Signe Brudeset, internasjonal sekretær i Arbeiderpartiet. Foto: Arbeiderpartiet.

For å følge opp saken om Europas sosialdemokrater, tenkte vi det kunne være bra å høre hva en representant for Arbeiderpartiet tenkte om utfordringene som sosialdemokratiske partier står overfor. Signe Brudeset er internasjonal sekretær i Arbeiderpartiet og jobber ved partikontoret sentral, og svarte på følgende spørsmål:

- Europabloggen.no: Kun 8 av 27 EU-land har i dag regjeringer hvor sosialdemokratiske partier deltar. Hva tror du er hovedgrunnen(e) til dette, og hvorfor er situasjonen i Norge annerledes?
- Det er riktig at det i dag er færre sosialdemokratiske regjeringer i Europa enn for noen år siden. Grunnene er ulike fra land til land, men enkelte partier oppgir selv at de mistet noe av taket på hvilke saker som betydde mest for sine velgergrupper. Antallet sosialdemokratiske regjeringer vil variere over tid. Derfor er det verdt å merke seg at irske Labour for få uker siden kom inn i regjering. Vi har også store håp om at Helle Thorning-Scmidt, lederen av Socialdemoraterne snart blir statsminister i Danmark. I Norge har vi fokusert på stabilitiet i økonomien, jobbskaping og velferdsløft for barn og eldre. Det har velgerne satt pris på.

- Hva tenker dere i AP om en felles retning for Europas sosialdemokrater? Er tettere samarbeid og ‘mer Europa’ noe som må til for å få flere sosialdemokratiske regjeringer i Europa?
- Sosialdemokrater deler grunnholdninger om solidaritet, om at man må skape verdier for å kunne dele, og at en moderne velferdsstat er et gode for alle i samfunnet. Slike verdier ligger i bunn for det samarbeidet som eksisterer mellom partiene, og vi lærer mye av hverandre. Etter Lisboa-traktaten har EU-parlamentet fått mer makt, og den sosialdemokratiske parlamentarikergruppen er blitt en viktig pådriver i et EU som preges av konservative ledere. Likevel vil nok de fleste velgere fortsatt basere sine valg på partienes hjemlige politikk. Så svaret blir at fokus både må være på utviklingen i EU sentralt, samtidig som man sikrer at denne utviklingen går i en retning som velgerne nasjonalt føler representerer dem.

- Mange europeiske land sliter med gjeldsproblemer. Hvilke tiltak ser sosialdemokratene for seg er best for å løse disse?
- Det som startet som en finanskrise, har utviklet seg til en økonomisk krise og er nå i ferd med å slå inn som en sosial krise i flere land. Det vil si at krisa rammer folk som på ingen måte forårsaket krisa i utgangspunktet. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig med innstramminger for å bringe økonomien på rett kurs. Det som imidlertid er viktig er at de økonomiske problemene i Europa ikke brukes i en ideologisk kamp hvor harde kutt som rammer folk flest følges opp med skattekutt for de rike. I stedet for et ensidig fokus på kutt, er det avgjørende å holde de økonomiske hjulene i gang, inkludert gjennom å opprettholde arbeidsplasser og målrettede stimuleringspakker.

- I en tidligere artikkel på Europabloggen sa daværende internasjonal rådgiver Kathrine Raadim at kontaktnett og pendlig ikke var nok for å være tilstrekkelig oppdatert på EU-prosesser, og at AP hadde begynt å diskutere muligheten for å være til stede i Brussel på fast basis. Har dere gått videre med disse planene?
- Vi har trappet opp tilstedeværelsen vår i Brussel siden det intervjuet. Det skjer både gjennom mer systematisk reisevirksomhet hvor våre folk i Norge deltar i ulike møter og nettverk i EU, men i perioder har vi også hatt en person som bl.a. har dekket Europaparlamentet tett lokalt. Å holde seg oppdatert på utviklingen i EU er både krevende og viktig, så det blir en stor jobb også i fortsettelsen.

