Hvilken italiener er verdens mektigste? Fra 1.november er det ikke lenger sexfikserte, superrike, statsminister Silvio Berlusconi. Nå kommer Super-Mario. Draghi til etternavn. Den nye presidenten i den europeiske sentralbanken (ESB)

Silvio Berlusconi har i snart 20 år dominert italiensk politikk og er landets lengst sittende regjeringssjef. Selv om han er omstridt i hjemlandet har han overlevd over 50 mistillitsvotum og over 2000 rettsaker. Men euro-krisen kan bli hans bane. For Italia er nå EUs sårbare hæl.

Landets gigantiske gjeld på 1 900 milliarder euro (over 14 000 milliarde rkroner) er så stor at selv Tyskland og Frankrike ikke kan tre støttende til om markedets tillit til landet kollapser.

Over til Mario

En ny italiener kommer på banen denne uken. Mario Draghi blir den nye europeiske sentralbanksjefen etter franskmannen Jean-Claude Trichet. Super-Mario er er en ganske annen type italiener enn sex-fikserte Silvio. Han er kjent verden over som en pragmatisk og effektiv finansmann som løser kriser i stedet for å skape dem. Han er født i Roma, utdannet i USA og har jobbet i Asia og anerkjent over hele Europa. Rett mann for globale kontakter og en mann med mer politisk og økonomisk  krisefølelse enn oldingen Silvio.

Det er også en tillitserklæring til Draghi at de andre EU-landene aksepterer en italiener som ny ESB-president nettopp når en annen president, Berlusconi, gjør det han kan for å rive ned euro-samarbeidet. Til tross for intenst press i retning kostnadskutt og gjeldssanering velger Berlusconi å gjøre minst mulig for å redusere gjeldsbyrden. Det er politisk gunstigsgt for ham å sitte stille. Dermed truer han fremtiden for alle de 17 euro-landene.

Tyskland kansler Angela Merkel og Frankrikes president Nicolas Sarkozy tok en liten politisk hevn på Silvio ved politisk å latterliggjøre Berlusconi på en av de mange pressekonferansene forrige uke(se video her:

Vidoen fikk italienerne til å rase. Hans politiske allierte, Umberto Bossi, skal ha ifølge italienske aviser krevd at den 75 år gamle regjeringssjefen skal gå av innen årskiftet.

_ Det er du som ER problemet, skal Bossi i klare ordlag ha forklart Berlusconi. Men den gamle kavaleren klamrer seg fast til makten og sier at han er den eneste som kan redde Italia. Men i det italienske næringslivet murrer det. Silvio som tidligere var en garant for borgerlig valgseier, er nå en trussel mot de italienske bedriftenes fremtid.

Mario Draghi er nok en del av løsningen. Den italienske sentralbanksjefen er anerkjent fra Wall Street over EU i Brussel til ESB i Frankfurt. Han er mannen som ikke er redd for å utfordre Berlusconi. Som italiener kan han gjøre det uten av italienerne kan snakke om “tysk styring” av EU og ESB. Selv om den tyske tabloiden Bild, hyllet Draghi som “den tyskeste” av de kandidatene til presidentjobben i ESB.

Pissoarene i Frankfurts høyeste bankbygning, Commerzbank Tower, ga banktoppene et spesielt syn på verden. Foto: Dag Yngland

Demonstrasjoner mot banker og finansbransjen var helgens store greie i europeiske byer som Roma, Barcelona, Berlin og Frankfurt. En kollega av meg i finanspressen synes det hele var vel hyklersk. Finansnæringen har jo sin del av æren for at frisk kapital til lave renter har kunnet flyte verden rundt det siste tirået.

Uten finansnæringens avanserte låneinstrumenter for å spre risiko hadde globaliseringen med all den velstand den har brakt det siste tiåret – knapt vært mulig. Joda, men finansfolk har også en egen evne til å opptre arrogant og selvbevisst – på grensen til det utålelige. Og til å sette sine egne fortjenester over styr – av ren grådighet etter enda mer. Slik er nå en gang næringens logikk. Eller var.

