Meningsmålinger tyder på at rundt 60 prosent av kroatene vil si ja i avstemningen, ifølge Balkan Insight. Dersom det blir ja, blir landet EUs 28. medlem fra 1. juli 2013 (forutsatt at tiltredelsen ratifiseres av de 27 nåværende medlemmene).

Det er ikke noe minimumskrav til deltakelse i folkeavstemningen, men regjeringen ønsker naturligvis høy deltakelse. Utenriksminister Vesna Pusic håper på 80 prosent.

This article titled “Ratko Mladić’s arrest is a huge step to Serb moral rehabilitation” was written by Misha Glenny, for The Guardian on Friday 27th May 2011 08.00 UTC

It was fitting that Serbia’s president, Boris Tadić, himself announced the arrest of Ratko Mladić in Belgrade. Nobody has put in a greater effort to run down the indicted war crimes suspect than Tadić. For years, foreign governments and, above all, the chief prosecutor of the Hague tribunal, have accused him of not having done enough to find the former Bosnian Serb general. They implied that Tadić was frightened that a nationalist backlash in the event of Mladić being arrested might even lead to the toppling of his government.

His own prime minister Vojislav Kostunica – until he left office in 2008 – systematically dragged his feet during the hunt for Mladić, and some diplomats suspected he hindered the investigation. Tadić, by contrast, placed the capture of Mladić at the top of his political agenda from the moment he was elected president in 2004. He knew full well that until that happened, Serbia’s aspiration to join the EU would be blocked.

In his previous incarnation as minister of defence, Tadić had undertaken a root-and-branch reform of the Serbian military, which included breaking up the military intelligence operatives suspected of forming the backbone of Mladić’s supporters when he went into hiding. Tadić also oversaw the reform of Serbia’s domestic intelligence service, bringing in younger agents who were less susceptible to the old yet hugely powerful secret police network built up under communism before the break-up of Yugoslavia.

While in public, western governments have criticised Tadić for not doing enough on Mladić, and maintained debilitating sanctions at the request of the Hague tribunal, behind the scenes Tadić permitted an unprecedented level of co-operation between his security forces and western intelligence agents. Their number one goal was to find and extradite Mladić.

Like his friend, and sometime mentor, Zoran Djindjic – the reforming Serbian prime minister assassinated by dissident nationalist paramilitaries in 2003 – Tadić’s greatest asset has been his determination to face down conservative and nationalist forces who threaten disruption. The president had witnessed how the earlier arrests and extradition to the Hague of the toppled Serbian dictator, Slobodan Milosevic, and the Bosnian Serb military leader, Radovan Karadzic, had not triggered a nationalist revolt. Serbs merely shrugged their shoulders.

It was often argued that Mladić was different and that, as a military man, he would act as a more powerful magnet to the malcontents in Serbia ready to exploit the widespread disaffection resulting from the current economic crisis. That is almost certainly not going to happen. It is undoubtedly true that many Serbs are still convinced that the west has singled out Serbia for special punishment in the wake of the conflict of the 1990s. But they are not going to sacrifice the benefits that they will accrue from EU membership out of spite. Most Serbs inside Serbia are no longer interested in the fate of Mladić; possibly they never were. The pull of the EU long ago trumped the mystique surrounding the wartime leader.

Furthermore, enough has now been published and broadcast in Serbia for people to realise that Mladić was not the knight in shining armour many once thought he was. The first chink had appeared a year before the notorious massacre at Srebrenica, when his daughter, Ana – seemingly distraught at her father’s growing reputation as a mass murderer – committed suicide in Belgrade.

It is again thanks to Tadić that the revelations about Mladić’s psychopathic tendencies have been properly aired in Serbia. He has taken the lead in denouncing the bloody crimes committed by the Bosnian Serb forces as well as atrocities such as the mass killing at Ovcara in Croatia and the siege of Vukovar. He has bowed down and sought forgiveness for these events on behalf of Serbia.