För att stärka förtroendet för den finansiella sektorn föreslår nu kommissionen en obligatorisk kreditmekanism. Den skulle innebära att Sverige och andra medlemsländer per automatik skulle tvingas låna ut pengar till något land, vars eget garantisystem inte räcker till vid en eventuell finansiell kris.

I finanskomiteen i Riksdagen er det flertall mot, selv om regjeringen går inn for forslaget. Endelig behandling er i Riksdagen 6. oktober.

Europaportalen.se har mer om saken.

(via Henrik Alexandersson).

Dermed er det all grunn til å tro atPresident Vaclav Klaus vil signere signerte traktaten på vegne av Tsjekkia om kort tid etter domstolens avgjørelse. Det svenske EU-formannskapet slår allerede fast at traktaten trer i kraft 1. desember. Det vil også bli kalt inn til et ekstraordinært toppmøte om kort tid, der den nye faste presidenten for Det europeiske råd (toppmøtene) og EUs nye utenriksminister vil bli utnevnt. Vi skrev om navnespekulasjonene under toppmøtet i Brussel sist uke, og nå blir det “valgkamp” for alvor.

Klaus’ underskrift betyr også at de britiske konservative trekker seg — de vil nå ikke holde noen folkeavstemning om Lisboa-traktaten om de skulle vinne det kommende valget. Partiledelsen innser at det ville være meningsløst med en avstemning når traktaten allerede er i kraft, men det vil neppe tilfredsstille de mange EU-skeptikerne i partiet.

Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt leder EU-toppmøtet. (foto: Dag Yngland)

Finanskrisen er ikke over, klimakrisen må vente litt og styringskrisen er under kontroll. Det er resultatet etter annen dag av EU-toppmøtet i Brussel.

Fredag ettermiddag varslet det svenske formannskapet at EU-lederne er blitt enige om et felles forhandlingsmandat til klimatoppmøtet i København i desember.

EU-lederne slet lenge med å fordele regningen for utslippskuttene de vil ha resten av verden med på når det skal etableres en ny klimaavtale etter Kyoto-avtalens utløp i 2013.

– EU er fortsatt i ledelsen på klima. La oss håpe andre vil følge etter, sa Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt som leder EU-formannskapet dette halvåret på pressekonferansen etter toppmøtet.

Et av de viktigste målene for det svenske formannskapet har vært å sikre en felles europeisk klimaholdning. Under middagen mellom stats- og regjeringssjefene igår kveld viste det seg at uenigheten om hvem som skal betale for tiltakene var større enn ventet.

Finanskrisen sliter fortsatt på medlemslandenes økonomi og gjør det særlig vanskelig for landene i Øst-Europa å bruke mye penger på klimatiltak nå. Polen leder 10-landsgruppen av “fattige fettere” som alle har et stort innslag av kull i sin energibruk. De vil at betalingsevnen i klimaspørsmål skal måles etter økonomisk velstand – altså at de rike fetterne betaler mest for omstillingene til fornybar energi og energisparing.

De rike landene i vest mener det er andelen utslipp som skal ligge til grunn for beregningene. De ønsker ikke en modell der de rike betaler for mye, fordi de frykter at ideen skal gjøre forhandlingene i København vanskeligere, For eksempel ved at fattige utviklingsland vil vise til Øst-Europa og be det rike Vesten ta en enda større del av byrdene ved klimatiltak også for dem.

Løsning for Lisboa
Den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt ser også ut til å ha fått en løsning på den lange kampen for å ratifisere Lisboa-traktaten. 26 av de 27 EU-landene har ratifisert avtalen, mens den tsjekkiske presidenten Vaclav Klaus har holdt igjen sitt lands ja ved å nekte å skrive under ratifiseringsdokumentet.

