Euro-kalkulatoren i flittig bruk hos McKinsey (foto: Rock Cohen, CC: by-sa)

De nordlige landene i eurosonen tjener mest på den felles valutaen, ifølge en studie fra McKinseys Tyskland-kontor. I 2010 kunne Østerrike takke euroen for hele 7,8 prosent av BNP. De neste på listen er Finland (6,7%), Tyskland (6,6%) og Nederland (6,2%). På grunn av sin størrelse stakk Tyskland av med 165 milliarder euro, nesten halvparten av den totale gevinsten det ga eurolandene å ha felles valuta i 2010.

Overfor Business Week forklarer rapportskriverne den positive effekten av euroen på samfunnsøkonomien slik:

The removal of nominal exchange rates within the euro zone lowered transaction costs, trade within the euro zone increased, competitiveness rose as firms benefited from economies of scale and scope, and investment and consumption were boosted by low interest rates.

Økningen av handel innenfor eurosonen er på 15 prosent som følge av euroen, ifølge McKinsey.

Kanskje påvirker slike tall opinionen i de nordlige euro-landene noe, der mange er lei av å høre om stadige nye krisepakker til de sørlige landene. Men problemene i eurosonen består — studien er en god illustrasjon på de økonomiske ubalansene.

PS: Både Italia og Spania har i dag klart å selge statsobligasjoner til lavere rente enn ved forrige sammenlignbare auksjon.

2011 kan se ut som et “annus horribilis”, men det vil vise seg å ha vært et “annus mirabilis”, sa presidenten for Det europeiske råd (statssjefene) Herman Van Rompuy i Europaparlamentet i desember, da han skulle oppsummere EUs 16. krisemøte på to år. 2011, et mirakuløst år? Siden Van Rompuy er troende katolikk har han kanskje mer nærkontakt med mirakler enn den mer pragmatisk pregete protestant og prestedatter Angela Merkel. Men for folk flest i Europa har året som nettopp er tilbakelagt vært mirakelløst. Anført av duoen Merkozy har EUs ledere med tryllestaven manet fram den ene “omfattende løsning” etter den andre. Men etter noen dager er trylleeffekten vekk og Markedssjakalene er igjen på jakt etter det svakeste dyret i €uroflokken.

Nei, europeere flest synes nok å være mer enig i karakteristikken som dronning Elizabeth avga i sin nyttårstale det året prinsesse Diana døde: ”Annus horribilis”, et forferdelig år. Og det er mer i vente. Problemene er ikke løst og EU skyver dem stadig framfor seg. Neste toppmøte skal finne sted 30. januar. Da skal en skisse til en slags ny traktat eller pakt legges fram, en pakt som i beste fall vil gjelde for 26 land, men ikke Storbritannia som huser finansturboen City of London. Det skal lages en slags ”omvendt handlingsregel” eller tvangstrøye for de enkelte lands budsjetter og statsgjeld. Reglene skal inn i grunnloven eller gjøres like forpliktende på en annen måte. Alt dette drives igjennom av tospannet Tyskland–Frankrike. Før var det Frankrike som bestemte og Tyskland som betalte. Nå er det Tyskland som bestemmer, men som ikke lenger vil betale for alle de andre eller utstede €uroobligasjoner. Derfor murres det nedover i rekkene. En belgisk statsminister sa allerede på 60-tallet at det er bare små land igjen i Europa. De som vet at de er det og de som ikke vet at de er det.

I mellomtiden går lønninger, pensjoner og andre ytelser ned, mens arbeidsledigheten forsetter å stige til over 10 prosent. Det betyr 25 millioner mennesker uten arbeid og uten utsikt til å få noe. Verst er det for ungdommen hvor annenhver ungdom under 24 år i flere land ikke får brukt sin dyre utdannelse. Fagbevegelsen i hele Europa protesterer mot en smalhanspolitikk som ikke gir noen vekst eller nye arbeidsplasser, men den blir i liten grad lyttet til av de konservative regjeringer som styrer de fleste EU-landene.

Norge er ikke uberørt av krisene. Selv om norsk økonomi er robust og godt vaksinert, er den ikke immun når det svikter over alt ellers. Det merkes i allerede i den delen av industrien som eksporterer og som ikke lager offshoreprodukter. Det merkes i oppdrettsnæringen og i norsk reiseliv hvor antall utenlandske €uroturister vil bli færre.