_ Også dette ryktet om at det finnes et pissoar i Frankfurt der banksjefene pisser på omverden, sa min venninne, litt irritert over at alle nå snakker stygt om bankene.

_ Joda, det finnes. Eller fantes, sa jeg.

For noen år siden, før finanskrisen, da slikt fortsatt var moro – ble jeg vist det berømte avtredet. Den gangen var det en morsom spøk for bankfolkene i Commerzbank som kunne se ned på sine konkurrenter i Dresdner Bank, mens de tømte blæra. I dag, etter finanskrisen, er det to bankene slått sammen – og den tyske staten er største eier. Da er det neppe lenger samme behov for å briske seg på andres bekostning.

Under det som nå utvikler seg til finanskrisen 2.0 kan nye banker følge inn i statlig eierskap. For nå står kampen igjen mellom banken og staten. Bankene stoler nemlig ikke lenger på hverandre og vil ikke låne hverandre penger i det såkalte interbankmarkedet. De frykter tapene som vil oppstå når regningen skal gjøres opp i den europeiske bankkrisen. Men denne angsten lammer hele banksektoren på samme måte som da investeringsbanken Lehmann Brothers kollapset i 2008.

Hellas til slaktebenken
Denne uken kommer det endelige oppgjøret. Den europeiske redningsskjermen er på plass etter at Slovakia som siste euro-land godkjente pakken før helgen. Førstkommende søndag er det toppmøte mellom EUs regjeringssjefer. Det er ventet at de 27 regjeringssjefene vil lansere den endelige redningspakken for å redde forgjeldede Hellas før markedet åpner igjen på mandag.

Bankene må ta sin del av regningen.  De som har lånt Hellas penger gjennom å kjøpe greske statsobligasjoner må trolig tåle en avskrivning på 30-50 prosent. Europas mektigste finanspolitiker akkurat nå, den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble, gjorde det i et TV-intervju med kanalen ZDF igår helt klart at bankene må ta sin del av regningen.

_ Vi må overbevise folket om at det er politikken som setter reglene og at vi ikke lar oss drive av markedene – det er det inntrykket folk har, sa Schäuble i en kommentar til de mange demonstrasjonene.

For å unngå en ny panikkbølge vil de europeiske regjeringene nærmest tvinge bankene til å ta imot støtte for å styrke egenkapitalen. De bankene som fortsatt er på private hender, er skeptiske, fordi de frykter at slik støtte skal redusere deres kredittrating blant ratingagenturene. Men nå er det alvor. Denne uken bestemmes det hvem som skal ha makten – politikken eller markedet.

Etterpå kan de ta en tur på toalettet. Dassebossene.

Signe Brudeset, internasjonal sekretær i Arbeiderpartiet. Foto: Arbeiderpartiet.

For å følge opp saken om Europas sosialdemokrater, tenkte vi det kunne være bra å høre hva en representant for Arbeiderpartiet tenkte om utfordringene som sosialdemokratiske partier står overfor. Signe Brudeset er internasjonal sekretær i Arbeiderpartiet og jobber ved partikontoret sentral, og svarte på følgende spørsmål:

- Europabloggen.no: Kun 8 av 27 EU-land har i dag regjeringer hvor sosialdemokratiske partier deltar. Hva tror du er hovedgrunnen(e) til dette, og hvorfor er situasjonen i Norge annerledes?
- Det er riktig at det i dag er færre sosialdemokratiske regjeringer i Europa enn for noen år siden. Grunnene er ulike fra land til land, men enkelte partier oppgir selv at de mistet noe av taket på hvilke saker som betydde mest for sine velgergrupper. Antallet sosialdemokratiske regjeringer vil variere over tid. Derfor er det verdt å merke seg at irske Labour for få uker siden kom inn i regjering. Vi har også store håp om at Helle Thorning-Scmidt, lederen av Socialdemoraterne snart blir statsminister i Danmark. I Norge har vi fokusert på stabilitiet i økonomien, jobbskaping og velferdsløft for barn og eldre. Det har velgerne satt pris på.