Igår kveld fikk Klaus det han ville — et unntak i traktaten for Tsjekkia som skal beskytte landet mot rettskrav fra de slektningene til de mer enn to millioner etniske tyskerne som ble fordrevet fra Tsjekkoslovakia etter den annen verdenskrig. De såkalte Sudeten-tyskerne ble tvangsutsendt, fordi flere av dem hadde samarbeidet med den nazi-tyske okkupasjonsmakten (EUobserver har mer om detaljene i unntaket).

– EU har klart å ta en avgjørelse og bli enige om det den tsjekkiske republikk har bedt om, sa Fredrik Reinfeldt etter møtet. Dermed kan Lisboa-traktaten godkjennes før året er omme.

Jakter moden dame
Svenskene kan også notere seg for en halv seier i debatten om hvem som skal bli EUs nye president og ansikt utad og hvem som skal bli fellesskapets “utenriksminister” — den såkalte “høye representanten”. De to stillingene er en del av den planlagte Lisboa-traktaten som skal gjøre EUs institusjoner mer demokratiske og fleksible. Traktaten åpner for mer bruk av flertallsavgjørelser når statsministrene møtes i Ministerrådet. Avtalen skal også gi mer makt til EU-parlamentet.

Under gårsdagens forhandlinger ble det klart at den tidligere britiske statsministeren Tony Blair ikke har støtte fra de sosialdemokratiske regjeringssjefene. Han er upopulær i sin egen politiske familie på grunn av sin støtte til den amerikanske eks-presidenten George W. Bush under invasjonen i Irak i 2003. Det er ventet at en av de to nye jobbene vil gå til venstresiden siden de konservative har sikret seg både EU-kommisjonens president Jose Manuel Barroso og Europaparlamentets president Jerzy Buzek.

Blairs feilslag kan åpne for den britiske utenriksministeren David Miliband som EUs nye utenriksrepresentant. Han representerer et stort land og er sosialdemokrat. Den nye EU-presidenten bør da bli en kvinne fra et lite medlemsland — helst med sosialdemokratisk eller liberal partifarge, mener parlamentspresident Buzek.

– Jeg vil ikke nevne navn, men jeg mener den nye presidenten bør være en kvinne og kanskje fra et mindre land, sa Buzek igår kveld. To navn som diskuteres hett i Brussels maktkorridorer er de to eks-presidentene Vaira Vike-Freiberga fra Latvia eller Mary Robinson fra Irland. Men en endelig avgjørelse blir neppe tatt før Lisboa-traktaten er endelig i boks. Det kan skje på et ekstraordinært toppmøte i midten av november.

De to erfarne politikerne er ikke verdens beste venner etter harde politiske basketak om EUs budsjett de siste årene. Blair vil som briter flest ha rabatt på medlemsavgiften og minst mulig innblanding fra byråkratene i Brussel.

Juncker er en overbevist europeer som vil ha mer overnasjonalt samarbeid. I tillegg overbeviser han ved å snakke flytende engelsk, fransk og tysk. Blair kvekker av og til på fransk, men det er ikke lett å forstå hva han sier.

Blair regnes som de store landenes kandidat, men britenes euro-skepsis gjør det vanskelig for ham å bli tatt alvorlig ute. Tyskland, Italia og Frankrike har støttet ham, men er blitt mer halvhjertet i det siste.

Juncker er de små landenes kandidat, men deres indre uenighet gjør det vanskelig for ham å få flertall. Spørsmålet er om en representant for et land med en befolkning på størrelse med Oslo (500 000) er den rette representanten for en union med 500 millioner mennesker.

En mulig kompromisskandidat er en politiker fra et mellomstort land. Den tidligere irske presidenten Mary Robinson eller den nederlandske statsministeren Jan Peter Balkenende er mulige kandidater.

Juncker, de små landenes kandidat (foto: Olav A. Øvrebø)

De 27 EU-landene får den nye presidenten først om alle godkjenner den såkalte Lisboa-traktaten. Men det henger fortsatt på Tsjekkia, der presidenten Vaclav Klaus fortsatt vegrer seg for å undertegne traktaten. De viktigste andre endringene som kommer med traktaten er mer makt til parlamentet og flere flertallsavgjørelser blant landene i Ministerrådet (der medlemslandenes regjeringssjefer møtes).