Men det er høykonjunktur for økonomiske spåmenn og andre typer eksperter. Spør man to økonomer om hva som vil komme til å skje får man minst tre svar, men ingen sier sannheten: — Jeg aner ikke.

Det eneste sikre er det usikre. Miraklene lar vente på seg og framtiden er i beste fall utsatt. Var det noen som sa Godt Nytt År?

Klar hakkeorden i EU-treet. Den tyske ørnen, Angela, har fått ro på flokken, men det stikkes og kives nedover på stammen.

Så ble det julero i euroland i år også. Slik denne fine karikaturen av det europeiske juleneket viser (fikk den av en tsjekkisk kollega som skal forsøke å finne navnet på kunstneren i jula). Tante Angela er ørnen i flokken og passer lett irritert på at de andre skikker seg. Hun har satt klare displinregler for å få pakke i år og nå venter de alle i spenning. Ingen får bruke mer penger på gaver enn de har råd til. Og ingen får gi gaver til seg selv.

I etasjen under sitter de to evige urokråkene David og Nicolas. De krangler om hvem av de to som burde nedgraderes fra sin nåværende kredittpinne og heller sitte på pinnen nedenfor. Det eneste de kan glede seg over er at den spjåkete skjæra Silvio er borte. Han stjal alltid showet – og prøvde seg på alle damene. Etterkommeren, Mario, er mest opptatt av tallrekker som skal få Silvios gamle synder til å forsvinne.

Helt nederst sitter frysepinnene fra sør som spiste opp alle frøene sine på sommeren og ikke la noe til siden for den uventet harde høsten. I midten sitter den store flokken som er litt enige med alle, men som egentlig er fornøyd hvis de får gjennomslag for noen av sine særstandpunkter. På de store rådsmøtene i fugleflokken i Brussel soler de seg i glansen av sine mektigere venner, men når de kommer hjem snakker de litt stygt om “de mektige” likevel. Litt makt og lite ansvar er ganske greit.

Ørnen Angela har hatt en stri tørn i høst og fortjener nå en lang juleferie. Men så maktsyk og dominerende som mange kommentatorer har fremstillt henne, er hun slett ikke. Selv den britiske kråka David, som ødela julefesten hennes på siste EU-toppmøtet, roser henne som et av de høfligste menneskene han har møtt. Og sender sin julehilsen. Til rivalen Nicolas fortvilelse.

Etter en heftig høst med mange politiske krisemøter kom også julegavene. I form av 500 milliarder euro i kreditter fra den europeiske sentralbanken, ESB. 500 europeiske banker kastet seg over pengeflommen til lav rente for å refinansiere sine råtne lån. Pengene må de ikke betale tilbake før om tre år. Kanskje et vendepunkt i eurokrisen? 1. januar er euroen 10 år og ser akkurat nå ut som den kan klare 10 år til.

Så det var juleeventyret. Her er virkeligheten.

Vi journalister som daglig vandrer rundt med Merkels medarbeidere, rådgivere og motstandere kan bare si oss enig. Selv de journalistene som er så kritiske at de er selvkritiske, har vansker med å finne en holdbar historie om denne angvelige maktsyke, intrigante damen i nazi-lignende panserjakke (slik hun av og til fremstilles i utenlanske medier).

Merkel hilser selv på folk som står og glaner når hun kommer ut døra. De durkdrevne berlinske fotografene som ellers skriker til alt og alle, snakker varmt om “Mutti”. Kom da, Mutti? Smil da, Mutti! Bøy deg ned og ta opp det papiret, ja….. Sånn, ja! Mutti!

Etter å ha fulgt hennes politiske karriere i 20 år har jeg ennå ikke hørt en person si noe negativt om hennes personlige omgang med andre. Om politikken, ja. Og personalvalg. Men formen hennes er uformell, varm og vennlig. Staben hennes er svært lojal.

Det eneste som gjør henne virkelig irritert er dumme spørsmål. Når journalister sier de har hørt at noen har sagt at noe er galt osv. så tar hun dem ned punkt for punkt og spør hva de mener med det. Offentlig avkledning, heter det. Hørt i leksa – av rektor.

