Europabloggen.no

Det sosialdemokratiske partiet Smers seier i det slovakiske parlamentsvalget, slår alt i moderne slovakisk historie.

Smer fikk 44,4 prosent av alle stemmene i landet som fram til 1. januar 1993 var en del av Tsjekkoslovakia. I tiden etter frigjøringen var det nasjonalistiske-sentrum/venstre-partier som syntes i det politiske landskapet. Særlig nasjonalisten Vladimir Meciar dominerte den politiske scenen i Bratislava på 1990-tallet. Men selv hans største valgseier var ikke i nærheten av Robert Ficos seier denne helga. På den meste fikk Meciar 74 mandater av de 150 som velges til Slovakias nasjonaforsamling. Fico fikk denne gangen hele 83 og kan styre helt alene, han manglet bare syv stemmer for at hans parti skulle kunne endre grunnloven alene i parlamentet. Valgdeltakelsen var på nesten 60 prosent, som regnes for å være et godt frammøte.

Robert Fico er dermed i samme situasjon som regjeringspartiet Fidesz i det sørlige nabolandet Ungarn, de trenger ikke å ta hensyn til en eventuell brysom opposisjon. De to landene har hatt etniske kontroverser seg imellom, all den stund det er en stor ungarsk minoritet i Slovakia. Den største forskjellen mellom de to landene er likevel at regjeringen i Budapest er sterkt høyreorientert, mens altså slovakene nå har valgt venstresiden.

I Slovakia falt nasjonalistene og de mest høyreorienterte partiene helt ut av parlamentet, blant annet nasjonalistpartiet til Jan Slota. Ikke bare det, men også sentrumspartiene ble stående igjen med lua i hånda.

Partiet Směr har kjørt en kompromissløs holdning overfor korrupsjon i mange år og det kan også ha vært en veldig viktig grunn til at de nå på ny inntar regjeringskontorene.

— Resultatet overrasket oss. Jeg hadde en hemmelig drøm om å få en million velgere.

Slik kommenterte Robert Fico selv resultatet i landet som har en befolkning på om lag Norges størrelse.

Den kanskje største overraskelsen var trolig likevel det nye partiet “Vanlige folk og uavhengige personligheter”, som fikk flere stemmer enn den forrige statsministeren Iveta Radicova. Ja, de ble nest størst i parlamentet, men makten vil altså sosialdemokratene forvalte. Den forrige regjeringens partier mistet om lag halvparten av sin velgere.

Slovakia har hatt euro som betalingsmiddel fra 1. januar 2009. Dette har gjort situasjonen i det vesle østeuropeiske landet ganske vanskelig etter at finanskrisen slo til for fullt da grekernes situasjon kom for en dag.

I fjor høst gikk til slutt slovakene med på å støtte utbetalingene til Hellas etter sterkt press fra Brussel. Det var det siste euro-landet som sa ja. Den dagen da pengene ble utbetalt steg Slovakias utenlandsgjeld med ufattelige 30 prosent.

Mange slovakiske velgere har vært opprørte, frustrerte og sinte for denne linjen, all den stund de har en langt lavere gjennomsnittlig inntekt enn Hellas, samt en pensjonsalder som er langt høyere enn Middelhavs-landene.

Parlamentsvalg i Slovakia

Resultat av valget 10. mars 2012. Valgdeltakelse: 59,1 prosent. Sperregrense: 5 prosent.

Parti	Prosent av stemmene	Antall mandater	Endring fra 2010
Kilder: Parties and Elections, Statistics.sk
Sosialdemokratene (Smer-SD)	44,4	83	+21
Kristeligdemokratisk bevegelse (KDH)	8,8	16	+1
Vanlige folk og uavhengige personligheter (OL'aNO)	8,6	16	+16
Partiet for samarbeid (Most-Híd)	6,9	13	-1
Slovakisk demokratisk og kristen union (SDKÚ-DS)	6,1	11	-17
Frihet og solidaritet (SaS)	5,9	11	-11
Det slovakiske nasjonalpartiet (SNS)	4,6	0	-9

Det er presidentvalgkamp og Nicolas Sarkozy ønsker sikkert først å a) innkassere en PR-seier for deretter å b) skyve hele Hellas-problemet til side inntil gjenvalg er sikret. Men Nicolas burde være litt forsiktigere. Hovmod står som kjent for fall, og skjebnen kan straffe den som kommenterer den vellykkede greske kreditorhårklippen så løssluppent som dette:

I would like to say how happy I am that a solution to the Greek crisis, which has weighed on the economic and financial situation in Europe and the world for months, has been found. Today the problem is solved…. a page in the financial crisis is turning.

