Han forestiller sig, at Danmark kan gå med på de dele af aftalen, der handler om, at landene opretholder høj økonomisk disciplin. Til gengæld kan Danmark ikke gå med til aftalens punkter om, at EU skal kunne straffe landene hårdt, hvis de ikke lever op til de økonomiske krav.

EU Observer skriver at flere partier er skeptiske til traktaten, og at Socialdemokratiet må søke støtte i opposisjonen. Enkelte partier vil ha folkeavstemning.

Svenskene teller også på knappene (kronene?). Og britene forsøker å samle støtte mot pakten blant ikke-euro-landene, ifølge Europaportalen.se. FT oppsummerte i går problemene som tårner seg opp for pakten.

Veien videre? FT har et lite stykke om det også. Forhandlingene begynner med det aller første.

Ifølge flere europæiske medier skulle Danmark være blandt de seks lande. Men det afviser statsministeren, og også europaminister Nicolai Wammen (S) forklarer, at mange detaljer mangler at komme på plads, før Danmark kan tage endeligt stilling til, om vi skal gå med i aftalen. Blandt andet skal det diskuteres i Folketinget.

Det er heller ikke sikkert at Danmark kan gå med i en slik traktat uten folkeavstemning.

(Saken er oppdatert).

Fra rødt rundt millenniumsskiftet til blått i 2011. Grafikk: The Guardian.

Det er på ingen måte noen nyhet at de fleste europeiske land styres av “blå” regjeringer og at sosialdemokratene sliter, noe man også kan se på vår liste over valg og regjeringer. Ifølge David Miliband må man tilbake til tiden rundt første verdenskrig for å finne en tilsvarende høyredominans. Høyresidens valgseiere kommer også bra frem i The Guardian sin interaktive grafikk, hvor man kan se utviklingen fra 1972 og frem til i dag. Mens det for nær 40 år siden var blått i vest og rødt i øst, var Europa rundt milleniumsskiftet nesten helt rødfarget. Nå derimot har det politiske kartet endret seg.

Kartet ser muligens noe rødere ut enn hva virkeligheten egentlig tilsier. Finland har f.eks. en koalisjonsregjering bestående av seks partier, deriblant Sosialdemokratene, Venstrealliansen og De grønne – men ettersom det konservative Samlingspartiet er det største av partiene, regnes det av The Guardian som en høyreregjering. Og de har i skrivende ikke lagt inn Helle Thorning-Schmidt som ny sosialdemokratisk statsminister i Danmark…

Danskenes venstresving. Etter et ti år med borgerlig styre kan landet få en rød-grønn regjering. Kan danskenes valgvind bli et vendepunkt for venstresiden i Europa? Foto: Dag Yngland

Danskene har stemt. Valgets vinner er partiene på venstresiden. Sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt ligger an til å bli landets ny statsminister. Det vil i så fall bli den første kvinnelige regjeringssjef i Danmark.

Les mer om de siste resultatene i opptellingen fra avisen Politiken her.

Det danske partisystemet med sine mange bokstavforkortelser er ganske forvirrende, men TV2 har laget en god innføring som du kan sjekke ut her.

Det danske valget følges også med interesse av andre europeiske medier. Dersom sosialdemokratene får regjeringsmakt vil det være første gang i det nye tiåret at venstresiden i et EU-land vinner et nasjonalt valg.

Det siste tiåret har vært dominert av borgerlige regjeringer. Ved de siste valgene i EUs kriseland Irland og Portugal mistet venstresiden makten. Det er fortsatt sosialistisk styre i Spania (kan ryke ved valget i november) og i kriselandet Hellas.

Europabloggen har en oppdatert oversikt over de ulike EU-landenes regjeringskonstellasjoner.

Parlamentsvalg i Danmark

Som medlem får Danmark bl.a. adgang til et årligt topmøde kun for eurolandenes stats- og regeringschefer, hvor det er meningen, at de skal lægge politisk pres på hinanden for at nå pagtens mål om at forbedre konkurrenceevnen i Europa. Til gengæld forpligter Danmark sig også til at tage skridt i samme retning

“Europakten” har aktualisert spørsmålet om ny folkeavstemning om EU-forbeholdene — enten alle samtidig eller bare om euroen. Men etter at det ble klart at danskene får være med i pakten uten å erstatte kronen med euroen, virker det rimelig sikkert at en folkeavstemning i hvert fall ikke kommer før etter høstens folketingsvalg.