- Hva tenker dere i AP om en felles retning for Europas sosialdemokrater? Er tettere samarbeid og ‘mer Europa’ noe som må til for å få flere sosialdemokratiske regjeringer i Europa?
- Sosialdemokrater deler grunnholdninger om solidaritet, om at man må skape verdier for å kunne dele, og at en moderne velferdsstat er et gode for alle i samfunnet. Slike verdier ligger i bunn for det samarbeidet som eksisterer mellom partiene, og vi lærer mye av hverandre. Etter Lisboa-traktaten har EU-parlamentet fått mer makt, og den sosialdemokratiske parlamentarikergruppen er blitt en viktig pådriver i et EU som preges av konservative ledere. Likevel vil nok de fleste velgere fortsatt basere sine valg på partienes hjemlige politikk. Så svaret blir at fokus både må være på utviklingen i EU sentralt, samtidig som man sikrer at denne utviklingen går i en retning som velgerne nasjonalt føler representerer dem.

- Mange europeiske land sliter med gjeldsproblemer. Hvilke tiltak ser sosialdemokratene for seg er best for å løse disse?
- Det som startet som en finanskrise, har utviklet seg til en økonomisk krise og er nå i ferd med å slå inn som en sosial krise i flere land. Det vil si at krisa rammer folk som på ingen måte forårsaket krisa i utgangspunktet. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig med innstramminger for å bringe økonomien på rett kurs. Det som imidlertid er viktig er at de økonomiske problemene i Europa ikke brukes i en ideologisk kamp hvor harde kutt som rammer folk flest følges opp med skattekutt for de rike. I stedet for et ensidig fokus på kutt, er det avgjørende å holde de økonomiske hjulene i gang, inkludert gjennom å opprettholde arbeidsplasser og målrettede stimuleringspakker.

- I en tidligere artikkel på Europabloggen sa daværende internasjonal rådgiver Kathrine Raadim at kontaktnett og pendlig ikke var nok for å være tilstrekkelig oppdatert på EU-prosesser, og at AP hadde begynt å diskutere muligheten for å være til stede i Brussel på fast basis. Har dere gått videre med disse planene?
- Vi har trappet opp tilstedeværelsen vår i Brussel siden det intervjuet. Det skjer både gjennom mer systematisk reisevirksomhet hvor våre folk i Norge deltar i ulike møter og nettverk i EU, men i perioder har vi også hatt en person som bl.a. har dekket Europaparlamentet tett lokalt. Å holde seg oppdatert på utviklingen i EU er både krevende og viktig, så det blir en stor jobb også i fortsettelsen.

CC: infomatique.

“Mer Europa” er et populært slagord blant sosialdemokrater. Men hva som menes med det er ofte uklart, i en tid hvor sosialdemokratiet i Europa er på defensiven. Mens Europakartet rundt årtusenskiftet i stor grad var merket med rødt, har i dag kun 8 av 27 EU-land regjeringer hvor sosialdemokratiske partier deltar. Etter Europavalget i 2009 mistet også den sosialdemokratiske fraksjonen i Europaparlamentet mange seter, og kun seks av kommisjonsmedlemmene tilhører sosialdemokratene. Har ikke lenger sosialdemokratene noe å si for EUs videre kurs?

Letingen etter et felles ideal er i gang. I 2009 lanserte medlemmene i Det europeiske sosialdemokratiske partiet et felles manifest. Sosialdemokrater i ulike land har til tross for enkelte motsetninger også mange fellestrekk. De er alle vitne til at tradisjonelle velger- og medlemsstrukturer svinner hen, og føler press fra høyrepopulistiske partier, konservative samt partier til venstre for seg.

