldsbyrde (like stor som Hellas) burde dras sørover og bli en del av et gjeldstynget Latin-Europa.

Kanskje ikke så enkelt, men ikke såååå mye vanskeligere enn å få søreuropeerne til å tenke “nordeuropeisk og protestantisk” med sparing og budsjettdisiplin.

EU eller Hellas? Må grekerne velge mellom EU eller den greske måten å leve på? Foto: CC, Vandelizer

Hellas er reddet og får tilgang på 110 milliarder euro – nær 900 milliarder kroner – fra sine europeiske naboer og Det internasjonale pengefondet IMF de neste tre årene. Kredittflommen skal holde landet inne i euro-samarbeidet og ute av spekulantenes klør. Men er det nok? Kan man virkelig stole på greske statsbudsjett? Og vil grekerne virkelig gjennomføre de beinharde innsparingsplanene?

Det var en lett nervøs stemning mellom eurolandenes finansministre i Brussel da innsparingspakken ble forhandlet frem i helgen. Politikere og kommentatorer snakket om å være “solidariske med en synder”. For grekerne har ikke vært så nøye med å rapportere inn statistikk for budsjettunderskudd og gjeld som er viktige krav for å være med i euroen. Men mange grekere ser ikke “synden”. De har stått på sine krav om lønninger og pensjoner og fått uttelling for streiker og politisk press hos sine politikere. Nå er de sinte når godene forsvinner.

Grekerne må heretter stramme kraftig inn på livsstilen med høyere skatter, lavere offentlige lønninger og senere pensjonsalder. Men vil det være mulig å gjennomføre “protestantisk disiplin” i et land som er kjent for sine ville streiker og sivil ulydighet?

For finansministrene i de 16 euro-landene står verdens nest største valuta på spill. Hvis ikke grekerne klarer å stabilisere sin økonomi i løpet av mai frykter de andre 15 euro-landene at hele euro-samarbeidet skal smuldre opp. Mange av dem vet at Hellas egentlig ikke var kvalifisert for medlemskap da de ble medlem for 10 år siden og at landet har jukset med euro-kravene siden de ble medlem. Portugal, Irland, Spania og kanskje Italia kan bli de neste landene som kan miste markedets tillit om ikke grekerne får ryddet i eget hus.