Hun har mye til felles med vår egen Gro Harlem Brundtland. Vitenskapelig anlagt, knallhard i sak og argumentasjon, men med et stort hjerte. Det er sjelden jeg ønsker en politiker en God jul. Men i år har Angela fortjent det!

Den europeiske sentralbanken, ESB, har i disse dager lagt ut en PR-film på You Tube. Der er det mye å høre om euroens mange muligheter, men lite om krisen som truer den. ESBs nye president, Mario Draghi, står og ser alvorlig på sine rundt 330 millioner daglige euro-brukere.*

— Tross utfordringene Europa står overfor, slik også resten av verden gjør det, kan eurosonens borgere være sikre på at Den europeiske sentralbanken holder fast ved sitt mandat om prisstabilitet, sier italieneren Draghi.

I forrige uke startet hans landsmann, statsminister Mario Monti, ryddeaksjonen etter forgjengeren Silvio Berlusconi. Monti er klar på hvem som har skylden for uføret landet han er havnet i. Italia er sammen med Hellas (og Japan) blant den industrialiserte verdens største gjeldsslaver.

— Italias høye gjeldsbyrde er vår egen skyld – og ikke Europas, sa Monti da han i forrige uke presset tiltakspakken gjennom parlamentet. Den skal spare inn 24 milliarder euro (185 milliarder kroner).

Den tidligere EU-kommissæren Monti leder teknokrat-regjeringen som skal få Italia ut av krisen. Hans greske kollega, Lucas Papademos, gjør det samme i Hellas. Heller ikke han sparte på svulstige ord da han lanserte sine nedskjæringer i parlamentet.

— Hvis vi ikke gjør dette vil historien aldri tilgi oss, sa Papademos før han fikk parlamentet med på en runde innsparinger på fem milliarder euro (39 milliarder kroner).

*Innbyggere i eurolandene: Ca. 330 millioner. I tillegg kommer landene som bruker euro uten å være euro-medlem.

Hvilken italiener er verdens mektigste? Fra 1.november er det ikke lenger sexfikserte, superrike, statsminister Silvio Berlusconi. Nå kommer Super-Mario. Draghi til etternavn. Den nye presidenten i den europeiske sentralbanken (ESB)

Silvio Berlusconi har i snart 20 år dominert italiensk politikk og er landets lengst sittende regjeringssjef. Selv om han er omstridt i hjemlandet har han overlevd over 50 mistillitsvotum og over 2000 rettsaker. Men euro-krisen kan bli hans bane. For Italia er nå EUs sårbare hæl.

Landets gigantiske gjeld på 1 900 milliarder euro (over 14 000 milliarde rkroner) er så stor at selv Tyskland og Frankrike ikke kan tre støttende til om markedets tillit til landet kollapser.

Over til Mario

En ny italiener kommer på banen denne uken. Mario Draghi blir den nye europeiske sentralbanksjefen etter franskmannen Jean-Claude Trichet. Super-Mario er er en ganske annen type italiener enn sex-fikserte Silvio. Han er kjent verden over som en pragmatisk og effektiv finansmann som løser kriser i stedet for å skape dem. Han er født i Roma, utdannet i USA og har jobbet i Asia og anerkjent over hele Europa. Rett mann for globale kontakter og en mann med mer politisk og økonomisk  krisefølelse enn oldingen Silvio.

Det er også en tillitserklæring til Draghi at de andre EU-landene aksepterer en italiener som ny ESB-president nettopp når en annen president, Berlusconi, gjør det han kan for å rive ned euro-samarbeidet. Til tross for intenst press i retning kostnadskutt og gjeldssanering velger Berlusconi å gjøre minst mulig for å redusere gjeldsbyrden. Det er politisk gunstigsgt for ham å sitte stille. Dermed truer han fremtiden for alle de 17 euro-landene.

Tyskland kansler Angela Merkel og Frankrikes president Nicolas Sarkozy tok en liten politisk hevn på Silvio ved politisk å latterliggjøre Berlusconi på en av de mange pressekonferansene forrige uke(se video her:

Vidoen fikk italienerne til å rase. Hans politiske allierte, Umberto Bossi, skal ha ifølge italienske aviser krevd at den 75 år gamle regjeringssjefen skal gå av innen årskiftet.