Fra før har EU et bredt utvalg av presidenter. Det er  et medlemsland som har presidentskapet  hvert halvår (ofte i trespann – en for utgående, et for inneværende og en for kommende formannskap), en president for kommisjonen (som er EUs kommisæriske regjering), en president for Europa-Parlamentet og en president for Euro-gruppen (de landene som har euro som valuta).

I tillegg skal EU med Lisboa-traktaten få en slags utenriksminister – kalt den høye represenatnten. Noe som på “diplomatix” trolig betyr at han må stå i skyggen av noen andre. For eksempel presidenten(e).

Dette er de viktigste punktene på toppmøtet;

- Valg av EUs president.

- Valg av “høy utenriksrepresentant”.

- Vurdering av nye medlemmer til en nye EU-kommisjonen.

- Vurdering av om finanskrisen er over.

- Forsøk på å lage en finansieringsplan for å løse klimakrisen.

The same forces that have already been partly responsible for crippling the union now threatened to thwart this new beginning. The tactical finessing by national leaders is standing in the way of a strong Europe. A good example is the search for new top personnel, in which the key positions in this beautiful new EU world are being negotiated according to the same old pattern: Support my candidate and I’ll help yours, and together we will slaughter the competition. Dangerously clever, overly courageous or even popular candidates are usually the first to be weeded out. The leaders of the large member states, in particular, have no interest in potential competition in Brussels. They want to see people there who are like Barroso — bland, mediocre, devoid of vision and, therefore, compliant.

Kandidatene til postene vil bli diskutert under toppmøtet, og da vil det bli tydeligere hvem som har en sjanse og hvem som er utelukket. Den endelige avgjørelsen vil bli kunngjort på toppmøtet i desember, skriver Spiegel. Da vil også Lisboa-traktaten trolig være trådt i kraft. Så får vi se om EU deretter vil “skape historie framfor å tolerere den” — sitat Sarkozy.

Mediene er fulle av saker om den kommende presidenten for Det europeiske råd. Hvem blir det? Den britiske utenriksministeren David Miliband forsøkte i dag å relansere Tony Blair som kandidat. Andre har avskrevet ham, med intrikate begrunnelser.

Men hvor viktig er denne rollen? Den gode bloggen Kosmopolito mener vi heller burde bry oss om den nye “utenriksministeren”, altså rollen som høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk (og her nevnes samme Miliband som kandidat, se for øvrig hans tale om EU og Storbritannia i dag):

… this is actually the more important position for one single reason: The High Rep will be able to use the EU foreign policy machinery including (post EEAS) – Commission staff (RELEX), Council Secretariat staff (including ESDP and CFSP tools plus all the ‘Special Representatives’) and the newly created European External Action Service. Moreover the new High Rep will be a Vice-President of the European Commission and chair the Foreign Affairs Councils. Therefore I agree with Simon Hix who said “The president could end up being all prestige and no power, while the high representative is real power and little prestige.”

Innføringen både av “presidenten” og “utenriksministeren” avhenger av at Lisboa-traktaten trer i kraft.

OPPDATERING: Dagens Nyheter omtaler et svensk forslag til konkretisering av innholdet i utenrikssjef-jobben, som skal legges fram på toppmøtet i Brussel denne uken. Det skal skapes en tung og selvstendig maktspiller i unionen, ifølge avisen:

En stor del av det hittills splittrade ansvaret för EU:s insatser i världen ska samlas under den höge representanten och hans/hennes stab. Där ingår, förutom allmänna utrikesrelationer, konkreta satsningar som polis- och juristinsatsen i Kosovo eller fredsbevarande militärinsatser. Flera enheter flyttas över till utrikestjänsten, bland annat EU:s militärstab och den gemensamma lägescentralen, som dygnet runt följer utvecklingen i världen. EU-kommissionens nuvarande delegationer i omvärlden blir EU-delegationer under den höge representanten. De ska enligt förslaget bland annat ta över den samordning som i länder utanför EU i dag sköts av ordförandelandets ambassad.