Signe Brudeset, internasjonal sekretær i Arbeiderpartiet. Foto: Arbeiderpartiet.

For å følge opp saken om Europas sosialdemokrater, tenkte vi det kunne være bra å høre hva en representant for Arbeiderpartiet tenkte om utfordringene som sosialdemokratiske partier står overfor. Signe Brudeset er internasjonal sekretær i Arbeiderpartiet og jobber ved partikontoret sentral, og svarte på følgende spørsmål:

- Europabloggen.no: Kun 8 av 27 EU-land har i dag regjeringer hvor sosialdemokratiske partier deltar. Hva tror du er hovedgrunnen(e) til dette, og hvorfor er situasjonen i Norge annerledes?
- Det er riktig at det i dag er færre sosialdemokratiske regjeringer i Europa enn for noen år siden. Grunnene er ulike fra land til land, men enkelte partier oppgir selv at de mistet noe av taket på hvilke saker som betydde mest for sine velgergrupper. Antallet sosialdemokratiske regjeringer vil variere over tid. Derfor er det verdt å merke seg at irske Labour for få uker siden kom inn i regjering. Vi har også store håp om at Helle Thorning-Scmidt, lederen av Socialdemoraterne snart blir statsminister i Danmark. I Norge har vi fokusert på stabilitiet i økonomien, jobbskaping og velferdsløft for barn og eldre. Det har velgerne satt pris på.

- Hva tenker dere i AP om en felles retning for Europas sosialdemokrater? Er tettere samarbeid og ‘mer Europa’ noe som må til for å få flere sosialdemokratiske regjeringer i Europa?
- Sosialdemokrater deler grunnholdninger om solidaritet, om at man må skape verdier for å kunne dele, og at en moderne velferdsstat er et gode for alle i samfunnet. Slike verdier ligger i bunn for det samarbeidet som eksisterer mellom partiene, og vi lærer mye av hverandre. Etter Lisboa-traktaten har EU-parlamentet fått mer makt, og den sosialdemokratiske parlamentarikergruppen er blitt en viktig pådriver i et EU som preges av konservative ledere. Likevel vil nok de fleste velgere fortsatt basere sine valg på partienes hjemlige politikk. Så svaret blir at fokus både må være på utviklingen i EU sentralt, samtidig som man sikrer at denne utviklingen går i en retning som velgerne nasjonalt føler representerer dem.

- Mange europeiske land sliter med gjeldsproblemer. Hvilke tiltak ser sosialdemokratene for seg er best for å løse disse?
- Det som startet som en finanskrise, har utviklet seg til en økonomisk krise og er nå i ferd med å slå inn som en sosial krise i flere land. Det vil si at krisa rammer folk som på ingen måte forårsaket krisa i utgangspunktet. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig med innstramminger for å bringe økonomien på rett kurs. Det som imidlertid er viktig er at de økonomiske problemene i Europa ikke brukes i en ideologisk kamp hvor harde kutt som rammer folk flest følges opp med skattekutt for de rike. I stedet for et ensidig fokus på kutt, er det avgjørende å holde de økonomiske hjulene i gang, inkludert gjennom å opprettholde arbeidsplasser og målrettede stimuleringspakker.

- I en tidligere artikkel på Europabloggen sa daværende internasjonal rådgiver Kathrine Raadim at kontaktnett og pendlig ikke var nok for å være tilstrekkelig oppdatert på EU-prosesser, og at AP hadde begynt å diskutere muligheten for å være til stede i Brussel på fast basis. Har dere gått videre med disse planene?
- Vi har trappet opp tilstedeværelsen vår i Brussel siden det intervjuet. Det skjer både gjennom mer systematisk reisevirksomhet hvor våre folk i Norge deltar i ulike møter og nettverk i EU, men i perioder har vi også hatt en person som bl.a. har dekket Europaparlamentet tett lokalt. Å holde seg oppdatert på utviklingen i EU er både krevende og viktig, så det blir en stor jobb også i fortsettelsen.

Det er spørsmålet stadig flere EU-land må stille seg. Krisen i euro-sonen har ført til et stadig tettere samarbeid om den økonomiske politikken. Det er i ferd med å dreie debatten fra spørsmålet om gjeldstyngede land må ut av valutasamarbeidet – til om ikke flere må med. Presset om euro-medlemskap øker på utenforland som Danmark, Sverige, Polen og Storbritannia.