EU-skepsis blusset flere steder opp i takt med finanskrisen. Mange mener Brussel er udemokratisk, at man heller må se til nasjonalstaten, og å snakke om europeisk samarbeid er ikke nødvendigvis noe sjakktrekk hvis man vil vinne velgere. I Berliner Republik 1/2011 skrives det om hvordan sosialdemokrater bør intervenere i diskursen om Europas fremtid. For å være med på å bestemme, gjelder fire ting. For det første må borgerne kunne gjenkjenne demokratiske fremskritt på det statlige, samfunnsmessige og økonomiske plan. I tillegg må man enes om effektive økonomiske samarbeidsstrukturer, for å fremme varig utvikling og vekst samt bære ansvaret for en felles balanse og regulering av nærings- og finanssektoren. For det tredje må EU ta sosialpolitiske ansvar og garantere solidaritet i Europa. Til slutt gjelder det å legge de samme prinsippene til grunne når EU handler på globalt nivå. På denne måten kan Europas sosialdemokrater bidra til tross for noe ulike perspektiv, krav og ønsker, i følge Björn Hacker og Gero Maass fra Friedrich-Ebert-Stiftung.

At man i dag gjenkjenner visse fellestrekk i europeiske stater som man tidligere lettere kunne dele inn i skandinaviske, konservative, liberale og ’uutviklede’, viser at det er håp for sosialdemokratene:

Vor allem im Vergleich zum American Business Model oder Entwicklungen in Japan und Korea ließen sich dazu zählen: ein entwickelter und interventionsfähiger Staat; ein auf Steuern oder Beiträgen basierendes Sozialversicherungssystem; aktiv handlungsfähige Gewerkschaften mit gesellschaftspolitischem Gestaltungsanspruch; ein öffentliches Bewusstsein über die Bedeutung sozialer Gerechtigkeit zur Erhaltung des sozialen Zusammenhalts; eine politische Kultur, in der Parteien aus der sozialdemokratischen Bewegung ihren Platz haben; ein Rechtssystem, das soziale Grundrechte und wirtschaftsdemokratische Elemente verankert; sowie eine Tradition längerfristig orientierter Unternehmensführung und gesellschaftlicher Verantwortung von Privateigentum.

Avkledd. Den irske statsministeren Brian Cowen avbildes uten klær av tegneren Cavanagh. Cowen får skylden for at Irland har gått fra å være økonomisk tigergutt til å bli tiggergutt. Tegning: Alan Cavanagh, CC

Irland tar imot hjelp fra EU for å redde landets banker. Men landets omstridte statsminister Brian Cowen vil ikke ta skylden for at det har gått aldeles galt med den irske “tigergutt”.

_ Jeg er ikke busemannen dere leter etter, sa Cowen til sine kritikere. Hans regjering besluttet i helgen å be om hjelp fra EU og det internasjonale pengefondet IMF etter flere uker med stadig større problemer med å stoppe ettervirkningen av finanskrisen. Irland har opparbeidet seg budsjettunderskudd på over 30 prosent av BNP, men kravet for å være med i euroen er tre prosent. Landet har også måtte betale høy risikorente for å oppta nye lån.

Den irske økonomien var i flere år forbilde for markedsliberale økonomer i Europa og USA. Lave skatter og næringslivsvennlig politikk sørget for en flom av investorer fra begge sider av Atlanteren. Men nå er tigergutt blitt tiggergutt. Landets mest kjente forretningsmann, Ryanair-sjefen Michael O´Leary er blant dem som mener politikerne har skylda. I helgen var han på åpningen av en ny terminal på flyplassen i Dublin utkledd som begravelsesagent.

_ Dette er en passende sted å ønske IMF-representanten velkommen og minne dem på hvorfor Irland er konkurs. Vi har et digert eiendomsutviklingsselskap her ute som drives av inkompetente byråkrater, sa O´Leary til avisen Financial Times.

Prisen for å be om EUs hjelp kan bli at Irland må øke sitt skattenivå nærmere naboene i Europa. Landets lave selskapsskatt på 12,5 prosent har lokket mange investorer til landet. De fleste andre euro-land har et skattenivå rundt 20-25 prosent for bedrifter og har kritisert Irland for “sosial dumping”.