Problemet løst? Det blir ingen umiddelbar og kaotisk gresk statskonkurs, men ellers har Hellas bare så vidt begynt å nøste i sine problemer. Markedsaktørene er ikke dummere enn at de vet dette godt. Etter siste EU-toppmøte 1-2. mars advarte Janis Emmanouilidis i tankesmien European Policy Centre mot akkurat slike reaksjoner som Sarkozy kom med i dag. Krisen har mange fasetter, og både institusjonene i Brussel og medlemslandene må være i krisemodus i flere år for å komme ut av dette med eurosonen og demokratiet i behold. For Hellas’ del har Emmanouilidis og kolleger lenge pekt på at utgiftskutt i offentlig sektor må følges av strukturelle reformer og en troverdig plan for hvordan Hellas skal kunne vokse seg ut av krisen — slik alle nødlån og krisepakker faktisk forutsetter.

All tåregassen vi ser på TV-nyhetene til tross, grekerne har foreløpig ikke gitt opp håpet om å få forbli et euroland. Det er en taus majoritet på 65-70 prosent av grekerne som fortsatt vil ha euroen, mener Emmanouilidis. Det gir liten grunn til frykt for at regjeringen som tar over etter det ventede valget i vår vil bli anti-EU. Derimot vil den nok prøve å forhandle seg fram til mer vekst-orientert støtte.

***
To gode grafiske framstillinger av kreditorhårklippen: Frankfurter Allgemeine | Financial Times.

Russland er som et langt tungt godstog. Litt rustent i kantene, men tøffer sikkert og trutt videre. Uten å la seg bikke av sporet til tross for vanskelige humper i veien. Problemet er at man nå avskriver de første to-tre vognene. Glemmer disse. Den største delen som danner midten og enden av toget er de som løftes frem i lyset. Det er de som får skryt. I Medvedevs presidentperiode har vi hørt mye snakk om innovasjon og nyskapning. Skal det nå bli slutt på denne trenden?

Den siste tidens demonstrasjonsmøter og flom av valgobservatører består først og fremst av unge, fremgangsrike mennesker, den nye generasjonen. Enkelte signaler tyder nå på at Putin vender seg vekk fra disse. I stadig mer sovjetisk stil ser han mot sine støttespillere som i stor grad består av fabrikk- og gruvearbeidere. For de er Putin gud, tsaren. Han gir nye muligheter: Flere og flere av de kan kjøpe leiligheter, reise til Tyrkia en gang i blant og shoppe moteklær. Deler av arbeiderklassen er blitt en spe middelklasse. De føler seg mer siviliserte enn noen gang. Fremgang.Takk Putin – sier majoriteten.

Vladimir Vladimirovitsj sine støttespillere utgjør helt klart den største delen av befolkningen. Det er helt forståelig at disse menneskene støtter han. Men han glemmer de to-tre første vognene i toget. De som ligger foran. De som trekker. Disse menneskene fikk oppfylt de nevnte godene for ti år siden. Nå krever de mer. De krever stadig kjappere internett, ærlige valg og sivilisert trafikk på veiene. Finere hus, flottere arkitektur osv. Han har sagt han skal støtte disse, satse på høyteknologi og innovasjon, men her har han et paradoks. Det er ikke blant disse velgerne han har sine støttespillere.

Derfor snur han seg vekk fra den nye elitistiske klassen når han takker sine velgere på Russlands TV skjermer. Menneskene Putin sender sin takk til på direkten etter valgseieren er fabrikkarbeidere og de som graver i gruvene. Denne andre, nye gruppen blir ikke nevnt.

Den blir derimot latterliggjort. Fremstilt som en gjeng feminine Iphone-fans med fotoapparat og alt for store solbriller.

Kanskje vil han skifte retning, eller kanskje vil han sitte fast i fortiden. Siste alternativ vil bli skadelig for Russlands økonomi. Og han vil skyte seg selv og landet i foten. Russland trenger sårt et hopp i utviklingen av ny teknologi og å komme seg inn på et nytt spor. Et spor som ikke bare dreier seg om å grave i gruver og å selge pels, olje og gass dyrest mulig. Det var dette man fryktet når han meldte seg som president – en ny periode med stagnasjon for det veldige landet i øst.

Men uansett, gratulerer VVP med seieren. Folket har talt – nå er det opp til lederen.