En forsmak på debatten kom på gårsdagens EU-toppmøte i Brussel. Der ble de 17 euro-landene enige om den nye europakten for økonomisk samarbeid. Den er en utvannet versjon av den fransk-tyske “konkurranseevnepakten” som tok til orde for harmonisering av reglene for skattenivå, lønnstillegg og pensjonsalder. Landene skulle også innføre en såkalt “gjeldsbrems” som skal hindre at landene lager gjeldsbomber i fremtiden.

Etter massiv motstand fra landene uten euro måtte Tyskland og Frankrike la EU-kommisjonens Jose Manuel Barroso vaske ut de strengeste formuleringene, men retningen er den samme. EU-landene – med eller uten euro – vil i fremtiden samordne stadig mer av sin økonomiske politikk. I Danmark er det allerede en gryende euro-debatt – etter at landet to ganger tidligere har sagt nei til euroen.

På toppmøtet sikret grekerne seg bedre betingelser for sine kriselån fra sine EU-partnerne, mens irene ikke fikk til en slik forbedret avtale. Diskusjonen om hjelp eller hjelp til selvhjelp var hard mellom de gjeldsplagede landene i sør og vest og de økonomisk stabile landene i nord  som bidrar mest til hjelpepakkene.

Hellas kunne stråle som flink gutt i klassen og vise til omfattende privatisering og sparetiltak som gir mer penger i den greske statskassen. Dermed oppfylte landet kravene de andre euro-partnerne hadde satt til å forbedre landets økonomiske situasjon med lavere renter. Også Portugal fikk ros av Tysklands kansler, Angela Merkel, for kraftige kutt i offentlige utgifter.

Irene var under press for å heve sitt lave skattenivå for bedrifter. Den franske presidenten Nicolas Sarkozy omtalte det irske skattenivået som “ødeleggende element”, men irenes statsminister Enda Kenny kjempet hardt for å beholde ordningen. Men så fikk han heller ingen premie i form av lavere rente på lånene i hjelpepakken fra EU.

13 europeiske nasjoner deltar i VM i Sør-Afrika, og flere er blant favorittene til å løfte den store pokalen 11. juli. Illustrasjon: www.worldcupswallpapers.com.

Fotball-VM har avspark i dag, og 13 europeiske nasjoner er blant deltakerlandene. Dessverre er Norge ikke med – skjønt det er kanskje ikke så mange utenfor Norges grenser som savner Norge. Danske Nikolas Bendtner gjør i hvert fall ikke det.

Som vanlig er flere av de europeiske lagene blant favorittene, sammen med i første rekke Argentina og ikke minst Brasil (som ifølge analytikere hos Danske Bank vil vinne VM). Tiden vil vise om vi får en reprise av 2006, da bare europeiske land var igjen da man kom så langt som til semifinalene.

Mer utførlige oversikter er å finne på mange nettsider, som for eksempel hos VG eller Nettavisen. Ivrige lesere av de nettsidene vil nok kjenne igjen noen argumenter her. Det er forøvrig ikke lett å predikere eksakt hvem som vil vinne eller hvor langt de ulike landene vil gå; tidligere landslagssjef Semb mener for eksempel at 9 land kan stikke av med seieren. Men her er i hvert fall en oversikt over europeiske deltakere, rangert etter hvor langt undertegnede tror de vil nå (synkende rekkefølge).

Spania: Er for mange en favoritt til å vinne turneringen. Statistisk sett blir det vanskelig for Spania. Sist gang en regjerende europamester vant VM var i 1974, da Vest-Tyskland tok hjem seieren. Men de slapp å transportere pokalen langt, de spilte nemlig på hjemmebane, noe som må sies å være en stor fordel i et slikt mesterskap. I tillegg har Spania for vane å ikke gjøre sitt aller beste i VM, og har aldri klart medalje i VM før. Men med Xavi, Iniesta, Fabregas, Torres og David Villa blant spillerne å velge fra kan det være at tiden er inne for å endre på det (og nevnte Fabregas og Torres er ikke engang garantert en plass i startoppstillingen). Riktignok har noen av nøkkelspillerne vært skadet til inntil nylig, men 6-0 over Polen nylig viser at storformen er inne. Har knapt tapt en kamp de par siste årene. (Artikkel fortsetter under bildet.)