These courageous acts have received little media attention outside the former Yugoslavia. But the arrest of Mladić is the final proof that Tadić is a man of deeds as well as words.

Most of the obstacles blocking Serbia’s path to EU membership will now be lifted. But this does not mean that peace and harmony are about to break out in the region. Serbia continues to face one huge, unresolved issue – the constitutional mess surrounding Kosovo, which has been recognised as independent by most EU countries but which Serbia and one or two allies refuse to accept. Although Serbia and Kosovo are engaged in exploratory talks to overcome these difficulties, at the moment the two sides seem to be extremely far apart.

But that is overwhelmingly a political issue. What Boris Tadić has done with Mladić is to take a huge step towards the moral rehabilitation of Serbs and Serbia whose reputation was so catastrophically compromised by the wars of the 1990s. He deserves our support and respect.

guardian.co.uk © Guardian News & Media Limited 2010

Published via the Guardian News Feed plugin for WordPress.

Drømmen om postmannen Pat kan gi Norge vår første EØS-reservasjon. Men hva er viktigst - hvem som bærer brevene våre eller hvem som kontrollerer epostene våre? Foto: CC/Tumbir

Arbeiderpartiets landsmøte overrasket ledelsen med å si nei til postdirektivet i helgen. Men Jens og Jonas burde ha vært føre var. Postmenn er ingenting å spøke med i EU heller. Postdirektivet, som i Norge har en egen hjemmeside laget av motsanderne, har skapt politisk bråk i flere EU-land. Direktivets 3.0 versjon åpner bl.a. for fri konkurranse av ombæring av brev under 50 gram og kan åpne for å endre ordningen med lik porto over hele landet.

Direktivet skulle vært innført i EU 1.janur i år, men flere østeuropeiske land har fått unntak fra liberaliseringen av postmarkedet frem til 2013. Postmannen er fortsatt en viktig institusjon i grisgrendte strøk –  spesielt i fattige land uten PC. Drømmen om snille postmenn er stemmesankere også i Europa.

Men hvorfor i rike Norge? Der de fleste i løpet av en dag sender ti ganger så mange eposter og smser enn de får og skriver brev. Hva vil vi savne mest – frihet på nett eller den samme postmannen hver dag. Hvor virkelig er drømmen om en trallende postmann som redder katter ned fra trær og gamle damer fra seg selv.

Midt i EU-kommisjonens presseavdeling kom jeg en gang over dette kartet;

www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4089244.ece

Det viser Europa sett ut fra hvor lang vei det er til nærmeste tettsted med mer enn 1000 innbyggere (der du kan forvente å finne et postkontor). Er det tilfeldig at Norge, Island, Sveits og Balkan er de landene med lengst vei til mulige postkontor? Eller at de heller ikke er med i EU. Neppe. De som setter pris på at postmannen kommer er vel de som har lengst vei til naboen.

Likevel synes jeg det er rart at landsmøtet i Norges største parti kan velge postmenn som sin mulige første kamp med EU og EØS. EU-eksperten Fredrik Sejersted sier til Aftenposten at Norges nei til postdirektivet kan bli mer alvorlig for EØS-avtalen enn om regjeringspartiet hadde sagt nei til datalagringsdirektivet.

Jeg synes datalagring er litt mer 2011 enn å diskutere hvilken postmann som skal levere det ene brevet jeg får i uken. På samme tid har jeg fått minst 100 mail og sms som EU nå vil at skal kunne lagres i seks måneder. Nå bor jeg i Berlin der posten for lengst er satt ut på anbud. Jeg får ikke flere brev av den grunn, men jeg får stadig flere postmenn. Ingen av dem har noe i nærheten av de tidsrammer postmannen Pat jobber under. Men de maser mer. For hver dag ringer de på for å slippe inn med reklametrykksakene sine. Passer dårlig for meg som er travel, men sikkert hyggelig for folk i strøk der det er stas når postmannen kommer.