_ Det er du som ER problemet, skal Bossi i klare ordlag ha forklart Berlusconi. Men den gamle kavaleren klamrer seg fast til makten og sier at han er den eneste som kan redde Italia. Men i det italienske næringslivet murrer det. Silvio som tidligere var en garant for borgerlig valgseier, er nå en trussel mot de italienske bedriftenes fremtid.

Mario Draghi er nok en del av løsningen. Den italienske sentralbanksjefen er anerkjent fra Wall Street over EU i Brussel til ESB i Frankfurt. Han er mannen som ikke er redd for å utfordre Berlusconi. Som italiener kan han gjøre det uten av italienerne kan snakke om “tysk styring” av EU og ESB. Selv om den tyske tabloiden Bild, hyllet Draghi som “den tyskeste” av de kandidatene til presidentjobben i ESB.

This article titled “Germany will remain the euro’s defender – however reluctantly” was written by Alan Posener, for guardian.co.uk on Thursday 29th September 2011 14.15 UTC

So Angela Merkel got her vote and the eurozone gets Germany’s money. This is good news. It’s not the end of the euro crisis, nor even the beginning of the end, but it might be the end of the beginning. Conservative Eurosceptics such as Britain’s William Hague should take note that the only party to vote against the beefed-up European rescue scheme were the neo-communists of the so-called Left party. There were some rebels on the left of the Green and Social Democrat parties, which, on current form will win the general election in 2013, and some within Merkel’s coalition, but not as many as some – including Merkel herself – had feared. The fact is that Germany’s political class as a whole is willing to do what it takes – albeit grumblingly – to save the euro.

There are two reasons for this. The first and most important is self-interest. Most of Germany’s exports go to eurozone countries. German banks hold a lot of eurozone sovereign debt. So the prospect of countries leaving the eurozone or defaulting on their debt is scary to businessmen and bankers alike. And much as Germans may criticise their profligate southern neighbours, their spendthrift ways help keep the euro’s exchange rate down and German exports to the rest of the world affordable. Bailouts may be bad, but the alternative is worse.

The second reason is idealism. For better or worse, Germany’s elites are committed to the concept of an ever-closer union within Europe. Politicians as diverse as Joschka Fischer, the Greens’ elder statesman, and Ursula von der Leyen, the Conservative CDU’s economics minister (and would-be successor to Chancellor Merkel), have said that the current crisis should be used to advance towards a “United States of Europe”.

What of the people, though? There has always been an understanding that Europe is what the Germans call an “Elitenprojekt”, and a fear that sooner or later a nativist, anti-immigrant and anti-European party would rear its head. After all, parties such as Geert Wilders’s Freedom party have managed to corner about a fifth of the vote in most western European countries, and chauvinism is even worse in some eastern European nations such as Hungary. But Germany remains an anomaly. At the last state elections, in the city-state of Berlin two weeks ago, the rightwing populist parties were soundly drubbed. And the liberal Free Democrat party, which made a last-ditch attempt to cash in on perceived anti-euro sentiments, was humbled, getting 2% of the vote – a level they have sank to nationally in the polls, down from double digits in the last general election. By contrast, the digitally focused Pirate party, demanding total openness from government, got 9% in Berlin. A whopping 20% of the national electorate say they might consider voting for the Pirates next time.

What does this tell us? There is certainly a lot of protest potential in Germany. The political class needs to get its act together. But people are angrier at the perceived opaqueness of politics than they are at Europe. This is a good sign. People want to be told the truth. They want to have the feeling that they will be consulted and that decisions will be transparent. Obviously, the byzantine and arcane politics of Brussels are part of the problem. But the Germans don’t seem to view nationalism as a way out. The Pirates’ slogan, borrowed from Willy Brandt’s line of 40 years ago, was “Mehr Demokratie wagen” – let’s attempt more democracy. There are worse slogans around in Europe.

guardian.co.uk © Guardian News & Media Limited 2010

Published via the Guardian News Feed plugin for WordPress.

Silvio blir 75. Den italienske statsministeren Silvio Berlusconi fyller 75 år idag. Mens Europa diskuterer gjeldskrise og euroens fremtid er Silvio opptatt av unge damer. Foto: Dag Yngland

Hver dag går Silvio Berlusconi frem foran speilet og sier.