Vil få mer å juble for? Spania vant EM i 2008. CC: cabezadeturco

Nederland: En av favorittene, som har mange strenger å spille på offensivt. For Nederland sin del får man håpe at Robben, som har vært blant Europas aller beste spillere hittil i år, ikke får flere smeller og kan spille hele turneringen. Ellers vet jo også Sneijder, van der Vaart, Van Persie, Kuyt og Huntelaar hvor målet står… Er i en ganske tøff gruppe, noe som betyr at de må levere fra første kamp av, noe som ikke behøver å være noe klar ulempe. 6-1 over Ungarn og 4-1 over Ghana nylig viser at de blir å regne med. I følge min plan blir det reprise av ’74 og ’78, hvor de var tapende finalist.

England: Hvis spillere som Lampard (31) og Gerrard (30) skal gjøre det stort i VM med England er kanskje dette siste sjanse. Har bare kommet lengre enn kvartfinale ved en anledning (1990) siden de vant på hjemmebande i 1966, men hvis Rooney fortsetter storformen og de to nevnte midtbanekjempene utfyller hverandre bedre enn tidligere, er en ny semifinale innen rekkevidde. Gruppespillet er ganske grei skuring, noe The Sun ikke la særlig skjul på. Også får vi for Englands del håpe de slipper unna for mange straffesparkkonkurranser i sluttspillet…

Italia: Italia er regjerende verdensmester, og å forsvare tittelen er ikke lett – skjønt Italia har faktisk klart det tidligere (vant i ’34 og ’38), i likhet med Brasil i ’58 og ’62. Hvorvidt laget er ’sultent’ nok og slagkraftig nok offensivt til å gjenta bedriften spørs derimot. Må kanskje klare seg uten playmaker Andrea Pirlo i deler av eller hele mesterskapet. De siste treningskampene (1-2 Mexico, 1-1 Sveits) har heller ikke vært veldig oppmuntrende for mesterne. Ryker nok for Spania i kvartfinalen.

Tyskland: Mange lag har fått skader på sentrale spillere i ukene før VM, men få må klare seg uten en så sentral skikkelse som Tyskland må i Ballacks tilfelle. Det er ikke bare bare å overta det kapteinsbindet, noe Philip Lahm raskt fikk merke. Skjønt fraværet av Ballack skal kanskje ikke overdrives; når det tyske ”lagmaskineriet” først kommer skikkelig i gang, er det ikke lett å stoppe. Noe som ble bevist med finale i 2002 og bronsefinale i 2006. Har en del unge spillere som har slått gjennom relativt nylig, samt en rekke spillerne som kom til CL-finalen med Bayern. Tipper Tyskland ryker mot Argentina i kvartfinalen, noe som vil bety at Argentina for ”hevn” for tilsvarende tap for fire år siden – for bare håpe spillerne forholder seg litt roligere enn hva som var tilfellet den gang.

Frankrike: Ble bare nr 2 i sin kvalikkgruppe og måtte dermed ut i playoff mot Irland – og de fleste husker nok oppstyret rundt Thierry Henrys ivrige håndbruk som avgjorde. Spiller for spiller har Frankrike et OK lag, men å si at det sprudler av det ville være å ta i. 0-1 for Kina og 1-1 mot Tunisia er blant de siste resultatene, og ikke akkurat noe å skryte av. Forhåpentligvis takler Ribery sine problemer bedre enn han gjorde mot Lyon i Champions League. Kuriositet: trener Raymond Domenech, som av Eric Cantona ble betegnet som den verste franske treneren siden Ludvig XVI, ble nylig kåret til VMs mest usympatiske landslagssjef…

Serbia: Vant sin kvalifiseringsgruppe foran Frankrike, og har av enkelte blitt fremmet som en mulig overraskelse i VM. 0-1 for New Zealand nylig bidro kanskje ikke til å øke de forventningene, men laget har en del gode spillere. Forsvarslinjen fra Premier League/Serie A er solid og med Vidic som en naturlig leder, og i tillegg til Inters Stankovic har man spennende navn som Jovanovic, Krasis, Pantelic og Zigic. Ryker nok for England i 1/8-finalen.

Ferdig etter gruppespillet (?)