Irland trenger 90 milliarder euro (over 700 milliarder kroner) for å stabilisere sine to skakkjørte banker – Allied Irish og Anglo Irish. Det er noe mindre enn Hellas fikk i mai (110 milliarder euro), men beløpet kan bli større om nødvendig. Storbritannia og Sverige er også med på støtteaksjonen – selv om de ikke er euro-medlemmer.

Britiske banker er de største kreditorene i irske banker – fulgt av tyske og franske. EU finansierer to tredeler og det internasjonale pengfondet, IMF, en tredel av hjelpen til Irland.

I Irland frykter næringsliv og politikere for landets økonomiske selvstendighet. Hjelpepakken får følge av et fire års regime der EU, IMF og den europeiske sentralbanken vil ha et ord med i laget på de fleste økonomiske avgjørelser.  Hjelpepakken er sågar blitt sammenlignet med landets tap av selvstendighet på 1600-tallet da den engelske krigeren, Oliver Cromwell, herjet landet – og underla det England.

Klikk på bildet for å komme til det interaktive kartet.

Her kan man altså bygge meninger om eurolandenes problemer på tryggere grunn. Det er ikke alle datakildene som er like godt forklart — skal en gå enda dypere inn i dette, lønner det seg nok å oppsøke originalkildene hos OECD og Eurostat.

Dasser for bosser. Slike høyt hengende toalett kunne banksjefene i Frankfurt ta seg råd til før finanskrisen. Pissing på konkurrentene blir nå avløst av EUs stresstest. Foto: Dag Yngland

De største europeiske bankene må vise seg nakne. I juli får 25 av dem offentliggjort resultatene av sine stresstester fra finanskrisen. Beslutningen om å offentiggjøre bankenes strip-tease overfor myndighetene var det mest konkrete som ble besluttet på gårsdagens EU-toppmøte i Brussel.

Målet er å overbevise finansmarkedene om finanskrisen ikke lenger er så tyngende og at Europas banker ikke er i så dårlig tilstand som fryktet. Spekulasjoner om problemer i spanske banker på grunn av landets eiendomskrise, har herjet i finansmarkedene den siste uken.

Det har presset euro-kursen og økt renten den spanske staten må betale for å låne penger i obligasjonsmarkedet. Men de spanske bankene med størst problemer er lokale sparebanker og ikke forretningsbanker som de i stresstesten.

EU-landene besluttet på toppmøtet også å “vurdere en skatt på finanstransaksjoner”, “styrke stabilitetspakten for euroen” og “kontrollere hverandres budsjetter bedre i fremtiden”. Et forslag om å la de europeiske bankene avsette mer midler til et fond for finanskriser blir liggende på vent etter tsjekkisk motstand.

De 27 EU-lederne var i det hele tatt mest opptatt av å avdramatisere alt som kunne minne om konflikt og krise. President Herman van Rompuy, kalte treffet sitt første normale toppmøtet siden han ble sjef for Europa-rådet av regjeringssjefer ifjor. Møtet var også redusert fra to til en dag for å vise at her var det ro og fred og lite å mase om.

Så lite politisk spennende var møtet at bloggere nå kritiserer Europas ledere for å “merkelisere” poltikken. Tendensen er oppkalt etter den tyske kansleren Angela Merkel som er kjent for sin vente og se-holdning til vanskelige politiske temaer. Men når politikken bare blir taktikk dør debatten, frykter kritikerne.

Må man komme fra Down Under for å forstå eurokrisen? (Funnet hos Gideon Rachman.)

Stormen i finansmarkedene må stanses før den ender i katastrofe, mener EU. Foto: f650biker

Finansmarkedene skjelver etter at den tyske kansleren, Angela Merkel, idag varslet kraftige innstramninger i finansmarkedenes muligheter til kortsiktig spekulasjon. I første omgang gjelder de nye reglene bare i Tyskland, men det er ventet at andre europeiske land vil følge etter de neste dagene. Tyskerne leder an siden de har den største og sterkeste økonomien.