Stortingsbehandlingen av de nye EØS-midlene for perioden 2009-2014 førte ikke med seg debatt. Det hele varte kun i fem minutter og bar preg av å være en formalitet. I perioden 2009-2014 skal Norge bidra med 14 milliarder kroner til fattigere EU-land. Dette tilsvarer 2,8 milliarder kroner i året. Riktignok er Island og Liechtenstein med på giversiden, men Norge står for 97 prosent av EØS-midlene. Overføringene har en historie som strekker seg tilbake til signeringen av EØS-avtalen for nesten 20 år siden. Til tross for at dagens sum er 20 ganger større enn det man så for seg i 1994, har midlene ikke skapt noen kontroverser. EØS-midlene er ikke synlige i media eller politikken, men det har vært et fast inventar i Norges forhold til EU siden 1994.

Det er på tide å akseptere denne realiteten og gjøre midlene til en formell del av Norges samarbeid med EU.

Hvor mye penger representerer egentlig EØS-midlene?
Vurderingen av EØS-midlenes størrelse kan gjøres på mange måter. Utgiftene til EØS-midlene utgjør rundt 0,13 prosent av norsk BNP. Det høres kanskje ut som lite penger. For å sette tallene i perspektiv: I dag er Polen det landet i verden som mottar mest bilaterale bistandspenger fra Norge — nesten 1 milliard kroner i året. Dette er nesten like mye som Norges nordområdesatsing. Støtten gjennom EØS-midlene er like stor som hele den bilaterale støtten til Afrika. Det er altså snakk om store summer.

Samtidig er det slik at nordmenn per hode betaler litt over en 500-lapp i året til utjevning i EU. Dette er mer enn en finne betaler, men kun halvparten av hva svenskene betaler per hode. Sånn sett er prisen lav. Arbeidstakere fra EU i Norge forventes å bidra med verdiskapning på 40-50 milliarder kroner i året. Sånn sett er prisen veldig lav. Slike øvelser kan man gjøre i det uendelige, men til syvende og sist baseres vurderingene på subjektivt skjønn. Jeg mener at det ikke ville være urimelig om Norge la seg på det svenske nivået.
(more…)

Time gjorde rett i å plassere Mario Monti på forsiden denne uken. Italia har vært kjent for å gjøre mindre av seg i Brussel enn landets størrelse tilsier, men Monti har på få måneder snudd opp ned på dette. Til tross for at reformene teknokratregjeringen hans har vedtatt gjør vondt for mange italienere, er han stadig populær i hjemlandet. Effektiviteten han har vist så langt og stjernestatusen han har oppnådd i utlandet, kan forandre italiensk politikk permanent.

Evnen til å levere reformer og i hvert fall midlertidig roe finansmarkedene har gitt ham spillerom overfor EU-partnerne, til og med Tyskland. Dette forsøker han stadig å utnytte og utvide. De siste ukene har han profilert seg som den fremste forkjemperen for en ny vekstorientert dagsorden i EU, i kontrast til den dominerende tyske budsjettregel- og innsparingslinjen. Et nytt sjakktrekk kom i går, da 12 land sendte et felles brev til EU-toppene med åtte forslag for å styrke vekstmulighetene i EU. Italia sluttet seg til, men det gjorde ikke Tyskland og Frankrike (en tysk tjenestemann forsøkte arrogant å avfeie det med at man ikke kan ha oversikt over alle brev som går hit og dit). Mange av forslagene er resirkulering av kjente tanker og planer, men andre er absolutt egnet til å presse Tyskland, slik som ønsket om å liberalisere tjenestesektoren. Tyskland har mange bransjer som ennå nyter beskyttelse, og er kjent for en underutviklet tjenestesektor.

I går rakk også Monti å holde en tale i Milano, der han leverte et par stikk til Tyskland og Frankrike. Tjenestesektoren var ett, et annet at den nylige budsjettpakten ikke egentlig er nødvendig:

For one, he called the fiscal compact EU leaders will sign next month as “perhaps not strictly necessary” and mainly just something that Germany and the European Central Bank wanted.

Monti tenker høyt, og det er interessante tanker. Teknokratrollen han ble tilskrevet har han vokst ut av for lengst, og han kan virkelig bli Europas viktigste mann.