The train carrying the treaty is going so fast and it’s so far that it can’t be stopped or returned, no matter how much some of us would want that.

Nylig kom det fram at Klaus ville ha inn en fotnote til traktaten der Tsjekkia skulle få forsikringer om at tyske familier som ble fordrevet fra landet etter 2. verdenskrig ikke skal kunne kjøpe opp eiendommer. En slik fotnote ville ha krevet ny behandling av traktaten i alle landene. I intervjuet sier Klaus at han nå håper å få inn en slik fotnote i den neste traktaten som må undertegnes av alle landene, trolig traktaten som bekrefter Kroatia som det 28. medlemslandet (forhandlingene med Kroatia kan kanskje sluttføres neste år).

Britiske konservative EU-skeptikere er skuffet over at Klaus nå tar livet av håpet deres om at Tsjekkia ikke ville godkjenne traktaten før det britiske parlamentsvalget. Dermed blir det trolig ikke noe av en britisk folkeavstemning om traktaten.

OPPDATERING 19. oktober: Financial Times’ Brussel-sjef Tony Barber mener at Lisboa-traktaten allerede inneholder en forsikring som den Klaus krever.

Vaclav Havel i Berlin (foto: Dirk Enters)

20 år etter fløyelsrevolusjonen er Tsjekkia i en merkelig situasjon. President Vaclav Klaus gjør alt for å slippe å undertegne Lisboa-traktaten, og driver resten av EU til fortvilelse. Nylig satt Klaus’ navnebror og forgjenger Vaclav Havel, den store helten fra 1989, i en stol i et fullpakket lokale i Berlin og reflekterte over alt som har skjedd på de to tiårene. En situasjon som Lisboa-knipen var nok det siste den harde kjernen av dissidenter drømte om i de røykfylte Praha-lokalene høsten 1989.

— Det har vist seg at alt er komplisert og går mye langsommere enn vi forestilte oss. Jeg er skeptiker, men hadde ikke ant hvor vanskelig det skulle bli. Men historien ville vært kjedelig hvis alt bestandig gikk som vi trodde. Historien overrasker oss hele tiden, sa Havel.

Nå om dagen får Havel hele tiden spørsmål om Klaus og Lisboa. Det er noe han ugjerne snakker om, men han føler likevel han må svare når han blir spurt. Altså:

— Presidentens underskrift er bare bekreftelsen på at det har gått rett for seg. Jeg tror han før eller senere skriver under, og hvis ikke vil dommerne i forfatningsdomstolen si at den (ratifiserte traktaten) er gyldig uten hans underskrift, sa Havel. Han la til at under hans presidentperiode forklarte dommerne ham at presidentens underskrift er en rent formell sak, og han mener dette fortsatt gjelder.

Så hva slags rolle burde Tsjekkia spille i EU, ble Havel spurt.

— Den bør reflektere Tsjekkias sentrale (geografiske) posisjon i Europa. Landet skal ikke oppføre seg nasjonalegoistisk eller småborgerlig. Det har aldri gått bra når Tsjekkia har oppført seg slik tidligere.

Klaus’ foreløpig siste trekk var å kreve en fotnote til Lisboa-traktaten, angivelig for å forebygge at tyskere som ble fordrevet fra landet etter 2. verdenskrig skal kunne komme og kreve erstatning eller eiendommene sine tilbake. Dette harmonerer mildt sagt dårlig med Havels posisjon: Kanskje har forholdet mellom tsjekkere og tyskere aldri vært bedre i historien, sa han.