Balkan-forskeren Florian Bieber skriver om arrestasjonen av Divjak:

The arrest of Divjak is even more ironic. Not only does he come from a Serb family, opting to defend Bosnia and standing for a multiethnic society, he has remained moderate and without bitterness after the war. While he was retired after the war because a Serb general no longer fit into the ethnic categories imposed at Dayton, he once told me that he was grateful to have more time to work on humanitarian projects. Pursuing this case is doing Serbia and the domestic war crimes chamber a great disservice. It undermines the credibility of the Serbian war crimes chamber and other European countries might have to start thinking twice as to whether to executed Serbian arrest warrants.

Det dukker stadig opp krav om at Serbia må få ta nye skritt mot EU-medlemskap, selv om Mladic ennå ikke er arrestert og sendt til Haag. Stadige forsøk på dårlig begrunnede utleveringskrav mot bosniske politikere og eks-militære kan bare skade Serbias sak.

Bakgrunn:

• En profil av Divjak som New York Times publiserte i 1992
• Intervju med Divjak om Dobrovoljacka.

Fra Piran, Slovenia (foto: shaggyshoo, CC-lisens: by-nd)

Slovenerne sa i gårsdagens folkeavsteming ja til at grensetvisten med Kroatia skal løses ved internasjonal mekling. Men flertallet var temmelig knapt flertall — 51,5 prosent mot 48,5 prosent nei-stemmer. Dermed er det ingen fare for at Slovenia vil gjenoppta sin blokade av EUs medlemskapsforhandlinger med nabolandet. Kroatia kan håpe på å bli EUs medlem nr. 28 i 2012.

Striden om grensen i Piran-bukten har vært uløst siden de to landene erklærte seg uavhengige og trådte ut av Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet.

Grensetvisten er en av mange gamle regninger på Balkan som forvansker medlemskapsforhandlinger med landene.

Ikke lett å bygge en ny stat på gammel grunn. Men Makedonia alias FYROM alias Nord-Makedonia prøver likevel. Foto: CC:

Kriserammede Hellas har signalisert at landet kan være åpen for en løsning i striden om Makedonia…ehm..som det slett ikke heter for grekere. Der er Makedonia nemlig en provins i Hellas. Nå har greske politikere lansert en løsning – Makedonia i nord kan få kalle seg Nord-Makedonia – så lenge det virkelige Makedonia (i Hellas) forblir i sør.

Landet som kaller seg republikken Makedonia heter i Hellas – om noe i det hele tatt – Fyrom (Former Yugoslavian Republic of Macedonia). Helt siden jugo-republikken ble selvstendig i 1991 har grekerne blokkert bruken av Makedonia-navnet i internasjonale organisasjoner som EU og FN.

Det britiske magasinet The Economist hadde nylig  en usedvanlig velskreven artikkel om striden mellom “landet som trenger hjelp” (alias Hellas) og landet som ikke kan nevnes (alias Makedonia). Så absurd kan internasjonalt diplomati være. Men det er jo fortsatt bedre å krangle med ord enn å føre krig.

Gresk eller makedonsk? Statue av Aleksander den store i den nord-makedonske hovedstaden Skopje. Foto: CC/

Stridens kjerne ligger mer enn 2300 år tilbake. Da var Makedonia nemlig navnet på hjemstavnen til den greske nasjonalhelten Aleksander den store. Han var sønn av en makedonsk konge og kriget seg til et greskdominert rike som spente fra Europa over Afrika til India.

Siden Aleksander jo egentlig var makedonsk så ville et nytt Makedonia opprettet utenfor Hellas være en innrømmelse av at Aleksander ikke lenger var en GRESK nasjonal helt.

Slike ting er fortsatt et alvorlig tema i Europa. Kranglefanten Hellas har forøvrig også stadige små og store stridigheter gående med nabolandene Tyrkia, Kypros, Bulgaria og Albania. Men nå som finanskrisen har presset landet ut på stupet og regjeringen nærmest er satt under administrasjon av EU og Det internasjonale pengefondet, er det kanskje ikke tiden for de store ord. Nord- er et nokså lite ord.