— Ja! Jeg liker meg, jeg liker meg!

Det gjorde han sikkert også på idag. For nå fyller “Il Cavaliere” 75 år.

_ Den som liker seg selv blir også likt av andre, mener Berlusconi.

Men nå det er stadig færre som liker ham. Selv i hjemlandet Italia virker ikke lenger den gamle suksessformelen som damenes glade venn og evige optimist.

Historiene om unge piker som dukker opp på fester sponset av hans velhavende venner, skaper pinlig berørthet hos hans katolske og borgerlige kjernevelgere.

Sjarmør og damevenn ja, men med unge prositituerte, nei.
Berlusconi har fortsatt støtte av en fjerdedel av velgerne i Italia. Men selv hans nære allierte i regionalpartiet Liga Nord spekulerer nå på om regjeringen bryter sammen før valget i 2013.

Gjeldsgiganten
En grunn kan være at Hellas-krisen springer over til Italia.
_ Vi utgjør bare 2 prosent av eurolands økonomi og har 3 prosent av gjelden, sa den greske finansministeren Venizelos forrige uke, det er andre som har 25 prosent….

Landet med denne store gjelden er Italia (sjekk verdens største debitorer her). Det har 1800 milliarder euro i statsgjeld og bærer rundt 25 prosent av euro-landenes totale gjeldsbyrde. I forrige uke nedgraderte kredittratingbyrået Standard & Poor´s Italias kredittverdighet fra A+ til A. På grunn av tvil om landets evne til å betjene den.
_ – Dette ser ut til være påvirket av politiske hensyn, sa Silvio Berlusconi og været en amerikansk anti-italiensk konspirasjon.
Men skulle Italia bli smittet er euro-syken er EU virkelig ille ute. EU-landene skal stille 1600 milliarder til disposisjon sammen med IMF for å spenne opp en redningsskjerm for Hellas og de andre gjeldstyngede statene Irland, Portugal og Spania. Italias bidrag til redningsskjermen er 18 prosent. Italia er påtenkt som giver – ikke mottager.
_ EU kan redde Hellas og de andre ut av en krise, men ikke Italia. Det er for stort, sier økonomen Hans-Werner Sinn.

Kan ikke med Merkel
Det hjelper ikke at Berlusconi i denne situasjonen har fornærmet sin viktigste hjelper, Angela Merkel. Ifølge italienske og britiske medier skal han ha brukt uttrykket «Culona inchiavabile» om verdens mektigste kvinnelige politiker. Dette italienske macho-uttrykket betyr på norsk noe sånt som «en fet rumpe som det ikke går an å ligge med».

Sitatet er plukket opp av italienske journalister gjennom avlytting av en samtale Berlusconi skal ha hatt med en hallik. Sant eller ikke sant – Italia kan komme til å måtte velge mellom euroen og en 75 år gammel horebukk. Det gjør kanskje valget lettere – selv for euro-skeptikere.

Nei, det er ikke en euro-oppløsnings-maskin. Euro-samarbeidet sliter, men euro-navnet selger fortsatt varer. Denne gang en vepsefanger. Foto: Dag Yngland

Kan et euroland virkelig forlate euro-samarbeidet? Byråkratene i Brussel sier nei. Et euro-land kan ikke forlate euroen uten å forlate EU.  Men nasjonale politikerne allerede har tatt høyde for å finne en løsning. Tyske, nederlandske og finske politikere i de økonomisk sterke landene i nord diskuterer nå åpent løsninger for problembarnet Hellas.

Flere antyder at Hellas nærmest må settes under administrasjon og at EU-byråkrater må overta skatteinnkrevingen i landet. Av hensyn til de andre i euro-samarbeidet.

En deltaker i den såkalte troikaen (representanter for EU-kommisjonen, den europeiske sentralbanken ESB og pengefondet IMF som overvåker Hellas i gjeldskrisen) beskriver det siste besøket i Athen som å mase og mase på en tenåring som ikke vil rydde opp på rommet sitt.

Landene som skal hjelpe Hellas begynner  å bli lei. Den tyske EU-kommisæren Günther Oettiger mener budsjettsyndere og gjeldsslaver som ikke holder euro-kravene heretter bare bør få flagge på halv mast under EU-sammenheng.