Portugal: Måtte ut i playoff mot Bosnia (2 x 1-0) for å sikre VM-billetten etter å ha havnet bak Danmark i kvalifiseringen. Har kommet i en vanskelig gruppe med Brasil og Elfenbenskysten, Nani må stå over VM med skade mens Ronaldo fortsatt må tåle spørsmål om hvorfor han ikke klarer å levere i samme grad på landslaget som han gjør på klubblag. Absolutt en bra 11’er, men litt lite målfarlige. Kan så klart være at de tar seg videre og da gjerne på bekostning av Elfenbenskysten, men gambler på at de bare blir nr 3 i gruppen sin. (Artikkel fortsetter under bildet.)

Ikke videre fra gruppespillet? Portugal må slå ut enten Brasil eller Elfenbenskysten for å gå videre. Her fra en kamp i 2008-EM. Foto: www.football-wallpapers.com.

Danmark: Tiden da det danske landslaget sjarmerte norske hjerter er muligens forbi. Det danske laget synes heller ikke å være i sin beste form for tiden: For første gang under Morten Olsens ledelse har laget nylig tapt to kamper på rad (0-1 for Sør-Afrika, 0-1 for Australia). Laget kom foran Portugal og Sverige i kvalifiseringen, noe som jo er et godt tegn, og er samtidig eneste nordiske representant noe som kanskje burde gjøre sitt til at man burde heie ekstra på danskene. Men de er kommet i en vanskelig gruppe, og skulle de klare å gå videre, møter man antagelig Italia. Den danske dynamitten vi ble presentert for i bl.a. ’86-VM er ikke hva den engang var.

Hellas: Det er tvilsomt om hvorvidt fotball-VM vil bli en kjærkommen opptur for Hellas, slik at de kunne glemme finanskrise, streik og opptøyer for en stakket stund. Landet endte bak Sveits i kvalifiseringen, og skal slite for å ta 2. plassen i gruppen foran Nigeria og Sør-Korea (1. plassen går til Argentina). Dette er Hellas sitt 2. VM (eneste gang hittil var USA 1994), og forhåpentligvis klarer de å skore mål denne gangen. For å gå videre må nok lagets stjerne, trener Otto Rehhagel, treffe med taktikken slik han gjorde det i EM 2004 da Hellas ”noe” overraskende gikk helt til topps.

Slovakia, Slovenia og Sveits vil også alle få problemer med å ta seg videre. Slovakia vant noe overraskende sin kvalikkgruppe med bl.a. Slovenia, Tsjekkia og Polen, og har en del talentfulle spillere som Marek Hamsik, Miroslav Stoch og Vladimir Weiss – samt tidligere Rosenborg-spiller Marek Sapara. Og det er ikke umulig å ta seg videre; Italia bør bli gruppevinner, men Slovakia kan tufte Paraguay. Skulle de bli nr 2, møter de antagelig Nederland i neste kamp…

Slovenia kom seg nevnt bak Slovakia i kvalifiseringen, men foran Tsjekkia og slo ut Russland i playoff (noe FIFA kanskje ikke er så glade for…). Har ikke de største profilene; god keeper i Handanovic, og en del nordmenn er sikkert spente på å se hvordan Robert Koren vil gjøre det. Kjemper i utgangspunktet med USA om 2. plassen i gruppa, og kan nok være en fordel at de møter England i siste gruppespillskamp. Hvis England da allerede er kvalifisert, kan det fort bli minst ett poeng.

Sveits’ mulighet består i at de er i en overkommelig gruppe (hvis en ser bort fra Spania…), skjønt 3 tap og 1 uavgjort på de siste kampene mot Uruguay, Norge, Israel og Costa Rica lover ikke så godt. Stjernen (hvis det ikke blir å tøye begrepet for mye) Alexander Frei er småskadet og må antagelig stå over mot Spania.

Etter utvidelsene i 2004 og 2007 har EU 27 medlemsland. Illustrasjon: eu2007.pt

EU-utvidelsene i 2004 og 2007 som ga medlemskap til 12 østeuropeiske land har ikke helt fått de organisatoriske konsekvensene man kunne trodd på forhånd, i følge en ny studie utført ved Comenius University i Bratislava.

Til tross for spesielle interesser i noen policyområder (som energisikkerhet) har ikke de østeuropeiske landene i særlig stor grad klart å bli agendasettere i EU. Heller ikke regionale konstellasjoner som Visegrad-landene har klart å ta initiativ til noen større saker.