Mye tyder på at vi står foran en bølge av innstramninger, restriksjoner og nye skatter for finansmarkedene. Da EU-landene møttes i Brussel igår måtte selv britene bite i gresset og tåle mer kontroll av hedgefonds. 80 prosent av Europas hedgefonds har tilhold i London City – verdens største finanssenter.

I Berlin foregår akkurat nå en stor konferanse med finansministre og sentralbankere fra hele verden. De planlegger tiltak for å begrense markedsmakten i finansmarkedet. Tiltakene skal lanseres på G20-møtet i Canada i juni.  Finansminister Sigbjørn Johnsen er blant de norske deltakerne og vil i morgen komme med en uttalelse om de norske tiltakene.

For å samle inn bompenger åpner selv Nei-landet Norge for euroen. Her i Setesdal. Foto: Dag Yngland

Euroen brer seg til tross for Hellas-krisen. Denne uken godkjente EU-kommisjonen Estland som neste medlem i euro-klubben. Esterne blir det 17. medlemmet i 2011. Hvis euroen fortsatt finnes da…;-).

Det er i alle fall blitt mer sannsynlig etter at alle de 27 EU-landene natt til mandag ble enige om en gigantisk krisepakke på 750 milliarder euro (nær 6 000 milliarder kroner). Pengene skal i første omgang være i beredskap som et forsvarsskjold mot tillitskriser og spekulasjonsbølger i finansmarkedene. Pakken er blitt sammenlignet med alt fra “EUs atomknapp” til “en bazooka mot markedene“.

Tidsskriftet The Economist sammenligner EUs nye euroforsvar med NATOs “artikkel 5″ – den viktige paragrafen som sier at et angrep mot et av medlemmene er et angrep mot alle.

I think this bellicose talk of fighting battles with markets and being at war with perfidious bankers (to quote Mrs Merkel) may point to a useful analogy for what is going on in terms of political integration here, at least at this point. I wonder if this new intergovernmental warchest of €440 billion, working with the intergovernmental IMF, is a bit like the mutual defence clause, Article 5, in the NATO treaty, that says an attack on one member of NATO is an attack on all. That is hugely important, and commits each member government to big and serious things. But it is not the same as those member countries agreeing to pool their militaries.

Men ikke alle landene er like begeistret for at EU på denne måten strammer inn grepet over nasjonal suverenitet – denne gang i medlemslandenes budsjettpolitikk. Sverige som ikke er med i euroen og har orden i sine finanser, er lite begeistret for den nye EU-kontrollen.

Estland er etter Slovenia og Slovakia det tredje euro-landet fra det tidligere kommunistiske Øst-Europa. Landene i øst har vært gjennom store omstillinger etter kommunismens fall og det kan virke som de også har utviklet en mer avslappet innstilling til kriser og reformer enn sine naboer i Sør-Europa.

De fleste nye medlemslandene fra utvidelsen i 2004 har som mål å bli medlem av euroen. Danmark og Sverige har lagt medlemskap på is på grunn av folkelig motstand, men skygger den europeiske valutaen med sine egne kroner både i kurs og rentenivå.

Euroen finnes også hos ikke-medlemmer som Kosovo og Makedonia, fordi landene nærmest står under administrasjon eller får massiv hjelp fra EU. Også i franske og spanske oversjøiske områder i Karibien, Afrika og Det indiske hav gjelder euroen.

EU-land uten euro, men med mange turister som gjester, har sjelden problemer med å akseptere euro som betaling f.eks. i turistbyen Praha i Tsjekkia. Når euroen betales elektronisk er forskjellen til vanlige valutaer minimal. Kanskje betaling via kort og mobil er nøkkelen til  aksepetans for euroen. Da føler ikke EUs innbyggere seg så støtt i sin nasjonale stolthet som når de blar opp sedler og rasler med fremmede mynter.

Sjekk kartet for hvor og med hvem du kan handle med euro:

De blå euro-landene blir stadig flere til tross for euro-krisen. Foto: CC-GNU