Gravsteinene i minnesmerket etter massakren i Srebrenica. Foto: CC/Mikael Büker

Debatten i Beograd tok 13 timer og var svært intens. Men i morgentimene onsdag ble det serbiske parlamentet endelig enige om en resolusjon som beklaget drapene som serbisk milits utførte på rundt 8 000 muslimske gutter og menn i den bosnisk-serbiske byen Srebrenica i 1995.

Resolusjonen fordømmer  overgrepene og beklager dem overfor de overlevendes familier. Den ble vedtatt med en knapp majoritet. Men de serbiske politikerne unngikk å omtale massakren som et folkemord.

Likevel kan vedtaket få stor betydning for Serbias sjanser til å bli medlem av EU. Arven fra Balkan-krigene på 90-tallet ligger som et blyteppe over serbernes bestrebelser på å bli opptatt i det gode selskap. Særlig unge mennesker ønsker en fremtid utenfor fortidens krigerske skygger. Serbia håper å sende sin EU-søknad neste år.

Ifølge forfatteren Roberto Saviano er afrikanerne Italias nye helter. De kommer til Italia for å ta jobber ingen andre vil ha, men har også begynt å forsvare rettigheter italienerne ikke tør forsvare. Saviano bønnfaller afrikanerne: “don’t go — don’t leave us alone with the mafias.”

Monarkiet i Nederland er det dyreste i Europa, bare slått av Storbritannias kongelige, ifølge den belgiske professoren Herman Matthijs. Data viser at nederlenderne betaler 39,6 millioner euro for sin dronning Beatrix i året. Det tilsvarende tallet for Norges kongelige utgifter er 28 millioner euro, dvs 230 millioner norske kroner.

Norge og EU skal sammen sette en stopper Islands råfiske for å redde økonomien på øya. Norge og EU er enige om nye fiskekvoter etter lange forhandlinger. Avtalen var i havn tirsdag natt og inkluderer en ti-års plan for makrell, den mest verdifulle fisken i Nordsjøen.

Togene står i Norge, men går på Balkan. Toglinjen mellom Sarajevo og Beograd, via Kroatia er gjenopstått etter 18 år. De håpefulle tror at toget skal binde de ulike land og mennesker tettere sammen, nostalgisk er den i alle fall.

The 50 were selected through the “Europe for Everyone” project because they all showed exceptional leadership skills and hard work in helping their communities. Among the passengers there are humanitarian workers, students who have had excellent showings in international competitions, firefighters and doctors who have saved people’s lives.

Turen ble betalt av staten, EU-kommisjonen og Frankrikes, Tysklands og Italias ambassader. De 50 skal besøke både Brussel, Roma, Berlin og Paris.

I Makedonia samlet tusenvis av folk seg på den sentrale plassen i Skopje for å feire fredag kveld. Og Montenegro markerer visumfriheten ved å sende 100 medborgere til Roma på søndag.

OPPDATERING: Vesna Peric Zimonjic skriver i Independent om hva visumfrihet betyr for folk flest i en region som hadde vent seg til dette godet før det ble revet vekk fra dem i den destruktive nasjonalismen som ledet til og fulgte Jugoslavias sammenbrudd:

To many young people, family tales of night drives to Trieste in northern Italy for a day of shopping, of weekends in Munich, Venice or Rome seemed like fairy tales. In the past, hundreds of thousands of Yugoslavs spent their summers travelling freely around the continent – but their children grew up knowing none of this, and many fell for Milosevic propaganda in the Nineties which claimed that the imposition of visas was part of an international conspiracy against their freedom-loving nation. As the rumours of impending visa-free travel gained credibility last summer, thousands rushed to police stations to apply for the new, EU-style biometric passports. So far, more than 1.5 million out of 7.4 million Serbs have been issued with them.

Se også en analyse av hva visumfriheten betyr for landene på Balkan.