Beslutningstakingsprosessen i EU har ikke lidd av utvidelsene, noe mange fryktet på forhånd. I de saker hvor Ministerrådet benytter seg av kvalifisert flertall, stemmer i gjennomsnitt 93,7 prosent av EU-landene for.

I 2009 var det 150 tilfeller hvor kvalifisert flertall ble benyttet. Mens en rekke østeuropeiske land som f.eks. Tsjekkia, Ungarn, Polen og Bulgaria ikke motsatte seg en eneste sak, støttet Storbritannia 88,6 prosent, Østerrike 86 prosent og Danmark kun 74 prosent av sakene.

Forestillingen om at de nye østeuropeiske medlemmene skulle hindre økt integrasjon av EU ser altså ikke helt ut til å holde stand.

Lena fra Tyskland vant Melodi Grand Prix i Oslo og fikk kyss, klapp og klem fra fjorårsvinneren Alexander Rybak. Men hvem stemte egentlig på henne?

For det var første gang siden 1982 at Europas mest folkerike land vant en GP-finale. Den gangen sang 16 år gamle Nicole om fred i verden på fire språk (tysk, engelsk, fransk og nederlandsk).

Det var kald krig i Europa på den tiden og atomrakettene pekte mot hverandre fra øst og vest. Tyskland lå som mulig slagmark midt på kontinentet og sympatien strømmet mot den spinkle, skjøre, unge jenta fra det delte og krigsherjede landet.

Tre år tidligere hadde Tyskland vært nære på med GP-klassikeren “Dschinghis Khan” som kom på 4.plass i 1979. Men den var kanskje for krigersk for et land som har startet to verdenskriger. Eller var den for ufrivillig morsom? Den endte i alle fall opp som stammesangen for folk som verken kan danse eller synge (med det fryktelig fengende refrenget HA-HA-HA-HA!)

Under Lenas seier i år strømmet 12-poengerne igjen inn til tyskerne. De som ellers er vant til å gjøre det så dårlig at de foretrekker å gå på kneipe og drikke øl for å være i fred for nye GP-nederlag på TV. I år samlet tusener av mennesker seg på gatene og så på offentlig TV. Stemningen var elektrisk som under fotball-VM for fire år siden.

Full pott fikk Lena hos nabolandene i nord (Danmark, Sverige, Norge, Finnland, Estland og Latvia) og i sør (Sveits og Slovakia). Dessuten ga Spania som eneste latinske land 12 poeng, men så har spanjolene også halve Tyskland på ferie der. Og de tyske feriegjestene sendte nok sine stemmer hjemover via sms. GP-reglene er slik at et land ikke kan stemme på sine egne, men når et lands borgere er i utlandet kan de sende sine støttesignaler hjemover via vertslandets mobilnett.

Musikken og glamm´en er selvfølgelig det viktigste med Melodi Grand Prix, men avstemningen er likevel min favoritt. Den gir en god pekepinn om hvem som liker hvem i Europa. Norge liker å vinne over Sverige, men gir likevel gjerne stemmer den veien. Eller kanskje det er svenske kelnere som stemmer hjem? Portugal og Spania ser også ut til være slike gode naboer – akkurat som Romania/Moldovia og Serbia/Bosnia. Noen lurer kanskje på hvorfor tyskerne så ofte stemmer på Tyrkia, men det har sammenheng med at de rundt tre millioner tyrkisk-ættede i Tyskland også sender stemmer hjem til gamlelandet.

Bare fem av deltagerne i år stemte ikke på Tyskland. Oppslutningen var laber i sør og øst på kontinentet. Grekerne viste ingen takknemlighet for euro-hjelpepakken der tyskerne har bidratt med størsteparten av finanshjelpen til det kriserammede landet. Israel viste heller ikke interesse for det tyske innslaget.

En flott fest var det likevel. Men arrangøren NRK fikk en stripe i lakken da en stuntshowmann brøt seg inn i det spanske innslaget.  Det gjorde ikke saken bedre at han var iført en katalansk rød lue og var fra Barcelona. Det fungerte trolig som en rød klut på det castillansk (spansk-) talende flertallet i landet. Melodi Grand Prix er ikke bare musikk. Det er også politikk.