Nattens møtemaraton endte med enighet om kriselån på 130 milliarder euro til Hellas (se WSJs oppsummering). Ingen — absolutt ingen — tror avtalen løser Hellas’ eller eurosonens problemer en gang for alle. Men utover hovedpoenget, at en snarlig kaotisk statsbankerott i Hellas synes avverget, inneholder avtalen noen viktige avklaringer, ifølge Guntram Wolff i Bruegel. Privat sektor vil ikke lenger være eksponert mot Hellas. Eventuelle nye redningsaksjoner vil dermed “bare” involvere de andre eurolandenes regjeringer. Det vil være politisk vanskelig (for å si det mildt), men ikke true det finansielle systemets stabilitet.

Verken finansministrene eller markedsaktørene rakk noe særlig mer enn å trekke et lite lettelsens sukk før problemene igjen tårnet seg opp. Faktisk skjedde det i forkant av nattens enighet: Reuters fikk tak i et konfidensielt IMF-notat om de greske statsfinansene (last det ned her). Det inneholder noen barske analyser som viser at nattens avtale er bygd på svært usikre forutsetninger. Hvis Hellas’ økonomi utvikler seg dårligere, vil ikke målet om å redusere gjelden til 120,5 prosent av BNP innen 2020 bli nådd. Siden økonomene fra IMF, EU og ESB allerede har vist at de har bommet kraftig på prognosene de laget i 2010, hvorfor skal det gå bedre nå? Et nøkkelsitat:

there is a fundamental tension between the program objectives of reducing debt and improving competitiveness, in that the internal devaluation needed to restore Greece competitiveness will inevitably lead to a higher debt to GDP ratio in the near term. In this context, a scenario of particular concern involves internal devaluation through deeper recession (due to continued delays with structural reforms and with fiscal policy and privatization implementation). This would result in a much higher debt trajectory, leaving debt as high as 160 percent of GDP in 2020.

Mer detaljer: Peter Spiegel i FT går grundig gjennom notatet.

Den politiske situasjonen i Hellas er også en kilde til stadig større usikkerhet. De tradisjonelle statsbærende partiene, som tvinges til å garantere at betingelsene for kriselånene oppfylles, taper oppslutning. Hva skjer hvis valget i april ender med at partier som er mot alle kutt-tiltakene får makt?

Det er derfor bare å vente at argumentene for å la Hellas forlate eurosonen ikke vil forstumme. Det er verdt å merke seg at enkelte tyske kommentatorer i det siste har gått inn for eller i hvert fall luftet en slik løsning, kombinert med utstrakt økonomisk hjelp for å få landet på fote igjen.

Forholdet mellom tyskere og grekere blir stadig dårligere. Demonstranter i Athen brente nylig det tyske flagget, og det er blitt rutine å utstyre portretter av Angela Merkel med nazisymboler, skriver Zacharias Zacharakis på Zeit Online. Merkel må ta sin del av skylden for den giftige stemningen, mener han. Allerede i 2010 burde hun ha reist til Athen og holdt en tale i parlamentet. Isteden har hun, bevisst eller ikke, unnlatt å innlede en dialog med grekerne om en felles løsning på grekernes gjeldskrise og den større eurokrisen. Men det er ikke for sent: Så vanskelig det enn er, Merkel må innlede en forsoningsprosess med grekerne, appellerer Zacharakis. Hun må gjøre klart at hun tror fullt og fast på det europeiske prosjektet med Hellas som viktig deltaker.

Forslaget er ikke nytt. På et debattmøte i Berlin i november gikk flere av tilhørerne inn for nettopp dette: Merkel må til Athen og holde en stor tale der prinsippene for det europeiske samarbeidet klargjøres. Etter hvert tok det litt av. En publikummer foreslo at Merkel skulle holde talen på Akropolis.

Det hadde vært noe.

En av de merkelige tingene med Hellas-krisen er at man så sjelden hører om nye politiske aktører, bevegelser eller oppfinnsomme aksjoner. Det er politikere fra de samme gamle partiene som dominerer. Derfor var det så spennende og oppmuntrende å lese Spiegels profil av Yiannis Boutaris (69), Thessalonikis borgermester siden januar i fjor. Han er den eneste (?) greske politikeren som får ros av troika-inspektørene fra EU og IMF, og selvfølgelig er han ikke noen vanlig politiker. Han er egentlig forretningsmann (vinprodusent) og tilhører ingen av de etablerte partiene. Medarbeiderne er unge mennesker med variert bakgrunn, gjerne fra næringslivet.