Den frittalende tyske økonomen Hans-Werner Sinn mener det alltid er politiske løsninger om politikerne vil. Også for euroen. En mulighet for Hellas er å “hoppe av” euroen for en stund og innføre den gamle drakmen 1-1 mot dagens euro. Den vil raskt falle i verdi, senke Hellas konkurranseevne og skape ny vekst. Landets gjeld vil fortsatt tynge, men siden den betales tilbake i den gamle valutaen er det lettere enn å betale i dyre euro. Taperne vil bli bankene som i dag sitter med greske gjeldspapirer. Men et nytt og reformert Hellas kan da (kanskje) komme tilbake i euroen. Om de andre vil.

Økonomen Hans-Werner Sinn

Grekerne er hardt presset økonomisk. Innsparingene gir lavere økonomisk vekst og skatteinngang og privatiseringer som skal gi inntekter i statskassen tar tid. Landene i Latin-Europa frykter at de skal følge Hellas eksempel om døren åpnes for en euro-exit.

Landene i Øst-Europa, som egentlig skulle innføre euroen de neste årene, frykter nå at deres planer for å bli fullverdige euro-medlemmer skal bli ødelagt av gjeldsrotet i sør. Debatten er het i EU om dagen, men det er også et tegn på politisk modenhet.

Lenge var harmoni den politisk korrekte mantraen i Brussel. Av frykt for at Europa-prosjektet skulle spore av skinnene. Nå diskuterer landene gjeldskrise så statsobligasjoner og eurosedler fyker. Det er også et tegn på at EU er blitt en normal politisk arena. EU-landene føler seg så trygge og er så avhengige av samarbeidet seg imellom at de politisk handler som de var på hjemmebane.

Det er spørsmålet stadig flere EU-land må stille seg. Krisen i euro-sonen har ført til et stadig tettere samarbeid om den økonomiske politikken. Det er i ferd med å dreie debatten fra spørsmålet om gjeldstyngede land må ut av valutasamarbeidet – til om ikke flere må med. Presset om euro-medlemskap øker på utenforland som Danmark, Sverige, Polen og Storbritannia.

En forsmak på debatten kom på gårsdagens EU-toppmøte i Brussel. Der ble de 17 euro-landene enige om den nye europakten for økonomisk samarbeid. Den er en utvannet versjon av den fransk-tyske “konkurranseevnepakten” som tok til orde for harmonisering av reglene for skattenivå, lønnstillegg og pensjonsalder. Landene skulle også innføre en såkalt “gjeldsbrems” som skal hindre at landene lager gjeldsbomber i fremtiden.

Etter massiv motstand fra landene uten euro måtte Tyskland og Frankrike la EU-kommisjonens Jose Manuel Barroso vaske ut de strengeste formuleringene, men retningen er den samme. EU-landene – med eller uten euro – vil i fremtiden samordne stadig mer av sin økonomiske politikk. I Danmark er det allerede en gryende euro-debatt – etter at landet to ganger tidligere har sagt nei til euroen.

På toppmøtet sikret grekerne seg bedre betingelser for sine kriselån fra sine EU-partnerne, mens irene ikke fikk til en slik forbedret avtale. Diskusjonen om hjelp eller hjelp til selvhjelp var hard mellom de gjeldsplagede landene i sør og vest og de økonomisk stabile landene i nord  som bidrar mest til hjelpepakkene.

Hellas kunne stråle som flink gutt i klassen og vise til omfattende privatisering og sparetiltak som gir mer penger i den greske statskassen. Dermed oppfylte landet kravene de andre euro-partnerne hadde satt til å forbedre landets økonomiske situasjon med lavere renter. Også Portugal fikk ros av Tysklands kansler, Angela Merkel, for kraftige kutt i offentlige utgifter.

Irene var under press for å heve sitt lave skattenivå for bedrifter. Den franske presidenten Nicolas Sarkozy omtalte det irske skattenivået som “ødeleggende element”, men irenes statsminister Enda Kenny kjempet hardt for å beholde ordningen. Men så fikk han heller ingen premie i form av lavere rente på lånene i hjelpepakken fra EU.