Anledninger som denne — Havel møtte Tysklands tidligere president Richard von Weizsäcker til samtale — blir gjerne i overkant preget av gjensidige hyllester. Da er det bra å ha en tørrvittig ordkunstner som Havel, som da han fikk spørsmål om å snakke om å være dissident og leve i sannhet. Han kan avvæpne det mest pompøse spørsmål:

— Dissidenter — folk ble til det uten å vite hvordan. De tok et skritt, så et til. Det er ikke et yrke, ikke noe man bestemmer seg for å bli. En dag leser man i avisen at man er dissident.

Eller som da han fortalte om forgjengeren i Praha-borgen, Gustav Husak. Havel ringte en gang von Weizsäcker fra presidentkontoret — det vil si fra badekaret.

— Det var bare baderom rundt Husaks kontor. Hadde han et Pilatus-kompleks?

Den tidligere storrøykeren Havel har hatt store helseplager, men han er tydeligvis i form om dagen. Det erfarte også New York Times, som i går publiserte et intervju med ham. Her går Havel videre på temaet tsjekkiske politikere:

“If you look at the C.V.’s of current Czech politicians, you see that most of them are in their 50s,” he said. This means they matured in what he called “early normalization” — roughly from 1969 to the mid-1970s, when the Soviet-led invasion that crushed the Prague Spring reforms of 1968 gave way to a dull and autocratic regime dependent on Moscow, “one of the darkest periods,” Mr. Havel said, of national history. In his view, those years have marked many current politicians, leaving them prone to conspiratorial thinking and acts of petty deceit. Compounding this, he said, is “some kind of existential crisis,” caused by a global pursuit of materialism and by the specific Czech legacy of 40 years of Communist rule.

Hvor EU-skeptiske er egentlig de britiske konservative? Landsmøtet gir anledning til litt kremlologi. Snart blir det etter alt å dømme alvor, når/hvis David Cameron overtar som statsminister for den første tory-regjeringen siden Tony Blair og “New Labour” vant i 1997. De konservative er blitt mer skeptiske til europeisk integrasjon i løpet av denne lange opposisjonstilværelsen, EU-tilhengerne færre.

Partiledelsen har justert seg og lettsindig lovet folkeavstemning om Lisboa-traktaten. Dette slipper de antakelig unna etter irenes ja. Finlesning av skygge-utenriksminister William Hagues tale til landsmøtet viser en mer balansert holdning til EU enn mange påstår at toryene har nå, skriver Charlemagne, og det er lett å være enig. Les Hague:

So our inheritance if we win the coming election will be of British retreat in foreign affairs, at the very time that power in the world is in any case shifting rapidly to the east. It is argued that in such a world Britain can only exercise its influence through the European Union. I say the EU is one very important way in which we do that, and that indeed when it comes to dealing with Iran over nuclear policy, Russia over energy security, or the Balkans to prevent new conflict or disorder, we need Europe to use its collective weight in the world and indeed to do so more often. But under a Conservative Government there will be something else: there will be a distinctive British foreign policy, geared to the promotion of the British national interest, and it will be advanced, yes, through the European Union, but it will also be advanced through the alliance with the United States the current Government have recently mismanaged, through new friendships and alliances beyond North America and Europe which they have neglected to build, and through networks such as the Commonwealth they have never bothered to remember at all.

Dette smaker ikke akkurat av utmelding. Et avsnitt til:

And we seek a European Union that acts by agreement among nations, rather than by placing its own President or Foreign Minister above any nation. Let us be clear on the reasons for our opposition to the Lisbon Treaty and our call for a referendum: the ever greater centralisation of power beyond the democratic control of the people is not in keeping with the needs of the twenty-first century; it is against the spirit of our age; it diminishes our ability to pursue our own global relationships, and in its lack of accountability and legitimacy it goes against our fundamental belief that people should only be led and governed with their consent.

Britene har vel alltid vært bremseklossen når det gjelder en EU-utvikling i retning føderasjon, så hvor nytt er dette egentlig?

Lesning av ulike mediers framstilling av toryene og EU gjør meg i hvert fall skeptisk til heiagjengen i den konservative pressen, særlig The Times. Se denne saken, der journalisten helt utelater de moderate delene av talen.