Boutaris har satt i gang revisjon av kommuneadministrasjonen, laget et ordentlig budsjett, slår ned på gamle systemer med fiktiv overtid og søker råd om beste praksis utenlands (som fra Berlins veldrevne renholdsverk).

“The good thing about the crisis,” says Boutaris, is that the Greeks are being forced to change their way of thinking, and that the politicians’ empty promises and irresponsible actions have come to an end. “There isn’t any money left to buy voters,” says Boutaris. As a result, he says, politicians actually have to do something.

Mottoet har han skrevet på en tavle i kontoret sitt i rådhuset: “We’re going to believe in honest things again.”

Hørt om Aspropyrgos på Thriasio-sletten? Det hadde ikke jeg heller, inntil Kathimerini fortalte historien om dette industriområdet som skulle bli “Sydens Rotterdam”, et logistikk-knutepunkt for hele Sør-Europa. Kineserne som har kjøpt seg inn i havnen i Pireus er tiltenkt en nøkkelrolle. Høres ut som noe Hellas virkelig kunne trenge nå? Ja, men det går bare så sakte, eller det går ikke i det hele tatt:

A mishmash of divergent zoning plans — part industrial, part commercial wholesale, part “undefined” — Thriasio is scattered with warehouses, factories, scrapyards and legions of freight containers behind razor-wire fences. Connecting them is a labyrinthine set of unnamed narrow roads that frequently choke up, as cargo trucks must maneuver in limited space while street signs are mostly absent.

Det er sånt som gjør en motløs på Hellas’ vegne. Byråkratiet er ugjennomtrengelig, kvernen maler ufattelig sakte (15 år for å få godkjent en reguleringsplan!). Historien om Sydens Rotterdam dreier seg mye om hvor nødvendig en effektiv offentlig sektor er for en moderne økonomi. “Hva er det med grekerne,” spurte kollega Yngland her på bloggen. Akkurat.

I dag møtes eurosonens finansministre i Brussel for å diskutere det neste store nødlånet til Hellas. De greske politikerne har forhandlet på overtid av overtiden. Det dysfunksjonelle politiske systemets spill fungerer fortsatt utmerket på sine premisser. Som det er blitt sagt: De greske politikerne later som de gjennomfører reformer, mens kollegene i EU later som de tror på det. Uansett var det helt fra begynnelsen svært, svært usannsynlig at Hellas skulle klare reformkravene de ble pålagt.

Den beste analysen av Hellas jeg har sett på en stund ble levert av kokken Giorgos Dimas (25) i et intervju med The Guardian:

At the back of my mind there is always the thought that the restaurant I’m about to work in might go bust, given that no one has any money any more. But although it might take a few years for my generation to find work I actually think the crisis has been a good thing. Greece was all about jobs for civil servants and nothing else. It had to change.

I Tyskland blir 1945 kalt Stunde Null. Samfunnet sto ved nullpunktet, alt måtte bygges på nytt. Hvis en slik bevissthet kan spre seg i den greske befolkningen, da er det likevel mulig å øyne håp. Igjen er det de unge, de som blir stemplet som den tapte generasjonen, som ser det klarest. Her er arbeidsledige Christos Xeraxoudis (24):

Greece needed to change. It needs to be rebuilt from the beginning. It has so much going for it but somehow had lost its way. After all, we had got to the point where we were importing lemons from Argentina.

Valgkampen i Russland, om man kan kalle den det, er godt i gang. Valgkampen tok en uforutsett vei etter at Putin og hans horde vant parlamentsvalget den 4. desember på uærlig vis. Det ble stor oppstandelse og opposisjonen reiste seg etter valget. Folket er nå delt i flere grupper, men det viktigste er om man er “med eller mot Putin” frem mot presidentvalget 4. mars.

Den siste tiden har det vært mange sterke uttalelser i russisk politisk klima. I disse videoene (med norsk tekst) kan dere se noen av uttalelsene og oppleve russisk politikk på sitt beste:

Vladimir Zhirinovsky, leder for LDPR , Russlands Liberal demokratiske parti snakker i Statsdumaen. Zhirinovsky er også i relasjon til Kreml, men allikevel en viktig og interessant stemme i Russland.(27.01.12)

Se også denne videoen!

En arbeider fra flyfabrikken “Star” i Perm har reist til Ekaterinburg i den industrielle Ural-regionen for å delta på et møte til støtte for Vladimir Putin, Forente Russland og Folke-Fronten. Møtet ble arrangert som et motstykke til opposisjons-demonstrasjonene på Bolotnaya Plassen i Moskva.(28.01.12)